Brevet jeg aldri sendte
Først da pappa døde, fikk du og jeg en ny mulighet
Mamma gjemte bilder av deg i vesken sin.
Kjære storesøster, som jeg egentlig aldri har kjent, ikke før nå.
Vi to har hatt en ikke-relasjon gjennom våre liv, fordi du var mange år eldre enn meg og aldersforskjellen var for stor til at vi kunne leke sammen eller finne et tankefellesskap.
Jeg husker at jeg vokste opp og så på deg nærmest som en fjern slektning.
Da jeg ble tenåring, hadde du allerede flyttet ut. Jeg ble som et enebarn og fikk mammas og pappas fulle oppmerksomhet mens du begynte på ditt voksne liv.
Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg ikke har mye å klage på, for jeg ble det bortskjemte, lille barnet, hun som fikk alt.
Du flyttet utenlands, og pappa var sint på deg. Sint fordi du giftet deg med en mann fra en annen kultur.
Jeg adopterte hans kritiske innfallsvinkel til deg og savnet ingenting da du ikke fikk komme hjem. Jeg var den fantastiske datteren, og den posisjonen var behagelig og fin å ha.
Du fikk barn, og mamma gjemte bilder av dem i vesken sin, men dere kom ikke på besøk, for det fikk dere ikke lov til. Pappa mente at du måtte ta konsekvensen av dine valg.
Jeg hørte mye om deg og hvor vanskelig du var da jeg vokste opp, men også etter at jeg ble voksen og flyttet hjemmefra, kom det historier som fikk deg til å fremstå som et labilt menneske som det var best å holde seg unna.
Jeg kan unnskylde meg med at jeg ble hjernevasket til å ta avstand fra deg, eller til ikke å tenke på eller savne deg, men jeg ble voksen og kunne ha tenkt selv, det ser jeg nå.
Da jeg etter hvert giftet meg og fikk barn, ble min mann som den sønnen pappa ikke hadde, pleide han å si, og våre barn ble barnebarn som ble elsket og fulgt opp på fantastisk vis.
Les også (+) Vi slo ring om pappa da mamma døde. Da han fant seg ei ny dame, ble jeg mistenksom
Ble kjent med deg
Dine barn ble praktisk talt aldri nevnt, og hvis de ble det, ble de snakket om som om de var ingenting verdt.
Ikke engang da jeg ble mor selv klarte jeg å se at hvilket stort savn mamma bar på, fordi situasjonen var som den var.
Fordi det var lettest å være enig med pappa, var jeg det, og det finnes i grunnen ingen unnskyldning.
Jeg skriver dette brevet nå fordi historien endelig har endret seg.
Da pappa døde, fikk vi en ny mulighet. For meg var det verdens største overraskelse å oppdage hvilken fin og varm person du er, og hvilken flott mor du er for dine barn.
Dine barn er så reflekterte at det nesten slo meg i bakken da jeg møtte dem.
Heldigvis fikk mamma, før hun døde, se at du og jeg knyttet sterke bånd og ble søstre, også i sjelen. Og for meg ble det som skjedde etterpå, et bilde på vår motsatte historie.
Søsken blir ofte uvenner og bryter med hverandre under og etter arveoppgjør. Du og jeg brukte prosessen til å bli enda bedre kjent med hverandre.
Mens vi ryddet i mammas og pappas ting, snakket vi om alt som hadde skjedd. Vi fikk satt ord på hvem pappa og mamma var, og på den avstanden vi hadde til hverandre. Ikke en eneste liten ting kranglet vi om. Hvis det var noe jeg hadde lyst til å ha, sa du: «Ta det!»
Jeg sitter her og føler meg takknemlig. Takknemlig for å ha verdens flotteste og fineste storesøster. Det er et under at du gir meg forståelse, det er fantastisk at du slår armene rundt meg og sier at du er glad i meg. For i mange år tenkte ikke jeg selv.
Nå håper jeg at andre som leser dette brevet, tar til seg akkurat denne setningen – to korte ord – som kan bety den store forskjellen: Tenk selv! Ikke engang foreldre skal få bestemme hvem du omgås og er glad i.
Jeg er så uendelig takknemlig fordi du ikke er bitter på meg, og jeg ser frem til fortsettelsen.
Hilsen meg
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
