Samtale i natten
– Foreldrene mine skulle aldri fått barn. Jeg vet hva som som reddet meg
Siw vokste opp med foreldre som aldri viste henne godhet. En oppmerksom lærer, endret alt.
Siw (27) kommer nesten lydløst inn i rommet, lister seg på en måte.
Litt som et skremt barn, men det er bare én side ved henne. Og som hun senere kommenterer:
– Det delen av meg er knapt synlig lenger. Det hører fortiden til.
Da hun var ti år, forandret livet seg til det bedre.
– Nå er jeg stort sett glad, veldig glad, sier den vevre unge kvinnen.
Det er riktig at hun har et lys ved seg, et hun sier kommer fra indre trygghet.
Hun takker fosterforeldrene for å ha kommet dit.
– De lærte meg å elske livet, sier hun.
Hun ønsker å hylle dem ved å dele sin historie.
– Takket være barnevernet fikk jeg verdens beste familie!
Hvor ofte hører vi vel slike rosende ord om etaten? Det må også frem.
– Jeg husker ennå hvor nervøs jeg var på veien til dem som ble mine første ordentlige familie. Hva ventet meg, og hva ville de synes om meg? Jeg var jo hverken pen eller flink. Selvtilliten var på bånn etter å ha levd med alkoholiserte og voldelige foreldre, som aldri så vidt jeg kan huske noen gang, viste at de var glad i meg. For dem var jeg noe brysomt, og i beste fall en slags Askepott. Jeg lærte tidlig å holde den lille kommunale leiligheten deres ren.
– Hvorfor ble du ikke fanget opp av systemet tidligere?
Hun trekker på skuldrene, for å si at hun ikke vet.
– Jeg var bare et barn. Kanskje la ingen merke til meg. Jeg prøvde i hvert all å gjøre meg selv usynlig, og hadde heller ingen venner. Det var ingen som kom hjem til oss, foruten drikkekompisene til foreldrene mine, derfor oppdaget ingen hvordan jeg levde.
– Hvordan ble det oppdaget?
– Det kom en ny, søt lærerinne på skolen, som viste meg noe så sjeldent som godhet. Hun strøk meg over det ustelte håret og spurte om hun fikk flette det. Jeg bare nikket. Hun var så forsiktig og snill at jeg begynte å gråte. Det ble rett og slett for mye godhet. Jeg endte med å betro meg til henne. Elsa het hun, og vi er fremdeles gode venner. Hun tok meg på alvor og hjalp meg på veien videre. Jeg vil for alltid være takknemlig for det.
Les også (+): Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor
Drakk seg i hjel
Barnevernet ble kontaktet og fjernet Siw umiddelbart fra foreldrene.
– Jeg fikk bo i et beredskapshjem, men hadde Elsa som en trygg person ved siden av.
– Hvorfor kunne du ikke bo hos henne?
– Elsa ønsket å bli min fostermor, men barnevernet følte at hun var altfor ung. Hun var den gangen nyutdannet og enslig. Jeg vet nå at valget som ble tatt, var det rette. Dessuten, jeg fikk jo beholde kontakten med henne.
– Måtte du bytte skole?
– Da jeg kort etter kom til dem som skulle bli min ordentlige familie, ja. Foruten Elsa var det bra for meg å komme langt bort fra der jeg først bodde. Det føltes tryggere. Det fine var at mine nye foreldre nettopp hadde flyttet til den byen. Derfor var det ingen som tenkte på meg som et fosterbarn. Jeg tror knapt noen visste det, sier hun.
– Der og da skammet jeg meg nemlig litt over å være en fosterunge. Mine egne mente jo at jeg var null verdt. Ergo var jeg kanskje det. Den følelsen er vond å leve med, sier hun og blir blank i de store, blå øynene.
– Hvordan reagerte du på å forlate dine biologiske foreldre?
– Jeg kan ikke huske noe annet enn at det var en lettelse. Når jeg prater om dem, får jeg en vond lukt i nesen. Stanken av urenslighet og billig alkohol. Den hang alltid ved dem. Vi har ikke sett hverandre siden. De er døde, begge to. Av alkohol og misbruk.
I det nye hjemmet fikk Siw eget rom.
– Det blide paret tok meg imot med åpne armer og sa: «La oss vise deg rommet ditt.» Da ble jeg nysgjerrig. Eget rom hadde jeg aldri hatt. Og det var nydelig! Et ekte jenterom med en svær seng og mer enn jeg kunne drømme om av kosedyr og leker. Vi har senere smilt av hvor storøyd jeg ble.
– Hva var det første du tenkte om familien?
– Jeg tror barn flest er flinke til å fange opp stemninger, bemerker hun først.
– Hos dem kjente jeg med én gang en harmonisk ro, en trygg varme, og den er ekte.
– Hadde de andre barn?
Hun lyser opp.
– Ja, jeg har to fantastiske storebrødre, og de er både høye og sterke. De er fremdeles mine største beskyttere. Nåde den som trår meg på tærne, liksom, ler hun trillende.
– Jeg visste umiddelbart at «her vil jeg trives», men jeg var fremdeles redd for at de ikke ville like meg nok. Hvorfor skulle en så herlig familie, som bodde i et gigantisk hus, og trolig var rike, ønske å ha lille meg boende hos seg? Jeg forsto virkelig ikke det – den gangen. I ettertid tenker jeg: For en skatt slike hjertegode mennesker er. De reddet livet mitt!
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Gudmor
Med kjærlighet i stemmen forteller Siw om en oppvekst fylt med masse omsorg og kjærlighet.
– Totalt annerledes enn mine første ti år, påpeker hun.
– Mamma og pappa fikk meg til å stole på dem, de sier støtt og stadig: «Vi vil alltid være her for deg, skatten». Da mine biologiske foreldre døde, var jeg så heldig å bli adoptert av Kari og Jens, verdens beste foreldre.
Nå er begge brødrene gift og har fått barn.
– Jeg er gudmor til begges eldste, forteller hun stolt.
– «Det må bli deg», sa begge gutta og deres respektive koner. Jeg tar oppgavene meget seriøst og elsker å høre tantebarna si: «Vi elsker deg!».
– Apropos tante, jeg også fikk tanter og onkler takket være denne fine familien.
Siw ser ut til å boble av lykke.
– Det vonde er parkert i fortiden. Jeg ble gitt en familie som viste meg kjærlighet. Hva mer kan en vel ønske seg? smiler hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
