SAMTALE I NATTEN:
«Alle» gleder seg til at Norge åpner opp. For meg er det et mareritt
Tobias har problemer med å takle at samfunnet åpner opp igjen. – At klemmingen ble borte, var en lettelse, sier han.
Tobias (58) er blant dem som kjente på ensomhet før koronatiden, og han er fremdeles ensom. Samtidig gruer han seg til at samfunnet skal åpne opp.
– Jeg har lest at vi som føler på utenforskap og ensomhet vil ha glede av at Norge igjen blir åpent. Visst nok tilegnes også «folk som meg» å ha dårlig økonomi. Ja, høyst trolig ikke engang et arbeid. I mitt tilfelle er det definitivt feil! sier den høye, tynne mannen litt irritert.
– Når det gjelder helseproblemer, som vi som er «utenfor» også tilskrives, kan jeg medgi at ensomhet ikke er sunt. Det betyr imidlertid ikke at min fysiske helse skranter.
Det er viktig for ham å få understreket dette.
Første gang vi møttes var på juridisk fakultet på 80-tallet. Han var den sky gutten som ikke pratet med noen. Hver dag satt han på den samme plassen og ingen kom bort. Han virket veldig ensom.
Jo da, er par av oss forsøkte å få i stand en samtale med ham, men det førte ikke til mer kontakt. Kanskje han helst vil være for seg selv? tenkte vi. «Kanskje han er autist?» gjettet andre. Vi lot ham være. Burde vi ha prøvd hardere?
En tilfeldig møte med ham på gaten i Oslo nylig gir sjansen til å få svar på det.
Les også: (+) – Hvis du lover at dette blir mellom oss, kan jeg gi deg en erotisk massasje, sa hun
Hundevenn
Med årene viser det seg at Tobias har blitt noe mer åpen.
– Livserfaringen og ikke minst jobben som advokat har sånn sett hjulpet, mener han.
– Profesjonell kontakt kommer man seg jo ikke utenom.
Han går over til å bruke «man». Kanskje er det lettere å prate om seg selv med en distanse?
Å høre at «den tause gutten» avsluttet studiet med toppkarakterer er ikke overraskende.
– Jeg hadde jo ingen å tulle bort tiden med, som han selv sier med et lite smil.
– Min eneste venn var familiens schæfer Oscar.
Først når han prater om hunden blir han følelsesmessig engasjert, men avviser forslaget om ny hund. Synlig brydd går han over til å prate om jussen.
– For meg er et «juridisk problem» langt mer forståelig enn hvordan hvor dere evner å knytte menneskelig kontakt.
Med ordbruken «dere» har han satt seg selv på utsiden.
– Hvordan opplevde du ikke å ha venner som barn- og ungdom?
– Det var – ja, ensomt. Jeg leste, tok meg en spasertur og ble en god kokk, men jeg tilhørte aldri et fellesskap. Jeg tror mennesket har behov for det.
Han tenker seg om.
– Jeg hadde ingen illusjoner om å kunne bli en del av dere. Ubevisst håpet jeg kanskje …
– Hvorfor tenkte du slik?
Han vrir seg av ubehag. Det levnes ingen tvil om at samtalen er en prøvelse, men han ønsker som han sier «å gi det et forsøk». Kanskje fordi han trenger en ventil for alt han har båret på?
– Jeg har alltid vært annerledes, slår han fast.
– Mine foreldre var som meg. De har begge høyere utdannelser og har hatt fremragende jobber, men det har ikke vært noen selskapelighet i vårt hjem. Vel, de hadde i hvert fall hverandre.
Han er enebarn.
– Huset var altfor stort for oss tre. Jeg arvet det. Nå bor jeg der alene.
Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Kvinner
Vi kommer tilbake til om det er «en kvinne i hans liv». Først til spørsmålet om vi burde ha gjort mer for å få kontakt med ham på 80-tallet.
Med den ene senete, hvite nevnen regelrett klør han seg i hodet. Håret er kledelig grått ved tinningene. Resten er ennå mørkblondt. I dag er han faktisk kjekkere enn de fleste menn på samme alder. Ja, det observeres som en overraskelse.
«Tenkte vi ikke på ham som nokså grå den gangen?»
– Jeg ville selvsagt ha satt pris på interessen, svarer han endelig på det siste spørsmålet.
– Det er ingen tvil om at jeg vil be folk i en lignende situasjon om ikke å gi opp. Selv manglet jeg evnen til å gripe de hendene som tross alt ble strukket ut. Bildet har hele tiden vært svartere inni enn rundt meg. Jeg har ingen mobber eller autisme å legge skylden på. Mitt utenforskap skyldes at jeg av natur er ekstremt introvert. Jeg er min egen verste fiende.
Dermed har han heller ikke hatt hellet med seg på kjærlighetsfronten.
– At jeg hverken er observert med en mannlig eller kvinnelig kjæreste, medvirker til utenforskapet. Det er ingen tvil om at andre opplever meg som rar. Mine kollegaer inviterer meg aldri med på sine private, sosiale sammenkomster.
– Finnes det en måte for deg å varsle at du er interessert?
– Nei! sier han bare og tier.
Som de fleste andre har også Tobias behov for fysisk nærhet. Det viser seg at han har betalt for den intimiteten. Det handler ikke om horer på strøket, men oppvarting av kvinner i Asia.
– Jeg skammer meg over ikke å ha et mer likestilt forhold til en kvinne, sier han.
– Hvorfor er det mulig for deg med kvinner der og ikke her?
– De stiller ingen krav. Jeg blir godtatt som den raringen jeg er.
Å kunne være på reisefot sydover er ifølge ham det eneste positive med gjenåpningen.
– Pandemien ga meg følelsen av å være mindre ensom. Plutselig var vi alle avskåret fra hverandre. Det var en lettelse at det ble slutt på klemmene jeg aldri fikk.
Les også (+) Jeg valgte å gå fra Jens. Det jeg ikke visste, var at det også ble et farvel til mine barn
Håp
Nå gruer han seg for alt fra fulle busser til restauranter fulle av folk som koser seg.
– Jeg vet det er egoistisk, men du ba meg være ærlig: Det smerter å se andres glede! Jeg evner bare ikke å bli en del av hverken småpratingen på bussen eller «å ta en øl med gutta». Jeg klarer rett og slett ikke å forholde meg til mennesker!
For tre år siden tok han et viktig steg, han begynte i terapi.
– Kan åpenheten i denne praten tilskrives terapien?
– Det gir håp! er hans knappe svar før han med bøyd hode går ut på gaten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 21/09 2021.
