Jeg nektet å godta min nye svigerdatter

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

I  dag har jeg endelig fått gjort det jeg har ønsket å gjøre lenge. Jeg har skværet opp i en sak som jeg har hatt dårlig samvittighet for i flere år. Og heldigvis ble min unnskyldning tatt godt imot.

Årene som har gått, har nok også hjulpet meg en del, for tiden bidrar som kjent til å lege mange sår.

Det var alt annet enn lett da sønnen vår, Svein, ville skille seg fra Siri etter 16 års ekteskap. De hadde tre barn som skulle følges opp, og Siri slet med en kronisk sykdom som gjorde at dagsformen hennes varierte veldig.

Både jeg og mannen min Egil hadde stor sympati med Siri, og vi var nok like fortvilet over situasjonen som hun var. At Svein i tillegg røpet at han hadde forelsket seg i en annen kvinne, gjorde ikke situasjonen mindre betent.

Hun og Svein ble sammen som ungdommer, og Siri ble raskt en naturlig del av familien vår. Egil og jeg var veldig glad i Siri. Vi har to sønner, og for oss ble hun datteren vi ønsket oss, men aldri fikk.

Det var vanskelig for oss alle å akseptere den kommende skilsmissen, og jeg brukte mye tid på å prøve å få Svein til å endre mening og bli i ekteskapet. Men han nektet. Han ba meg holde meg unna og ikke blande meg for mye.

Han mente at dette var en privatsak som ikke jeg hadde noe med, og at det å skille seg uansett ikke var verdens undergang. Jeg ba ham tenke på barna, men da svarte han at han i aller høyeste grad hadde tatt hensyn til barna i mange år allerede, og at han hadde drøyd det uunngåelige i lang tid for deres skyld.

Nå orket han ikke å bo under samme tak som Siri lenger, og det var ikke noe mer å diskutere.

Kald og avvisende

Jeg skulle ønske at jeg hadde hørt på sønnen min og tatt et par steg tilbake, slik at Svein og Siri kunne fått ordnet opp i sine egne problemer. Isteden ble jeg den støttende svigermoren som engasjerte meg altfor mye i Siris følelser og smerte.

Jeg syntes synd på henne og gråt sammen med henne, og jeg hatet Sveins nye kjæreste like mye som hun gjorde. Den jeg var lojal mot, var Siri, ikke min egen sønn.

Like etter at Svein hadde flyttet ut fra Siri og barna, ønsket han at vi skulle møte den nye kjæresten hans, Mette.

Han hadde en plan om å vente litt før han introduserte henne for barna sine, men ville at Egil og jeg skulle hilse på henne så snart som mulig, slik at vi fikk sjansen til å bli litt kjent med hverandre.

Idet hun steg inn i entreen vår, kjente jeg på et hav av negative følelser. Noe i meg la all skyld på Mette for at Svein ville skilles fra Siri. Derfor klarte jeg heller ikke å vise meg fra min beste side. Jeg var avmålt og kort. Jeg merket selv at jeg nok var litt kjølig mot henne, så de ble ikke værende særlig lenge.

Dagen etter ringte Svein meg og spurte hvorfor jeg hadde behandlet Mette på denne ufine måten, og da forsvarte jeg meg med at jeg fortsatt var i sorg over skilsmissen.

Etter dette gikk det flere måneder før Svein tok med seg Mette på besøk til oss igjen.

I mellomtiden håpet jeg i det lengste at det skulle bli slutt mellom dem, slik at Svein og Siri kunne få sjansen til å finne tilbake til hverandre igjen.

Les også (+) Alle vet at jeg er barnet til en "tyskertøs"

Siri var ingen engel

Dessverre klarte jeg aldri å ta imot Mette med åpne armer og ønske henne velkommen inn i familien vår. Jeg var altfor opptatt av Siri.

Jeg ville vise Siri at jeg tok hennes parti, og jeg hadde et behov for å markere meg overfor Svein. Kanskje min distanserte holdning til Mette kunne få ham til å tenke seg om? Det var håpet mitt.

Dermed stengte jeg døren for Mette. Svein kunne fortelle meg at hun nektet å ha noe med Egil og meg å gjøre, og jeg var glad for å høre det. For jeg hadde ikke så veldig lyst til å ha noe med henne å gjøre, jeg heller. Dessuten støttet jeg Siri i alle kranglene hun og sønnen min hadde rundt barna og samværsrett.

Etter et års tid var Mette og Svein fortsatt sammen. En dag var Svein innom oss, og vi snakket om løst og fast. Plutselig fortalte han meg at Siri hadde bedratt ham flere ganger i løpet av ekteskapet deres, og at det var på tide at sannheten kom for en dag.

Jeg så overrasket på ham og sa at jeg ikke kunne tro det han sa. «Nei, du tror at Siri er helt uskyldig og at det er helt uten grunn at følelsene mine for henne forsvant!» svarte han spisst.

Det var tydelig at han hadde hisset seg opp. Jeg likte ikke at han skulle sverte Siri på den måten, bare for å forsvare sin egen avgjørelse om å svikte familien sin. Før han gikk, minnet han om at en sak alltid har to sider.

Jeg ble så oppbrakt over denne samtalen at jeg ringte Siri dagen etter for å høre om dette var sant. Da innrømmet hun at hun hadde vært utro mot Svein, men hun sa det lå flere år tilbake. For henne var det et tilbakelagt kapitel, ikke noe hun ønsket å rippe opp i.

Nå forsto jeg at Svein hadde rett. Det var nok mye i ekteskapet deres som vi på utsiden ikke ante noe om.

Ba om unnskyldning

Dessverre tålte ikke Svein og Mettes forhold de belastningene som blant annet jeg var med på å utsette dem for. Etter et par år ble det slutt mellom dem. Etter det har jeg hatt dårlig samvittighet for måten jeg behandlet Mette på.

Flere ganger tenkte jeg at jeg burde ringe henne og be om unnskyldning, men jeg utsatte det hele tiden. Dermed ble det aldri noe av.

I dag møtte jeg henne helt tilfeldig på kjøpesenteret. Jeg stoppet henne og spurte om hun hadde tid til en kaffe inne på den koselige senterkafeen, for jeg ville så gjerne snakke med henne. Det takket hun ja til.

Det er nå tre år siden det ble slutt mellom henne og Svein, og hun er i et nytt forhold. Allikevel satte hun pris på at jeg la meg flat og sa unnskyld. Det var aldri meningen å være så stygg mot henne som jeg var, men jeg ble grepet av hele situasjonen.

Jeg burde ha sittet helt musestille og latt Svein og Siri rydde opp i sitt eget, uten å blande meg. Isteden gjorde jeg alt verre ved å la lojaliteten min gå til Siri fremfor til Svein. Jeg burde ha støttet min egen sønn i første rekke.

Man lærer så lenge man lever, og nå er det godt at jeg endelig har fått snakket ut med Mette. Og ikke minst at hun godtok unnskyldningen min og uttrykte forståelse for at tidspunktet hvor hun dukket opp i Sveins liv på, var en tid hvor alt var kaotisk og vanskelig for oss alle, som følge av en utfordrende skilsmisse.

Hver gang det skjer, løper mannen min ut for å slippe unna

Jeg trodde at hun var bestevenninnen min. Så feil jeg tok