De blå sidene
Han var 19 år eldre enn meg, men alt føltes riktig
Venninnene mine ble forferdet og søsteren min syntes at han var «en gammel gris». Nå kan vi si at vi har gjort alle dystre spådommer til skamme, men noe har likevel forandret seg.
Mannen min Tor og jeg har snakket mye om den forestående operasjonen han skal igjennom. Han har fått en prolaps i ryggen og har over mange uker slitt med smerter og depressive tanker.
Han innrømmer at han er redd og at han kjenner på helseangsten. Legen har konkludert med at den eneste utveien nå, er at han må opereres og for Tor som alltid har jogget og vært aktiv, er det et nederlag.
I går snakket vi mye om at dette kanskje hadde noe med alderen hans å gjøre også, at han har så sterke følelser rundt det å trenge hjelp.
Han vil så gjerne være den store og sterke mannen han alltid har vært. Og som han selv sier; det å være frisk og rask har alltid vært en del av hans identitet.
Et nederlag
Tor fyller 70 år til høsten og er en aktiv pensjonist. Han er vant til å være selvstendig og det at han nå har mistet litt av kontrollen over kroppen sin oppleves som et slags nederlag.
– Jeg er redd for at alderdommen virkelig presser seg på meg nå, sa han til meg i går.
Jeg elsker ham, og det sier jeg til ham hver eneste dag.
Tor er 19 år eldre enn meg, og da vi ble forelsket i hverandre, var jeg ung.
Som 20-åring flyttet jeg inn i et kollektiv sammen med et par venninner i en bygård, Tor var naboen vår og det ble til at vi stadig ringte på døren hans når det var et eller annet vi trengte hjelp til.
Han stilte alltid opp, han var munter og morsom. Og skilt, med en tenåringssønn som bodde hos ham annenhver uke.
Jeg syntes at han var en kjekk mann. I all hemmelighet forelsket jeg meg i ham, men å si det høyt kunne jeg ikke. Venninnene mine syntes at han var en gammel mann, en som kunne ha vært faren vår.
Men slik så ikke jeg på ham, jeg syntes han var spennende og interessant. Han var lærer, han hadde mye kunnskap og jeg følte meg tiltrukket av ham.
Vi hadde fest med noen medstudenter den kvelden jeg tok mot til meg og ringte på døren hans. Jeg fikk et plutselig behov for å fortelle at jeg likte ham, at jeg satte pris på at han hjalp oss med praktiske gjøremål og at han var så positivt innstilt.
Det var ikke meningen at jeg skulle kysse ham, men så gjorde jeg det på impuls.
Vi innledet et forhold i det skjulte i begynnelsen. Begge hadde store kvaler når det kom til aldersforskjellen mellom oss, så vi tenkte at det aldri kom til å bli noe seriøst.
Men så bestemte vi oss for å la alder bare være et tall og la følelsene våre styre veien videre. Hvis det ikke gikk, så gikk det ikke.
Det var da vi offentliggjorde at vi hadde et forhold. Venninnene mine ble helt forferdet, foreldrene mine prøvde å snakke meg til fornuft og søsteren min omtalte Tor som en gammel gris.
Det var ingen støtte å hente fra nettverket mitt og det ble en sår og vanskelig tid.
Tor fikk også negative kommentarer, og syntes det var utfordrende, men skulle vi gi opp det vi delte fordi andre hadde så sterke negative meninger om oss som par?
Les også (+) Sannheten om pappa kostet meg familien
Alt føltes riktig
Jeg bestemte meg uansett for å følge følelsene mine, og det samme gjorde Tor.
Etter at jeg hadde studert ferdig og kollektivet ble brutt opp, flyttet jeg like så godt inn til Tor. Da hadde vi vært sammen i tre år.
Jeg kastet meg inn i rollen som stemor og samboer, vel vitende om at det var den eneste riktige beslutningen for meg. Hvordan kan man forklare andre den følelsen man sitter med om at alt føltes helt riktig?
Det var helt umulig for andre å forstå det, at Tor, som var såpass mye eldre enn meg, hadde noe å hente i meg. Og det ble også sagt at jeg var for ung, jeg hadde altfor lite livserfaring og kunne vel ikke bidra med noe som helst.
Tor og jeg er kommet frem til at jeg har en gammel sjel og at det er det som gjør at vi matcher så godt som vi gjør.
Tor og jeg hadde lange samtaler om all verdens ting. Jeg leste bøker og vi delte en rekke interesser. Tor lærte meg mye, og jeg lærte ham mye. Vi utfylte hverandre og det gjør vi fortsatt.
Da vi giftet oss etter seks år, innrømmet et par av venninnene mine at de aldri hadde trodd at forholdet vårt skulle vare.
Foreldrene mine ba om unnskyldning for sin negative innstilling, men sa også at det var litt uvant å forholde seg til en svigersønn som var omtrent på deres alder.
Etter at de ble kjent med Tor, oppdaget de hvor flott han egentlig var.
Men i begynnelsen var det ingen som tenkte et sekund på hva Tor og jeg delte og hvor heldig jeg følte meg som hadde møtt en så fantastisk mann.
Tors sønn var voksen da jeg ble gravid. Tor og jeg var enige om at vi skulle få et felles barn og det holdt for meg. Og båndene mellom oss ble enda sterkere da Jacob kom til verden.
Det ble en ny tid for oss da Tor ble pensjonist for noen år tilbake. Jeg er fortsatt yrkesaktiv og aldersforskjellen innhentet oss på den måten.
Tor har alltid hatt mange jern i ilden, også mens han har gått hjemme. Med mange interesser og mange bekjentskaper har han fylt dagene sine. Helt til han hjalp en kamerat med noen tunge løft og fikk prolaps i ryggen.
Lenge håpet han på at den skulle gå over av seg selv, så han presset seg til å gå runder rundt husveggene, men det ble ikke noe bedre.
Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Håper han blir frisk
Først nå kan jeg se at Tor har begynt å bli en aldrende mann. Han er bekymret, han ligger mye og han uttrykker irritasjon over at ryggen har sviktet ham.
Jeg ser furene i ansiktet hans, det grå håret er blitt hvitt i løpet av noen måneder og han har gått ned i vekt. Men jeg elsker ham uansett, fordi han fortsatt er den Tor som jeg forelsket meg i.
Jeg tilrettelegger alt så godt jeg kan, jeg støtter ham og hjelper ham, men også det er vanskelig for ham å ta imot.
Han har påpekt det, at vi har snudd rollene våre og at det er tøffere å være hjelpetrengende enn han noen gang hadde drømt om.
Vi har alltid vært vant til at Tor har tatt i et tak, Tor har ordnet opp i det meste og løst alle tenkelige problemer som har dukket opp.
Nå tenker jeg oftere tilbake på alle årene vi har delt og på hvor glad jeg er for at det ble oss. For det vi deler er dyp og ekte kjærlighet.
Selv om ryggsmerter er noe veldig mange blir rammet av, er det likevel nå jeg ser hva sykdom kan gjøre med et annet menneske.
Det er som om Tor har mistet seg selv i løpet av denne tiden. Før kunne kan løfte store tunge esker, nå orker han så vidt å løfte opp fjernkontrollen.
Jeg håper inderlig at operasjonen vil gjøre Tor friskere igjen, slik at han kommer seg på beina og kan fortsette der han slapp.
Det er vemodig å se ham lide og ha vondt. Men jeg vet også at det skal godt la seg gjøre å leve et helt liv uten smerte og lidelse.
Og jeg har flere gang sagt til ham, med et stort glimt i øyet, at det er nå han virkelig ser nytten av å ha en yngre kone.
En som endelig kan være der for ham på alle måter.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere Historier
