Leserne forteller
Hun lot meg tro at det kunne bli oss igjen. Da sannheten kom for en dag, følte jeg meg rundlurt
Jeg ville så gjerne at alt skulle ordne seg, og i håp om at hun ville endre mening, lot jeg henne få det hun ba om. Det var en skjebnesvanger tabbe.
Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse før eller siden, og fordi situasjonen er slik, er min historie verdt å lese. Se på det som en slags skole i hvordan ting ikke bør foregå, og lær hva du ikke skal gjøre!
Jeg er en mann, og normalt sett leser jeg ikke ukeblader, men jeg satt hos min søster forleden og leste en historie fra virkeligheten, og da tenkte jeg at menn burde få lov til å uttrykke seg også.
På et vis blir det kvinnene som får monopolet på sannheten når det bare er de som forteller.
Hvis noen hadde spurt min ekskone om vår skilsmisse, ville hun ha sagt at den gikk smertefritt og greit, og hun ville ha bedyret at hun er lei seg for at ekteskapet sprakk fordi hun på en rar måte er glad i meg fremdeles. Som om det er en trøst.
Jeg skal tilbake til da vi var gift. Det er blitt sagt at det alltid i et forhold er en person som elsker mest, og jeg var den i vårt samliv. Jeg forgudet henne og gjorde alt jeg kunne for at hun skulle ha det bra og være fornøyd med meg.
Det finnes kvinner som aldri blir fornøyd, samme hvor hardt du prøver å leve opp til hennes standard og forventninger.
Jeg var en «tøffel»
Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg endte som en altfor snill og grenseløs «tøffel», og sannsynligvis var jeg så tannløs at jeg i hennes øyne mistet all tiltrekningskraft.
Det er først nå, i ettertid, at det har gått opp for meg hvordan hun egentlig så på meg. Jeg tror ikke at vår situasjon var unik. For det er slik fremdeles at mange kvinner ikke klarer å elske en mann som visker ut seg selv og lever og ånder for fellesskapet og familien.
De ønsker å ha menn som stiller opp, men innen visse grenser. Manndom er fremdeles det samme som å være «macho». Det kan virke som om du må være en egoist for å bli sett på som attraktiv og være verdt å elske.
For meg føltes det som om både livet mitt og verden falt sammen da Anne sa at hun ville bo for seg selv en stund.
«Ønsker du skilsmisse?», spurte jeg, men da sa hun at hun i første omgang ønsket å ha tid til å tenke. Hun påsto at hun ikke visste hva hun ville, og sa til meg at det ikke hadde noe med meg å gjøre.
«Har du funnet en annen?», spurte jeg. Hun bedyret at hun ikke hadde det. «Det ville jeg aldri ha gjort mot deg», la hun til.
Jeg måtte akseptere at det var slik, og for å gjøre ting lettest mulig, flyttet jeg ut. Det var min tanke at vi kom til å finne ut av tingene, bare vi fikk litt tid og hun fikk tenkt seg om.
Ett år gikk og hun sa at det var på tide at vi ble enige om et oppgjør. «Kan vi ikke bare vente?», spurte jeg, men hun sa at det var best å få det unnagjort. «Det er ikke sånn at det er evig over mellom oss av den grunn», sa hun, og la til at hun selvfølgelig var glad i meg.
Glad i meg. Hvordan glad i meg? Da hun sa det, ga hun meg håp om at ting ville bli bra igjen.
Da hun sa at det var best for barna at hun beholdt rekkehuset og bodde der med dem, torde jeg ikke protestere av frykt for at for store krav fra meg ville gjøre bruddet endelig.
Jeg lot henne overta, og i stedet for å lage et rettferdig regnestykke, tok vi utgangspunkt i prisen da vi kjøpte boligen vår.
Jeg sa at det ikke var viktig med prisstigningen og verdiøkningen, og hun takket meg fordi jeg var så raus. At hun ville se på meg som en slags helt, som forlangte så lite, lå kanskje og lurte i tankene mine, men det var ikke kalkulerende.
Les også (+) Han kunne miste familien sin på grunn av meg
Jeg var et enkelt bytte
Jeg ville bare være grei. Hun var glad i meg og jeg elsket henne. Lot jeg være å lage bråk, var sjansene større for at ting endte som jeg ville. Trodde jeg.
Det var aldri snakk om at det var en ny person inne i bildet. Tvert imot, hun poengterte gang etter gang at det ikke var det. «Jeg kan ikke forklare det, men jeg er nødt til å være for meg selv i en periode», sa hun. En periode varer ikke evig, og jeg bestemte meg for å være tålmodig.
Hun inviterte meg på familiemiddag iblant, og i noen timer følte jeg at alt var som før – at vi var på vei mot en felles hverdag igjen. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, pleide moren min å si.
Var jeg dum? Burde jeg ikke ha forstått av det var en skilsmisse hun ville ha, når hun var så ivrig på å gjøre opp alt og bli ferdig med det?
Vennene mine sier at jeg var naiv, og jeg er tilbøyelig til å være enig, men enda verre: Hun lurte meg til å tro at det kunne bli oss igjen, selv om hun visste at det ikke kom til å skje.
Hun spilte på mine følelser og mitt ønske om gjenforening og fikk oppgjøret gjennomført til sin fordel. Dagen etter måtte jeg skrive under på skilsmissepapirene.
Jeg leide en liten leilighet i begynnelsen og la ikke så mye energi i å bo bra fordi jeg levde i håpet. Det gjorde at barna ikke syntes det var spesielt morsomt å være hos meg. Dessuten var vennene deres i nabolaget til moren.
Da de bestemte at de ikke hadde lyst til å bo 50 prosent hos meg, men annenhver helg, ble det helt feil å protestere. Det endte med at jeg måtte betale barnebidrag i tillegg til å komme ekstremt dårlig ut av skilsmissen rent økonomisk.
Et nytt sjokk
Jeg følte at jeg tapte på alle fronter, og da sannheten kom for en dag, følte jeg meg virkelig rundlurt. Min ekskone hadde en ny kjæreste, og det viste seg at de hadde møtt hverandre mens vi fremdeles var gift.
Hun har hele veien benektet at de hadde et forhold før jeg flyttet ut, og at dette var årsaken til vårt brudd, men av andre har jeg fått vite at de forelsket seg mens begge fremdeles var gift. Det nytter ikke å konfrontere henne med dette. Hun står fast ved at hun er glad i meg.
De nye ordene nå er «som en bror». Å bli elsket som en bror av den du elsker, kan sammenlignes med å bli kastet stein på. Det finnes ingen trøst i det.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Hun brukte følelsene mine mot meg
Hun sier til stadighet at hun vil mitt beste og har endog sagt at hun vil hjelpe meg med å finne ny kjærlighet. For hvert velvillig fremstøt, blør mitt hjerte mer, for det er et bilde på hvor ferdig hun er med meg.
Nei, selv om det å skille seg er vanlig, er det ikke lett. Jeg tar hele tiden meg selv i å se meg tilbake. Hun kastet blår i øynene mine. «Jeg er glad i deg og vil at du skal ha det bra», gjentok hun, og det gjorde hennes oppførsel uklanderlig.
«Jeg har vært ærlig mot deg hele tiden. Jeg sa at jeg trengte tid og ikke visste hva jeg ville», sier hun i dag.
Jeg vet at jeg burde ha tatt tak i meg selv, krummet nakken og gått videre, men bitterheten ligger i meg, som en gjest som har brutt seg inn. Den vil ikke bort, for jeg føler meg ført bak lyset.
Det verste er at jeg er glad i mine barns mor fremdeles. Hadde hun sagt: «Kom hjem igjen», ville jeg ha kommet hjem. Hun vet at det er slik og fremdeles tror jeg at hun utnytter det. Det skjer ved at hun får meg til å ha barna når hun skal på reise i «sine helger».
Det skjer når hun trenger praktisk hjelp til å stoppe en vannlekkasje. Jeg hopper hver gang hun sier «hopp», i håp om at hun en dag ser hvilken lojal og fin mann jeg er, selv om jeg egentlig vet at det aldri kommer til å skje.
I tiden etter bruddet har jeg gått på smell eller smell. Først da jeg fikk vite at hun hadde møtt en annen. Så da de viste seg sammen hos våre felles venner. Nå sist da hun fortalte meg at denne mannen kommer til å flytte inn hos henne og barna. Inn i mitt hjem. Inn i den sengen jeg lot stå igjen.
Hadde jeg fått mulighet til å ta bruddet og skilsmissen om igjen, ville jeg ha mannet meg opp og stått på for meg selv og min fremtid. Jeg skulle ha krevd det jeg hadde krav på, og jeg hadde kommet bedre ut av det økonomisk.
Jeg håper at andre kan lære noe av min historie. Selv om du håper at alt vil ordne seg mellom deg og din elskede, trenger du ikke å være dumsnill.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
