En manns betroelser
– Jeg hadde alt, men gjennomførte det ultimate svik
Jeg er sannsynligvis en ødelagt person. Nå håper jeg at historien min kan stå som skrekk og advarsel.
Jeg vet at mange vil si at jeg må være dum, eller at jeg mangler en dimensjon i mitt følelsesliv.
Sannheten er at jeg er en ganske oppegående person, som evner å føle sterke følelser.
Men samtidig har jeg en svakhet, som jeg til nå ikke har klart å overvinne. Det er den jeg skal fortelle om her.
Min barndom var god. Jeg hadde to foreldre, som var veldig glad i meg. Dessverre ble de skilt, og jeg var bare sporadisk hos min far, som flyttet litt rundt. Ja, han flyttet fra dame til dame. Og årsaken til at ekteskapet med min mor gikk «over styr», var utroskap fra hans side.
Moren min sa aldri noe negativt om pappa, og jeg var glad i ham og lærte meg å håndtere alle de nye kjærestene, som kom og gikk. Det var kvinner som hadde barn fra før, og det var dem som ikke hadde det. Etter at han forlot oss, ga han meg også to halvsøsken med to ulike damer.
Altså hadde jeg en far som ikke klarte å finne roen noe sted, men jeg ante ikke hvorfor det var slik. Da han ble 60 år, fant han henne han bor sammen med i dag, og for
første gang i sitt lange liv, er han i et langvarig og stabilt forhold.
I mine ungdomsår ble jeg en gutt mange jenter ønsket å være sammen med, og det gjorde noe med meg. Jeg likte å føle meg beundret, og ble besnæret av å bli fortalt at de var forelsket i meg.
Les også: (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Da jeg var 16 år, fikk jeg min første, ordentlige kjæreste, og jeg forgudet virkelig henne. Men venninnen hennes, som var penere og veldig frimodig, bød meg opp til dans og begynte å kysse meg, og jeg lot meg rive med.
Jeg var sikker på at jeg var forelsket i denne venninnen, og det ble slutt mellom kjæresten min og meg. Hun var sint fordi jeg ble sammen med venninnen. Jeg oppdaget for sent hvem jeg var virkelig glad i. Hun sa at hun ikke kunne stole på meg og ville ikke ha meg tilbake.
I årene siden har jeg tenkt mye på den første ungdomskjæresten min. Hun ble sammen med en annen gutt og er gift med ham fremdeles, og hun er en nydelig person. Hvorfor holdt jeg meg ikke til henne? Når jeg tenker på at jeg sjekket opp venninnen hennes, føler jeg meg skamfull.
Det som skjedde, var at jeg begynte min karriere som notorisk omflakkende og omreisende i kjærlighet. Skjønt kjærlighet. Jeg tror ikke jeg vil bruke det begrepet. Heller var det spenning og forandring. Fordi jeg gikk fra den ene romansen til den andre, fant jeg ikke ro noe sted. Jeg kjedet meg hvis jeg ble for godt kjent med en jente og ting normaliserte seg. Når de intense og brennende følelsene forsvant, gjorde jeg det også.
Les også: (+) Mamma ville skilles, men da fant pappa frem ektepakten hun signerte for 20 år siden
Da jeg var nesten 30 år, hadde jeg mistet tallet på antallet kjærester, og jeg hadde vært samboer med flere. Innerst inne drømte jeg om å slå meg til ro og etablere familie, men jeg fikk det ikke til. Moren min sa at jeg måtte lære meg å akseptere at et liv først og fremst består av hverdager, men jeg taklet ikke å bli så godt kjent med en dame at jeg visste hva hun kom til å si, nærmest til enhver tid.
Så møtte jeg K, verdens søteste og blideste, og en veldig sporty og omgjengelig person. Hun var kvikk i replikken og hadde heller ikke klart å ha et stabilt forhold over tid. Vi var enige om at like barn leker best, og for første gang i livet var jeg bestemt på å bli.
Hun ble gravid, og vi giftet oss. I den første tiden som pappa hadde jeg fokus på min nye rolle i livet. Jeg visste at ting ikke ville bli som før, og jeg ønsket å være en ansvarsfull og moden mann. Problemet var at en utilpasshet og frustrasjon meldte seg etter to–tre år. Jeg var urolig i kroppen og ble irritabel og rastløs.
K og jeg snakket om følelsene mine, og hun sa at hun forsto meg, for hun følte seg også på et vis fanget av situasjonen. Hun var en god samtalepartner, og vi fortsatte å holde sammen og fikk et barn til.
Vennene mine fleipet og sa at jeg hadde ny rekord i utholdenhet. Egentlig hadde de ikke troen på at jeg ville klare å bli en stabil og tilstedeværende familiefar.
De kjente meg godt, kanskje bedre enn jeg gjorde selv. Bak meg hadde jeg en lang historie i stygge brudd og utroskap, og ved flere anledninger hadde jeg havnet i sengen med venninner av dem jeg var sammen med. Dessverre ble dette også det som veltet ekteskapet jeg var i.
Bestevenninnen til min kone ble forlatt av mannen og ville ha trøst. Jeg orker ikke å gå inn i detaljer, men det som skjedde, var at vi gikk langt over streken. Det utviklet seg et lidenskapelig, seksuelt forhold mellom oss, som vi følte at vi ikke kunne kontrollere.
Da vi ble oppdaget, var det slutt på mitt familieliv, men der og da sørget jeg ikke veldig, for jeg hadde elskerinnen min og vi ble et par. Min ekskone hatet både meg og venninnen, selvfølgelig, og med god grunn.
Hva tenkte jeg på? Jeg rotet til det fineste jeg hadde. Da det gikk opp for meg at den andre kvinnen bare var begjær og det ble slutt på vår romanse, ble hun og K venninner igjen, og jeg ble den store, stygge ulven. Jeg ble stående helt alene som en patetisk mann.
Selvfølgelig var det ingen i familien eller i vennekretsen som støttet meg. Derfor søkte jeg trøst hos andre kvinner. Jeg begynte der jeg slapp da jeg møtte K. Kort fortalt: Jeg gikk fra blomst til blomst, bodde sammen med flere i korte perioder og gjorde to damer gravid.
For hver gang jeg mislyktes, steg graden av selvforakt. Jeg tror det jeg gjorde, kan sammenlignes med å overspise. For hver gang jeg hadde gått lei av en kvinne, hatet jeg meg selv og livet mitt. Jeg tenkte på det fine jeg hadde ødelagt. To kvinner sto for meg som perfekte: ungdomskjæresten min og K.
For hver nye kropp du har forholdt deg til, jo lavere blir terskelen for å gå inn i noe nytt, og dess lettere er det å avslutte noe.
I dag sitter jeg her som en middelaldrende mann, og det er ikke med stolthet jeg ser tilbake. Forleden ble jeg i klare ordelag fortalt av min voksne datter hva hun tenker om meg, og det var ikke moro. Jeg er glad i barna mine og ønsker at de skal være stolt av meg. Det er de selvfølgelig ikke.
Les også: (+) Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn i min datters leilighet
«Jeg vet bare én ting, og det er at jeg aldri skal leve som deg», sa hun. Det var en tøff melding å få.
De siste årene har jeg møtt mange kvinner gjennom datingsider, men det har ikke ført til noe varig. Jeg vet at det ikke er dem det er noe galt med.
Jeg er sannsynligvis en ødelagt person. Nå håper jeg at historien min kan stå som skrekk og advarsel.
Lykken finnes ikke i et urolig og omflakkende liv, selv om det iblant byr på mer spenning enn et helt vanlig dagligliv i en familie. Lytt til en mann som meg, for jeg vet hva jeg snakker om.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
