Leserne forteller
Oppveksten min satte dype spor. Underet skjedde da jeg fikk en ny sjef
Hvorfor var det så ingen som så meg?
Jeg vokste opp i en stor søskenflokk som jenta midt imellom. Med tre søstre og en høylytt bror fant jeg raskt min plass som den fromme, stille og forsiktige.
Det var så mye bråk og lyd i vårt hjem at jeg ofte søkte meg bort fra fellesskapet. Det var ingen vits i å delta i diskusjoner eller samtaler, for jeg kom ikke til orde likevel. Det var som om min stemme druknet i de andres. Allerede da fikk jeg rollen som den usynlige.
Søsknene mine tok mine foreldres oppmerksomhet. Meg trengte de ikke å snakke til, for jeg gjorde det jeg ble bedt om, protesterte aldri. Fordi det bare var slik, så de heller ingen grunn til å rose meg. Det var en selvfølge at jeg gjorde det riktige til enhver tid.
Ukompliserte Thea trengte ikke å oppdras, hun ble født ferdig oppdratt, var omkvedet til min mor.
Hun pleide å le når hun minnet om slike ting. Selv vandret jeg rundt med en følelse av aldri helt å tilhøre familien, for alt dreide seg om de andre.
Jeg tenkte at det hadde vært bedre å få skjenn enn ikke å bli sett. Jeg var som luft i mitt eget hjem. Ikke engang søsknene mine så noen vits i å prate med meg, da kranglet de heller seg imellom. Mens de var like av natur, var jeg utskuddet, som ikke lignet noen.
«Så si noe da, snakk høyere!», husker jeg at den ene av søstrene mine sa da vi ble tenåringer.
Hun forsøkte i det minste, men min stemme var ikke skapt til å rope eller snakke høyt. Det endte med at hun ristet på hodet og tok fingeren til tinningen. «Hun er ikke helt god», visste jeg at hun tenkte.
Jeg var usynlig for alle
De mønstrene som var hjemme, forflyttet seg til skolen. Jeg hadde en venninne, men fordi foreldrene mine fikk jobb i en annen by og vi flyttet dit, mistet jeg henne og måtte starte helt på nytt i en ny og klasse. Det ble alt annet enn lett, for alle jentene hadde allerede etablerte vennskap.
Når jeg ser bilder av meg fra den tiden, ser jeg en helt vanlig jente. Ikke spesielt pen, ikke spesielt stygg. Når jeg ser karakterboken min, ser jeg at jeg også var gjennomsnittlig flink. Jeg elsket å tegne og skrive.
Men lærerne hadde som kommentar: «Kunne ha deltatt mer aktivt i timene».
Ingen mobbet meg og jeg ble ikke ertet. Når jeg spurte om å være med på noe, sa de andre ofte ja. Likevel følte jeg meg ikke inkludert. De snakket med hverandre og henvendte seg ikke til meg på samme måte. Jeg opplevde ikke at de kom til meg og spurte om jeg ville være med.
Jo eldre jeg ble, jo mer usynlig følte jeg meg og jo stillere ble jeg. Det var som om jeg forsvant inn i en grå vegg uansett hvor jeg var. Hjemme, på skolen, i sosiale sammenhenger – overalt sto jeg på utsiden.
Jeg forsøkte noen ganger å komme til orde, men andre var mer frimodige og høylytte og overdøvde det jeg ville si, og jeg ga opp.
Les også (+): Alt sto i hans navn og jeg hadde ingenting da han forlot oss. Men det skulle bli mye verre
Rømte inn i bøkenes verden
I flere år rømte jeg inn i bøkenes verden. Når jeg slapp å forholde meg til mennesker som ikke så meg, føltes livet så mye bedre å leve. Jeg lengtet jo etter å bli sett.
Da jeg ble 17 år og forelsket for første gang, satt jeg og stirret og stirret på ham jeg ønsket å bli kjæreste med. Jeg følte at han måtte forstå hvordan det var fatt med meg, men han så ikke på meg, kikket i bakken når vi passerte hverandre.
19 år gammel og ferdig med videregående, konkluderte jeg med at jeg var usynlig for ham også.
Jeg utdannet med til biokjemiker og under studiene møtte jeg andre, som også var stille.
«Nå finner jeg noen», tenkte jeg. Men ingen ting skjedde. Ingen kom og snakket med meg. Jeg var usynlig der også. Men jeg var flink og fikk jobb etter endte studier.
Tanken på å forbli ensom og usynlig resten av livet ble på et vis min verste skrekk og fiende. Jeg ønsket meg et liv, en familie, nærhet til et annet menneske.
Da jeg 26 år og uten kjæresteerfaring kjøpte min første bolig, forsto jeg at jeg måtte gjøre noe.
Jeg skrev til en slags behandler som hadde en spalte på nettet og forklarte mitt problem, og det rare var at kommentarene strømmet inn.
Mange av dem som skrev, kjente seg igjen i meg. De følte seg usynlige, til og med blant sine egne. Det føltes fantastisk å vite at jeg ikke var helt alene.
Men jeg fikk gode råd også.
«Ta initiativ overfor kolleger, og bli ikke lei deg hvis de ikke tar initiativ tilbake». Jeg begynte å spørre kolleger om de ville ta en kaffepause med meg, og overraskende nok sa de som regel ja. Det hjalp litt.
Men jeg slet fortsatt fordi jeg ikke turte å ta plass. Hvis jeg hadde sagt noe, og ble avbrutt, var det som om jeg mistet all kraft. Da ble jeg stille.
Sjefen endret synet på meg selv
Underet skjedde da vi fikk en ny sjef, som var mer alternativ enn mange satte pris på. Hun kalte en og en av oss inn til medarbeidersamtaler. «Hvem er du?», var det første spørsmålet hun stilte meg. Jeg ble så paff og mumlet navn og alder. «Hvem er du?», gjentok hun.
Jeg må innrømme at jeg følte meg kvalm av presset hun utsatte meg for.
Jeg ble sittende i to timer hos min nye overordnede den dagen, og det endte med at hun fortalte meg om sitt liv. Jeg fikk vite hvem hun var.
«Jeg var som deg, jeg var livredd for å ta plass», sa hun. Og da jeg gikk ut døren hadde jeg fått et visittkort til en terapeut som jobbet med folks selvbilde og selvtillit.
Jeg lærte at mitt elendige selvbilde begynte med at jeg ble oversett. At jeg ble oversett fordi jeg var den medgjørlige og snille, var ikke til hjelp, for i mitt hode ble dette tolket som en slags avvisning. Fordi det var slik, opprettet jeg et perspektiv på meg selv som annerledes.
Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld
Satt meg i en offerrolle, det ble en ond spiral.
Frykten for ikke å bli sett og hørt, fikk meg til å trekke meg tilbake. Å trekke meg tilbake ble det tryggeste jeg kunne gjøre. Og slik havnet jeg i den spiralen som bare dro meg ned.
Konsekvensen av barndommen var at jeg gikk ut fra at jeg kom til å bli avbrutt og ikke hørt eller sett, og derfor holdt jeg kjeft. Jeg så på meg selv som sosialt mislykket, men som om det ikke var nok, søkte jeg også situasjoner som fikk meg til å føle meg sosialt mislykket.
«Du bekrefter ditt eget selvbilde hele tiden, overalt!», fikk jeg beskjed om. Etter hvert så jeg min egen rolle i mitt eget liv. Jeg hadde laget en historie i eget hode.
Jeg lærte meg «å ta ned den negative tanken» og omdanne den til det jeg er bra på. Jeg lærte meg å slutte å sammenligne meg med alle andre, og at tankene ikke er «noe som skjer meg», men som jeg eier og kan endre på. Sist, men ikke minst, lærte jeg å fokusere på nåtiden.
Jeg vet i dag at foreldrene mine ikke var dårlige foreldre. Når jeg gikk fri fra irettesettelse og formaninger, gikk de ut fra at jeg forsto rosen som lå i dette. Men det gjorde jeg ikke. Jeg klarte ikke å lese tankene deres.
Jeg har bestemt meg for ikke å være bitter, for nå er jeg ikke lenger usynlig.
Da jeg kom ut av skallet, endelig, fikk jeg min aller første kjæreste, og det morsomme er at det er gutten jeg var forelsket i som 17-åring. Han var betatt av meg den gangen, fordi han likte at jeg var annerledes, men fordi jeg var så avvisende og stille, turte han ikke å snakke med meg.
Jeg har fremdeles sjefen som så meg som den jeg var. Når hun og jeg møtes, smiler hun lurt til meg, som om hun sier: Hva var det jeg sa? For jeg blomstrer. Endelig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
