Mamma skryter av alt hun gjør for barnebarnet. Sannheten er en helt annen

Jeg sitter her ganske så desillusjonert. Sønnen min på fem år har akkurat lagt seg, og jeg er alene og utslitt. Jeg tenker på dem som burde ha vært til stede for ham, også som en avlastning for meg.

Jeg var 29 år da jeg ble gravid, og alt lå til rette for at den lille skulle få en god tilværelse. Både samboeren min og jeg var innstilt på å få barn, vi var enige om at det var på tide. I flere år hadde han og jeg dyrket våre egne liv og fritidsaktiviteter.

Jeg var moden for å ha et lite barn i sentrum av livet – en soleklar prioritering.

Flott mormor

Da jeg dro over til min mor for å dele den store nyheten med henne, visste jeg at hun kom til å bli glad. Jeg hadde ikke tall på alle de gangene hun hadde sagt at hun gledet seg til å bli bestemor. Hun fortalte om venninnene, som ble helt tussete, og syntes at jeg ventet i overkant lenge med å gi henne den store gleden.

Hun ble akkurat så ellevilt begeistret som jeg hadde håpet og trodd. Hun sa at dette måtte feires og hentet en flaske champagne. Vi ble enige om at jeg kunne ta en bitte liten smak nederst i glasset. Det tok ingen skade av, forsikret hun.

Da jeg dro fra mammas rekkehus, følte jeg meg oppstemt. Jeg visste at hun kom til å bli en flott mormor, akkurat like tilstedeværende og varm som den mormoren jeg var så heldig å vokse opp med.

Tilstedeværende

Bestemoren min hadde et stort fang og verdens største tålmodighet. Hun hadde «bollebakesøndager» for oss barnebarna, og jeg elsket å være hos henne. Foreldrene mine hadde en fantastisk barnevakt og avlaster i henne. De kunne til og med dra på ferieturer uten at vi barna var med, og vi hadde de fantastisk.

Også da foreldrene mine ble skilt, var mormor der for mamma. Når mamma fikk nye kjærester, ble broren min og jeg plassert hos henne, eller hun kom hjem til oss. Mormor var på mange måter enda mer tilstedeværende enn mamma.

Hvis jeg fikk velge, valgte jeg henne fremfor moren min. Det skyldtes at hun hadde oss i fokus og gjorde så mye morsomt sammen med oss. Som å bake kaker eller strikke dukkeklær.

Hadde ikke tid

Jeg var så naiv at jeg faktisk trodde at det bodde en slik mormor i min egen mor også. Jeg var overbevist om at hun kom til å bli lik sin egen mamma når barnebarnet endelig kom.

Det ble ikke slik. Etter at jubelen hadde lagt seg og bilder av «verdens vakreste barnebarn» var lagt ut på Facebook, kom virkeligheten til meg. Mamma er 58 år og singel. Hun er en dame som elsker å være sammen med venninner, gå ut på byen og dra på fine reiser. Hun hadde ikke tid til å være barnevakt.

«Jeg skulle gjerne ha hjulpet deg, vennen min, men jeg har time hos frisøren, så det går ikke.» «Dessverre, vennen, jeg har time hos fotterapeut.» Alltid var det noe som var planlagt.

Skapte problemer

Forventet jeg for mye? Jeg har spurt meg selv om dette. Svaret er nei. Jeg bare drømte om å få litt støtte, og jeg bar med meg et brennende ønske om at flere enn meg skulle elske den lille gutten jeg fødte.

Jeg erfarte raskt at det å bli foreldre, kan utløse store kriser i et samliv. Samboeren min ønsket seg i utgangspunktet barn, men var ikke innstilt på å endre på livet sitt. Han ville trene like mye, feste like mye, jakte like mye.

Det lot seg ikke forene med et familieliv. Jeg orket ikke å sitte med ansvaret mesteparten av tiden. Da kunne jeg likeså godt være alene på ordentlig.

Mamma, som lente seg godt til sin egen mor da hun ble skilt fra pappa, kom ikke på banen da jeg ble alenemor. En gang ringte jeg henne og gråt ut min fortvilelse, og da sa hun:

«Du er voksen og har valgt å bli mor. Dette har hundretusener av kvinner klart før deg, og du klarer det også.»

En gang iblant sa mamma ja til å komme og se etter Simen. Da kunne jeg gå ut et ærend eller jogge meg en tur. Men hun gjorde det klart at hun ikke orket nattevåk. Jeg var på felgen fordi sønnen min ikke sov gjennom natten og ønsket meg desperat litt hjelp, men ingen stilte opp for meg.

Utslitt

De to første årene som mor gjorde meg så utslitt at jeg enkelte ganger følte at det ville tippe over for meg. Men jeg kunne ikke falle sammen. Jeg hadde en aktiv og glad gutt å ta vare på.

Mamma er en moderne kvinne. Hun er ungdommelig, selv om hun nærmer seg 60 år. Hun er aktiv sosialt og fyller dagene sine med egenpleie og venner.

Selvfølgelig synes jeg at dette er bra. Jeg mener ikke at hun skal slette ut seg selv fordi jeg har gitt henne et barnebarn. Men jeg skulle ønske at hun tilbød seg å være sammen med Simen.

Når hun er sammen med oss, føler jeg bestandig at hun helst bare vil gå igjen, og det plager meg.

Misunnelig

Rundt meg har jeg venner som har masse støtte i foreldrene sine. Besteforeldrene har barnebarna med seg på hytteturer, har dem på overnatting, leser for dem, baker med dem og følger dem opp i lek og moro.

Mamma kjøper ting til sitt barnebarn. Hun kommer innom med flotte leker og fine klær. Hun ber meg sjekke om de passer. Jeg vil være takknemlig og kler på barnet mitt, for så å la henne ta bilder av ham.

Alle bildene kommer på Facebook. Jeg har noen ganger tenkt at jeg vil nekte henne å legge dem ut, men har ikke orket å være så kjip.

«Min kjære Simen, verdens flotteste barnebarn. Mormor stolt, har kjøpt nytt antrekk til gullgutten», er teksten nesten hver gang hun legger ut bilder av min sønn i nye klær.

Jeg vet at jeg burde ha følt takknemlighet, men sannheten er at jeg føler meg trist. Det kjennes som om jeg er blitt frarøvet noe, og jeg har lyst til å rope ut: «Jeg ønsker ikke ting til gutten min. Jeg ønsker at du skal gi av tiden din og være sammen med ham på hans premisser!»

I en verden full av fantastiske besteforeldre er det lett å tro at man er den eneste i verden som ikke har et ordentlig støtteapparat.

Fornuften sier meg at det finnes mange bestemødre som min mor. Jeg ser de flotte damene på nesten 60 år, som alltid er velstelte og fine, og som helt tydelig bruker mye tid og penger på seg selv.

Les også (+) Noen menn blir aldri gode fedre. Sønnen min er en av dem

Koser meg med ham

For litt siden bestemte jeg meg for å slutte å tenke på hva jeg ikke har, og heller fokusere på å gjøre livet bra for Simen og meg.

Jeg koser meg sammen med ham, selv om hverdagen som alenemor gjør meg veldig sliten. Jeg elsker å se ham smile, og jeg koser meg når jeg leker sammen med ham.

Det finnes noe godt og fint i alt, sies det. Fordi jeg har det som nå, vet jeg hvordan jeg skal prioritere hvis jeg en gang får barnebarn. Jeg skal bli en engasjert bestemor, og det jeg skal gi aller mest av, er tid og tålmodighet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller