Leserne forteller
Dagen vi giftet oss var den lykkeligste i mitt liv. Men ikke lenge etter bryllupet kom sannheten frem
Jeg ble raskt forelsket da jeg møtte ham, og han falt for meg også. Men idyllen varte ikke lenge.
Jeg beskyldte ham for å være feig, for å løpe sin vei i stedet for å snakke om tingene.
Sannheten er at han flyktet fra meg og mine handlinger.
Og at han hadde all mulig grunn til det.
Da han løp ut, sendte jeg en tung blomstervase etter ham. Hadde jeg truffet, kunne jeg ha drept ham.
Han kunne tatt igjen og stoppet meg, men han gjør aldri det. Han sier han er oppdratt til ikke å slå, og vil ikke legge hånd på en kvinne.
Min oppdragelse var annerledes. Jeg vokste opp med slag, spark og hånsord, alt under dekke av barneoppdragelse. Mor var alene om omsorgen for oss barna, og alle vet at det er tøft. Så når ungene skrek og hun var sliten, ble hun lett sint. Da vanket det både ørefiker og harde slag.
Det var alltid vi som terget henne, det fortalte hun oss gang på gang. Jeg var den midterste av tre barn. Når min eldste søster slo for å holde kustus på meg, slik at ikke hun igjen skulle få dask av mor, ja, så gjorde jeg det samme med lillebror. Slik lærte vi å løse konflikter med vold.
Jeg vokste opp med et utrolig sinne, som jeg etter hvert lærte å stenge inne.
Jeg tok sekretærutdannelse og fikk jobb i et advokatfirma, og det var der jeg møtte mannen min. Jeg ble straks forelsket i den høye, flotte advokaten, og han falt for meg, også. Jeg var ganske pen og stilig å se på. Kaoset inni meg kunne han jo ikke se.
Les også (+) – Den ukjente gutten på trappen sa han var barnebarnet mitt
Idyllen varte ikke lenge ...
Dagen vi giftet oss var den lykkeligste i mitt liv. Men ikke lenge etter bryllupet kom sannheten frem. Jeg var frustrert. Jeg hadde sluttet i jobben for å være hjemme. Dette var mitt valg, og jeg trivdes med det, trodde jeg, helt til gamle, glemte følelser om å være unyttig og uelsket dukket opp i meg.
Jeg provoserte frem en krangel om en bagatell og hisset meg grundig opp. Jonas ble også sint, selvfølgelig ble han det da jeg kalte ham en udugelig slask som ikke bidro med noe til hjemmet vårt.
Andre og lignende ting liret jeg også av meg, alt uten at det var en snev av sannhet i noe av det.
Idet han kraftig irritert, men likevel kontrollert og velformulert forklarte at jeg tok feil, rant det over for meg. Jeg slo ham for første gang. Og jeg slo hardt. Det gjør vondt å få en knyttneve i ansiktet, spesielt når en ikke er forberedt.
Jeg tror også det er ekstra vondt for en mann å bli slått av en kvinne. Han blir liksom litt stakkarslig der han står og stønner av smerte, ute av stand til å forsvare seg fordi han av prinsipp ikke vil slå en kvinne.
Når jeg blir sint, mister jeg helt kontrollen. Jeg slår og dytter til han rømmer ut av døren for å redde seg fra meg. Fra lille, spede meg, fra sin egen kone!
Hva slags monster er jeg? Jeg elsker ham jo. Men jeg hater meg selv!
Jeg tror jeg må lære å like meg selv for å kunne slutte å slå. Når det virkelig svartner for meg og det første slaget faller, er det alltid ut fra en forferdelig, avgrunnsdyp følelse av ikke å strekke til, ikke å være like mye verd som andre.
Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!
Mangler verktøy for å håndtere følelser
Ofte utløses denne følelsen når Jonas forsøker å resonnere rolig og fornuftig med gode, vektige argumenter.
Jeg føler meg dum når jeg ikke kan møte ham med et fornuftig svar, men jeg vet at jeg vinner krangelen hvis jeg slår, for da sier han ingenting mer.
Likevel vet jeg dypest sett at en slik fremferd ikke er en seier i det hele tatt. Seiersfølelsen erstattes raskt av en emmen smak i munnen. Jeg blir flau og forakter meg selv enda mer. Den onde sirkelen er liksom ubrytelig.
Likevel øyner jeg et håp. Dette er nemlig første gang jeg har innrømmet for meg selv at jeg slår. Jeg har alltid prøvd å fortrenge sannheten ved å si til meg selv at jeg bare dyttet litt og ga et par små ørefiker.
Jeg slår så hardt at jeg påfører mannen min store smerter. Jeg har aldri skadet ham alvorlig så langt, men det har bare vært flaks. Dette våger jeg endelig å innrømme for meg selv.
Å skrive ned dette har hjulpet meg til å sortere en del følelser. Jeg ser klart at jeg trenger hjelp, jeg greier ikke å forandre adferd på egen hånd.
Jeg vil fortelle historien min for å få slutt på fordommene som sier at det bare er menn som er voldelige. Det finnes en god del kvinner som slår. Vold utøvet av kvinner er like skadelig som vold utøvet av menn. Men dette er et tabubelagt tema.
Få kvinner vil innrømme at de slår, og enda færre menn vil innrømme at de blir slått. Fra samfunnets side er det noe latterlig og ynkelig over menn som blir slått, og svært ofte blir de regnet som tøffelhelter.
Dersom kvinner slår menn, blir det ikke sett på med samme grad av alvor som når menn slår. Tvert imot blir det kalt selvforsvar.
Mytene sier jo at det er mannen som er sterk og stor, kvinnen er den svake part. Disse mytene stemmer ikke, det vet jeg ut fra egen erfaring. At en kvinne utøver vold, er like tragisk som at en mann gjør det.
Vold som konfliktløser er uakseptabelt både for kvinner og menn og like destruktivt for begge parter.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
