Barnevernet tok et uvanlig valg. Det forandret hele livet mitt

Historien jeg nå skal fortelle handler om lojalitet og tilknytning, og om en offentlig instans som har turt å tenke ukonvensjonelt.

Jeg bor i en liten by på Østlandet. I en leilighet. Her bor jeg sammen med min fosterdatter, slik jeg har gjort de fire siste årene. Vilde er datteren til min barndomsvenninne, som har for mange livsutfordringer til at hun kan ta seg av Vilde.

Barndomsvenner

Vi vokste opp sammen, Lene og jeg. Vi hang sammen hele tiden, overalt. Vi var naboer, gikk på skolen sammen, turnet sammen og delte praktisk talt alt.

Men vi kom fra to vidt forskjellige hjem, uten at vi lot det påvirke oss. Jeg husker imidlertid at jeg reagerte på at det var sjuskete i huset deres, og at moren, som var alenemor, kjeftet mye og lå altfor ofte på sofaen. Men sannheten er at jeg misunte venninnen min også, for hun fikk stort sett gjøre som hun ville. Hun hadde ikke så mange regler å forholde seg til.

Barn velger ikke venner ut fra en dyp felles forståelse av livet. De er sammen med den eller dem som de har det gøy og fint sammen med. Først da jeg ble tenåring forsto jeg at Lene og meg selv var ganske ulike, for venninnen min fikk kjærester og ble veldig opptatt av gutter tidligere enn alle andre. Derimot tenkte hun ikke så mye på fremtidig skolegang. Hun levde i nuet og var opptatt av gutter og festing.

Vi fortsatte likevel å stå hverandre nær, selv om jeg satt mer hjemme med lekser og var regulert på en annen måte enn henne. Mens jeg klarte meg bra på skolen, gikk det så som så med Lene rent faglig, men jeg hadde det fremdeles fint sammen med henne. Jeg tror jeg syntes det var spennende å høre henne fortelle om sine erfaringer, som i mine øyne var dristige og litt imponerende.

Fadder

Vi var fremdeles naboer, og den felles historien gjennom mange år bandt oss sammen. Til og med da jeg flyttet hjemmefra for å utdanne meg til sykepleier, fortsatte vi å holde kontakten.

På det tidspunktet jobbet Lene som ryddehjelp i en frisørsalong. Stadig var det nye kjærester å høre om. Så ble hun gravid og tok abort, og jeg var sjokkert. I noen år gled vi fra hverandre. Gjennom andre fikk jeg høre om hvor utsvevende Lene levde i denne tiden.

Kort fortalt, fødte Lene en datter like etter min 24-årsdag. Jeg fikk en telefon fra Lene, som ville at jeg skulle være fadder. Det viste seg at barnefaren hadde stukket av og ikke kom til å stille opp for barnet.

Jeg sa selvfølgelig ja. Da jeg dro på besøk og hilste på Vilde for første gang, var det et stort øyeblikk. Jeg var nyutdannet sykepleier og ble overveldet av følelser, for hun var så vakker, og jeg tenkte på hvordan livet hennes skulle bli. Jeg følte sterkt at jeg som fadder var ansvarlig for å passe på henne og sørge for at hun fikk et godt liv.

Ble slått

Det ble etter hvert tydelige at Lene og jeg ikke lenger hadde noe til felles, men jeg beholdt kontakten av hensyn til lille Vilde. Jeg fikk et nært tillitsforhold til den lille jenta, som fikk sine første leveår med en mamma som festet mye og slet med nerver.

Etter hvert stilte jeg meg spørsmålet om hvor grensen gikk for hva slags hjem som er forsvarlig for et barn å vokse opp i. Jeg tenkte mye på dette i noen år. Jeg hadde ingen kjæreste, og hadde god tid. Oftere enn jeg kanskje burde, begynte jeg å ha Vilde hos meg i helgene. Jeg ville gi henne trygghet og forutsigbarhet. Jeg merket at hun var urolig når hun skulle hjem til mammaen sin, og det gjorde vondt i hjertet å se.

Jeg prøvde flere ganger å snakke med Lene om at hun måtte skjerpe seg som mor, men det gikk ikke inn.

– Jeg er ikke som deg, men Vilde har det bra, påsto hun.

Vilde åpnet hjertet sitt og fortalte at moren hadde slått henne og stengt henne inne på rommet fordi det kom en mann til dem. Var det fantasi eller virkelighet? Jeg ble urolig.

Barn på fire–fem år kan si mye rart, og jeg turte ikke helt å feste lit til alt, men til slutt endte jeg likevel opp med å varsle barnevernet. De sa at de allerede hadde vært inne i bildet og hadde Lene under oppsyn, så andre enn meg måtte ha reagert.

Fostermor

Hjelp i hjemmet var ikke nok, og det ble besluttet at barnevernet skulle overta omsorgen for Vilde.

På den tiden var jeg samboer med en jevngammel mann, men vi hadde ikke barn selv, så jeg gikk mange runder med seg selv før jeg ringte og ba pent om å få bli fostermor til Vilde, som jeg var så glad i.

– Hun kjenner meg, stoler på meg og er glad i meg – og jeg elsker henne. Dette må da være det beste, argumenterte jeg.

Normalt får ikke venninner overta omsorgen i et slikt tilfelle, men barnevernet i hjemkommunen innså hva som var best for Vilde. Så jeg ble fostermor.

Fra da av har hverdagen sett helt annerledes ut. Vilde er blitt en trygg og glad jente som klarer seg bra på skolen og fungerer sosialt.

Hver dag gir hun meg stor glede i tilværelsen. Jeg kunne ikke ha vært mer glad i henne om hun hadde vært min egen. Men jeg føler også en lojalitet og omsorg for moren hennes, men det kommer i andre rekke.

Dessverre er Vildes mor blitt mamma igjen, og barnevernet er inne i bildet. Lene møter Vilde av og til, men har for mange problemer og utfordringer i eget liv til å engasjere seg mye.

Hun har sagt til meg at hun ønsker at jeg skal bli mammaen til Vilde, fordi hun selv ikke har kapasitet til å gi henne den samme barndommen som hun får hos oss. Jeg er ganske så sikker på at min rolle som fostermor fortsetter til Vilde er blitt voksen, og det er jeg glad for.

Les også (+) Alle vet at jeg er barnebarnet til en "tyskertøs"

En god avgjørelse

Jeg er takknemlig for at barnevernet turte å tenke utradisjonelt og sa ja til noe de egentlig ikke skal si ja til.

Jeg forteller denne historien for å synliggjøre hvor bra det er for et barn å komme til mennesker barna kjenner fra før. Vilde fikk ingen tårevåt adskillelse, og hun var trygg og glad fra første øyeblikk.

– Mamma Ingrid, jeg ville bo hos deg, sa hun. Hun kaller meg Mamma Ingrid, med sin biologiske mors velsignelse, og jeg vet at barnevernets vedtak var det eneste riktige.

Jeg har innredet en krok i stuen med en leksepult, og på den er det et bilde av Vilde med mammaen sin.

For selv om Vilde er sterkt knyttet til meg, er det viktig at moren hennes har en plass i hennes liv og hverdag.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle