DE BLÅ SIDENE
Han hadde meg i sin hule hånd – men så kom vendepunktet
Jeg lukket ørene for advarslene. Etter hvert befant jeg stadig nærmere avgrunnen.
Mitt første minne strekker seg kanskje så langt tilbake som til tre–fireårsalderen. Jeg sto i sengen og skrek, men ingen kom for å trøste. Jeg var sulten og hadde tisset på meg. Det ble ganske sikkert spilt høy musikk, og jeg må ha sovnet av utmattelse.
Min mor var narkoman og ikke skikket til å ta vare på et barn.
Det finnes mange slike minner, men jeg ønsker ikke å dvele ved dem. Det gjør vondt i sjel og sinn.
Frem til barnevernet banket på da jeg var seks år, var livet nærmest uutholdelig. Allikevel hadde jeg en klump i halsen og var skrekkslagen av angst den dagen da jeg ble jeg plassert i en bil som kjørte av gårde. Jeg ble fortalt at jeg skulle til et trygt sted, hvor jeg skulle bli tatt vare på. Til et barnehjem.
Utad var jeg tilsynelatende uberørt og likeglad, men på innsiden var jeg alt annet enn rolig. Etter hvert fikk jeg møte min nye verge, men jeg var sønderknust og måtte mobilisere alt av styrke for å stole på en voksenperson igjen.
Til tross for situasjonen min, var årene som fulgte forholdsvis trygge og forutsigbare. Dagen da jeg fylte 18 år kom, og jeg skulle nå klare meg på egen hånd.
Heldigvis hadde jeg William. Han hadde vært kjæresten min i tre år og jeg elsket ham. Vi bestemte oss for å flytte sammen, men etter få måneder dukket det opp skjær i sjøen, og William gjorde det slutt. Selv holdt jeg på å gå fra konseptene av sorg og lukket meg inn i min egen likegyldige verden.
For å roe meg ned og prøve å takle sorgen, begynte jeg å eksperimentere med hasj. Helt frem til nå hadde jeg skydd alt av rusmidler, jeg ville ikke ende opp som min egen mor. Men nå søkte jeg likesinnede, og før jeg visste ordet av det hadde jeg gått over til tyngre stoffer.
En av guttene i gjengen viste meg stadig økende oppmerksomhet, og jeg lukket ørene for advarslene om at Kenneth var en kvinnehater.
Jeg visste ikke om entusiasmen hans skyldtes at han var forelsket i meg, eller om det var andre motiver som lå bak. Men jeg kjente meg så svak, og jeg lot Kenneth føre an.
Les også (+): Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Vold ble dagligdags
Årene gikk, og jeg følte etter hvert at jeg befant meg stadig nærmere avgrunnen. At jeg var blitt narkoman, var en skam så stor at jeg følte den ville oppsluke meg.
Eplekjekkheten utad var påtatt. Kenneth begynte å bli voldelig. Kvalmen bølget gjennom kroppen, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg unna.
Jeg hadde motstridende følelser i forholdet til Kenneth. Kveld etter kveld følte jeg en desperat ømhet for den sammensunkne skikkelsen, samtidig som jeg skulte sammenbitt på ham med smale øyne.
Han hadde meg i sin hule hånd med sine dårlige unnskyldninger og skarpe tunge. Vold ble dagligdags, og hver gang han ble aggressiv og vill i blikket, valgte jeg å beholde min likegyldige mine. Jeg lærte meg å bite tennene sammen og ta imot.
En dag sa Kenneth at han ville jeg skulle selge nakenbilder av meg selv. Han så på meg med et uttrykksløst blikk, og jeg visste at vi trengte penger for å opprettholde narkotikamisbruket vårt. Kvelden før hadde han dessuten sagt at jeg var like kjedelig som en død mus. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg.
Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og Kenneth fikk noen han kjente til å ta bildene. Fotografen ville at jeg skulle posere i stadig mer utfordrende stillinger, og jeg følte meg eksponert og flau. Jeg tenkte på alle som kom til å se disse bildene og dømme meg.
Det tok heller ikke lang tid før jeg ble gjenkjent på gaten. På grunn av bildene trodde menn at de kunne snakke til meg og behandle meg som en prostituert. Det manglet ikke på uanstendige forslag, og jeg ble fysisk uvel av alt bildene hadde forårsaket. Jeg skammet meg og ville bort.
For meg ble denne opplevelsen et vendepunkt i livet.
Endelig forsto jeg at det var på tide å stake ut en ny kurs.
Les også (+): Jeg venter barn med to kvinner – nå har de rottet seg sammen
Min klippe i livet
Sammenbitt og fast bestemt på å skape meg et nytt liv, satt jeg på toget på vei til en by langt hjemmefra. Det var godt å kjenne at den sleipe og herskesyke Kenneth var et avsluttet kapittel.
Jeg fant meg til rette på det nye stedet og holdt meg langt unna byens løse fugler. Jeg fikk hjelp av en lege til å kontrollere behovet for dop, og møtte forståelse i dette nye, lille miljøet. Jeg brukte all min tid på å jobbe som frivillig for Dyrebeskyttelsen. Dette ble min terapi.
Etter et halvt års tid uten å sprekke, kjente jeg for første gang på lenge at jeg hadde trygg grunn under føttene, og jeg begynte å bli glad i livet igjen.
En dag troppet Filip opp, på utkikk etter en godlynt, snill hund. Jeg ble så betatt av denne flotte mannen og viste ham gladelig hundene.
Det endte med at han spurte om jeg ville ta en kaffe med ham. Jeg takket smilende ja, med bankende hjerte. Vårt første møte ble til flere, og jeg var snart helt på knærne etter ham.
Etter som tiden gikk, følte jeg en sterk tvang til å fortelle ham om min bråkete fortid. At jeg gruet meg var en underdrivelse, men jeg visste at det var det eneste rette. Filip lyttet med stoisk ro, mens jeg skyldbevisst fortalte om mitt kaotiske, strevsomme liv.
Da jeg var ferdig, var han hverken anklagende eller ubekvem. Han sa at jeg fortjente kjærlighet. Jeg hadde glemt hvordan det var å bli verdsatt. Han ga meg verdens største smil og en lang, god klem.
Jeg hadde fortsatt usikkerheten i behold, og sansene mine var årvåkne, men ettersom månedene gikk, ble jeg helt trygg på Filip og på vår kjærlighet. Vi er i dag gift og har valgt bort barn til fordel for alle våre firbente venner. Filip er min klippe i livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
