DE BLÅ SIDENE
Fem dager før bryllupet, forsvant mannen min
Alt var klart; innbydelsene sendt ut og alle gledet seg til bryllupet. Bortsett fra brudgommen. Han ga ingen forklaring, men en dag oppdaget jeg den vonde sannheten.
En sommer kjørte vi på biltur rundt om på Vestlandet, og der forlovet vi oss. Det ble ikke den romantiske opplevelsen jeg hadde drømt om. Jeg burde har skjønt det allerede da.
Min historie om Eirik, som ble min forlovede, startet det året jeg fylte 18.
Da var jeg ivrig volleyballspiller, og en av lagvenninnene mine var Siri. En dag inviterte hun noen av oss jentene på fest, og slik traff jeg Eirik. Han var Siris bror.
Jeg hadde møtt ham på et par kamper og lagt merke til at han så på meg. Da han kom bort og spurte om vi skulle danse, sa jeg ja. Det endte med at jeg ble sammen med Eirik etter den festen. Enda jeg ikke var forelsket i ham.
Faren til Siri og Eirik eide en kolonialforretning. Eirik jobbet der, og etter en tid fikk også jeg jobb der.
Vi så hverandre hver dag, og etter hvert ble jeg glad i ham. Han var egentlig både kjekk og grei, og vi gikk ganske godt sammen. Men det var alltid noe som manglet i forholdet vårt.
Jeg ville likevel at det skulle være bra, og bagatelliserte det som ikke fungerte. Vi kranglet mer og mer.
Etter forlovelsen
Som sagt, så var ikke forlovelsen så veldg romantisk. Det var så mye om og men og krangling at det egentlig var et under at vi ble forlovet i det hele tatt. Selv etter at vi hadde fått på oss ringene, fortsatte kranglingen.
Det var ikke slik det skulle være, jeg forsto jo det. Men jeg var så umoden og dum på den tiden; jeg hadde så mange venninner som hadde forlovet seg, og hadde så lyst til å være blant dem.
Den sommeren var det mest om å gjøre å få en blank ring på fingeren. Og det var naturligvis stas da vi kom hjem som nyforlovet, og vi ble vel litt revet med av de andres entusiasme.
Vi begynte å planlegge bryllup, som skulle stå på sensommeren året etter. Noen av de koseligste stundene Eirik og jeg hadde, var da vi holdt på med forberedelsene; satte opp gjestelister, diktet sanger og snakket om bryllupsreisen.
Forholdet hanglet og haltet, men det holdt. En måned før bryllupet kjøpte vi leilighet. Eirik flyttet inn, mens jeg bare flyttet tingene mine dit og ble boende hjemme det meste av tiden.
Så kom dagen da Eirik skulle ha utdrikningslag. Kameratene hans var av den litt ville sorten, og jeg var ganske nervøs for hva de kunne finne på.
Dagen etter jobbet jeg i butikken, og utpå ettermiddagen kom Eirik dinglende innom. Han hadde glemt nøkkelen til leiligheten og hadde sovet over hos noen, sa han.
Etter den dagen kranglet vi mer enn før, men jeg tenkte ikke på å avlyse bryllupet. Vi trodde kanskje at alt ville bli bedre bare vi ble gift.
Forberedelsene gikk sin gang, og alt var klart. Vi hadde bestilt festlokale og mat, og gjester som kom langveisfra var allerede kommet til byen. Det var bare fem dager igjen til den store dagen.
Les også (+): Jeg trodde Tom var drømmemannen. Så flyttet vi sammen …
Sjokket
Ella, forloveren min, kom til byen med tog, og etter at vi hadde vært i kirken og øvd alle sammen, var det min tur til å ha en jentedag. Jeg var trett og lykkelig da Ella og jeg kom tilbake til leiligheten.
Det var sent, så jeg hadde regnet med at Eirik var der. Men huset var tomt. Jeg ble så nervøs at jeg ringte foreldrene hans, for det var der han hadde tilbrakt kvelden. Men de sa bare at han hadde dratt for lenge siden.
Timene sneglet seg av gårde, og jeg ble mer og mer urolig. Eirik var og ble borte. Jeg sov ikke ett minutt den natten, bare gråt. Jeg ble stadig mer sikker på at det måtte ha hendt Eirik noe.
Neste dag ringte moren til Eirik og fortalte at de hadde funnet bilen hans, men selv var og ble han borte. Dermed satte vi i gang en storstilt leteaksjon.
Mens vi holdt på med det, ringte mobiltelefonen. Det var Eiriks mor. Han hadde ringt hjem. Vi behøvde ikke lete etter ham mer.
Jeg dro hjem til foreldrene hans. De visste heller ikke så mye, men jeg skjønte at det ikke kom til å bli noe bryllup. Hvorfor forsto jeg ikke, og ingen kunne forklare meg det heller. Jeg følte meg dum og frustrert. Og dypt fortvilet.
Eirik ringte meg dagen etter og ville møte meg i leiligheten. Han gjorde det slutt der og da. Han ga ingen forklaring på forsvinningsnummeret og sa heller ikke hvorfor han brøt forholdet. Og jeg fikk meg ikke til å spørre. Jeg følte meg som ingenting. Som et null.
Les også (+): Aldri hadde jeg følt meg så pen. Ved alteret ventet et realitetssjokk
Forklaringen
Det ble en forferdelig tid. Den første uken ble jeg rett og slett syk; kastet opp og bare gråt. Men jeg kom meg på bena igjen, og da søsteren min og familien hennes dro på ferie, fikk jeg bo i leiligheten deres. Det gjorde godt å få være alene.
Samtidig begynte jeg å rydde tingene mine ut av den leiligheten som Eirik og jeg hadde kjøpt, og som nå skulle selges. Og der fant jeg omsider forklaringen.
I en skuff lå det en bunke hete kjærlighetsbrev fra en annen kvinne. Endelig fikk jeg ut aggresjonen og sinnet som hadde sittet som en klo i magen.
Ikke bare hadde Eirik vært utro i lang tid, han hadde ikke hatt mot nok til å si det engang.
Det var han som var den ynkelige stakkaren i denne historien, ikke jeg. Det gjorde meg godt å oppdage det.
Livet går alltid videre. Jeg fikk meg en koselig hybelleilighet og livet falt til ro. For en stund siden møtte jeg Henrik; en hyggelig, omtenksom og ærlig gutt, som helt opplagt er forelsket i meg.
Og jeg er forelsket i ham. Det har jeg aldri vært før, ikke på alvor.
Vi har begynt å snakke om bryllup, men jeg er ikke redd for å bli stående alene igjen på kirketrappen denne gangen. For dette er kjærlighet. Det er jeg helt sikker på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
