Leserne forteller
Jeg forsto ikke at han brukte hersketeknikk for å psyke meg ned. Til slutt skjønte jeg hva jeg var gift med
«Du som er så smart, forstår at det du sier nå ikke henger på greip», sa mannen min og jeg følte jeg meg dum. Igjen.
Til og med sterke damer, som er trygge på seg selv, kan bli psyket ned og få selvtilliten helt ødelagt.
Lever du med en mann med et stort ego og et lite eller stort snev av narsissisme, kan troen du hadde på deg selv, gradvis forsvinne.
Og dette var nøyaktig hva jeg opplevde i mitt ekteskap med Ole. Han, som var så smart og imponerte alle med sin selverklærte kunnskap og selvsikre fremtoning, gjorde meg til en person som levde i kontinuerlig frykt for å si noe dumt.
Når begynte det? I starten av vårt forhold, var jeg så imponert av ham at jeg ikke forsto at han brukte hersketeknikk for å psyke meg ned.
Når jeg kommenterte ting han sa, noen ganger med en kritisk innfallsvinkel, begynte han å le høyt av meg. «Ærlig talt, Inger», sa han, og etter det sa han ingenting.
Jeg husker at det føltes skamfullt å få en slik tilbakemelding, og i dagevis etterpå kunne jeg gruble og tenke på hva jeg sa og lete etter hva som var dumt med det.
Han var en mann som «tok rommet», og fordi han gjorde det bra i forretningslivet, ble han beundret av mange. Det gjorde at jeg følte meg heldig, og jeg så opp til ham fordi så mange andre gjorde det.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Ubehagelig
Hjemme hos foreldrene mine gikk det ikke fullt så bra, for faren min kom med motargumenter til hva Ole sa og mente, og det endte med at Ole satt og ristet nedlatende på hodet så mine foreldre så det.
Jeg opplevde disse middagene som så ubehagelige at jeg nesten ble glad da vi ikke lenger fikk invitasjoner til søndagsmiddager med min familie.
Jeg visste at mamma og pappa ikke var særlig begeistret for kjæresten min, men likevel flyttet jeg sammen med ham, ble gift med ham og fikk barn med ham.
Utad så livet vårt perfekt ut. Vi hadde et stort og flott hus og inviterte gjester hjem til store middager. Han ga meg diamantring og diamantsmykke og jeg følte meg elsket – ja, tenk det.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Min familie møtte jeg etter hvert bare uten Ole, for han idioterklærte dem alle.
I dag ser jeg at jeg lot det skje, men kanskje hadde jeg ikke et valg, for jeg visste hvordan han ville bli hvis jeg forsøkte å forsvare dem. «Hadde så mye dumt rent ut av munnen min, skulle jeg ha holdt evig kjeft», kom han til å si.
Ja, så voldsomt var det, og derfor gjorde jeg alt jeg kunne for å unngå å bli uenig med ham. Jeg, som alltid har vært tolerant overfor innvandring og fremmedarbeidere, sa ingen ting hvis slike ting ble diskutert rundt middagsbordet.
Den stakkaren som mente noe annet enn Ole, ble aldri invitert til oss igjen. Alle som kjente oss, visste at det var sånn.
Jeg var lei meg fordi han ikke kom overens med foreldrene og søsknene mine, men jeg lot som om alt var flott. Ingen rundt meg fikk vite hvor trist og ensom jeg etter hvert følte meg.
Det ble min hobby å være langt over gjennomsnittet opptatt av interiør. All min fritid, praktisk talt, gikk til å løpe rundt i fine butikker for å se hva vi kunne endre på hjemme.
Når jeg var sammen med venninner, var det dette jeg snakket om. Jeg snakket så mye om farger, designere og gardiner at jeg glemte hva som var leit.
Les også (+): Slik vårt ekteskap er, bør ikke et ekteskap være
Ikke lett
I dag vet jeg at vi var flere ulykkelige damer, som brukte interiør som kunstig trøst. Gjennom å ommøblere, kjøpe nytt og få det «perfekt» fikk vi et slags dopamin, som tok de vonde følelsene vekk. Vi var fire damer som holdt sammen, og tre av oss hadde det ikke bra i det hele tatt.
I dag ser jeg at mennesker med Oles personlighet får en makt, som går langt utover familiebåndene. I bedriften han ledet ble det en smiskekultur, og det samme skjedde i den såkalte vennegjengen.
De visste at om de bare snakket ham etter munnen, kunne det hende at det kom noen fordeler i form av noen billige kjøp fra bedriften han eide.
Jeg levde med en mann som idioterklærte alle rundt seg. Den eneste som hadde gode svar på ting, var ham selv – eller president Trump. «Alle» andre var idioter – «alle» andre var dumme og manglet kunnskap.
Ofte gikk jeg tilbake til første gangen jeg møtte ham. Jeg tenkte at han var en intelligent mann, som kunne mye om mangt.
I dag vet jeg at smarte folk ikke nødvendigvis er kloke.
Faktisk kan man være veldig intelligent – og dum. Det er heller sånn at dumhet er det motsatte av visdom, og de to tingene er ikke det samme. Ifølge Albert Einstein er intelligens bra å ha for å løse et problem, men visdom er bra å ha hvis du vil unngå et problem.
I ti år var jeg gift med Ole, og for hvert år som gikk ble jeg mer usikker. Jeg var redd for å si noe galt, og jeg torde ikke stole på egen kunnskap.
Det må sies at han også hadde flotte sider, som da han ble med meg ut i butikker for å handle interiør. Ikke mange andre ektemenn deltok i noe sånt. Jeg fikk skryt av ham for min gode smak. Han var søt og varm så lenge jeg ikke utfordret ham og hans meninger.
Men han snakket ofte dårlig om andre, og han kom ofte på kant med naboer og folk i det offentlige.
Skulle han snakke med en kommunalt ansatt om en byggesak, ble det krig. Hadde han fått baksmell på skatten, skjelte han ut folk i skatteetaten.
Historien til alle andre var at offentlig ansatte var de mest idiotiske menneskene som fantes. Det samme gjaldt politiet etter at han fikk fartsbot.
Det føltes som om lover og regler ikke skulle gjelde for ham. Var jeg så uheldig å få parkeringsbot, torde jeg ikke fortelle ham det, for da ville han ringe parkeringsvakten og påstå at det var skjedd en feil og at han «faen ta ikke gjorde jobben sin».
Jeg glemmer aldri en gang vi to skulle ut av parkeringsplassen på et kjøpesenter. Sidespeilet til en annen bil sneiet borti sidespeilet vårt. Ole spratt ut og ga den andre sjåføren en overhaling. Damen som kjørte den andre bilen, tok på seg å betale skadene, selv om det ikke var hennes skyld. Det var fryktelig flaut.
Det verste var likevel at han indoktrinerte datteren vår med sine ekstreme meninger. Hun kom i et dilemma fordi hun lærte helt andre ting på skolen.
Begeret fløt over da hun ikke fikk invitere med seg hjem en flyktningjente, som hun gikk på håndballtreninger med.
«Det er et prinsipp, de er løgnere og snyltere, alle sammen», sa Ole, til og med så hun hørte det.
Jeg oppsøkte en terapeut for å få hjelp til å sortere tankene mine, og etter hvert forsto jeg at jeg var gift med en narsissist. Han hadde tatt fra meg det gode forholdet jeg hadde hatt til egen familie, og gjort meg til «en medperson» i hans konfliktfylte verden.
Jeg vet nå at store egoer ser alle andre som idioter. De lærer aldri av sine feil og blir heller aldri vise. Det er noe i den gamle reglen om at «de som sier at andre er dumme, er dum selv».
Å bli skilt fra Ole var alt annet enn lett, faktisk ble det akkurat så vanskelig som jeg hadde vært redd for.
Han har gjort alt han kan for å ødelegge mitt liv og hindre meg i å bli lykkelig, men sannheten er at bare det å kunne være meg selv og ha god kontakt med foreldre og søsken, gjør meg glad.
At han ikke ville dele verdiene med meg, var som forventet. Jeg sørger ikke over at han sitter igjen med mesteparten.
Jeg vet at han kaller meg «dum som et brød». Til meg sier han at jeg ikke vet mitt eget beste. Men han tar feil.
Livet jeg har nå, uten ham, er bedre. Når jeg åpner munnen min nå, er det ingen som kaller meg dum.
Frykten for å si noe dumt er ikke lenger en naturlig refleks. Og når datteren min sier at det er deilig at bare vi to bor sammen, vet jeg at jeg gjorde det eneste riktige.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 11/04 2024.
