LESERNE FORTELLER
Jeg trodde Tom var drømmemannen. Så flyttet vi sammen …
Julen for to år siden ble vendepunktet.
Jeg er ikke svak. Jeg er sterk! Helt siden jeg var liten, har jeg vært den jenta, som sto opp for meg selv, mine tanker og meninger. Når jeg sitter her og skal fortelle historien min, er det derfor nesten så jeg ikke klarer å tro at det som skjedde, virkelig skjedde, men sånn var det.
Jeg skal mange år tilbake i tid, til da jeg akkurat var blitt myndig. Forholdet til en gutt jeg hadde vært kjæreste med siden jeg var 15 år gammel, var over. Det var jeg som gikk og han som hadde kjærlighetssorg.
Den gangen følte jeg at han var for kjedelig. Han ville helst bare sitte hjemme hos hans eller mine foreldre og holde meg i hånden.
I begynnelsen syntes jeg at det var spennende nok, men etter hvert følte jeg at det ble for kjedelig. Han var for tam og snill.
«Du må ikke glemme at snillhet er den viktigste egenskapen en kjæreste kan ha», sa moren min, men hun la til at vi var unge og at hun forsto at ikke alt kunne vare evig.
Eventyrtur
Den sommeren bestemte venninnen min og jeg oss for å reise på eventyrtur til en festival. Med stappfulle ryggsekker la vi forventningsfulle i vei.
Jeg husker at vi lo masse, og jeg følte meg så lykkelig at det boblet i hele kroppen.
Nei, jeg tenkte overhodet ikke på min ekskjæreste, som var trist og lei seg fordi jeg hadde forlatt ham.
Målet var å ta igjen alt jeg hadde gått glipp av i årene med ham, og vi hadde knapt slått opp teltet før det totalt uventede skjedde.
Jeg møtte blikket til en ung mann som var noen år eldre enn meg.
Blikket hans vek ikke da det møtte mitt, og jeg ble helt satt ut. Han var så kjekk. Da jeg fikk summet meg og fortsatte å pakke ut med venninnen min, sa jeg til henne:
«Så du han, så du hvor kjekk han var?»
Da jeg en time eller to senere møtte på den samme mannen, var jeg sikker på at det var skjebnen.
Han var utadvendt, selvsikker og sjarmerende og inviterte meg og venninnen min på en øl utenfor teltet han hadde sammen med to kamerater.
Det føltes som om jeg ble sugd inn i livet til Tom. Jeg har lest romantiske blader om personer som blir tatt med storm, og det var slik det var. Han bergtok meg.
Sammen med ham bruste det i blodet, og alt jeg hadde savnet med min forrige kjæreste, kom på plass.
Min frykt var at Tom skulle bli borte for meg etter langhelgen vi møttes. Da han foreslo at jeg skulle komme på besøk til ham der han bodde, ble jeg lettet og uendelig glad fordi jeg forsto at han mente alvor med meg.
Han fortalte åpent at han akkurat hadde kommet seg ut av et forhold han hadde vært i lenge. Jeg sa at det samme gjaldt meg. Vi begge hadde vært misfornøyd, og sammen skulle vi få det mye bedre.
Mamma og pappa var på ingen måte glade da jeg bare to måneder senere fortalte at jeg skulle flytte til en annen by for å bo sammen med kjæresten min.
På det tidspunktet hadde de hilst på Tom, og de syntes at han var hyggelig, men de presiserte at hverken de eller jeg kjente ham godt nok.
Han var hyggelig, men han var først og fremst spennende. Kyss var ikke lenger bare kyss. Han kysset med en inderlighet som tok pusten fra meg.
Når du er så forelsket at du egentlig ikke ønsker å se andre enn kjæresten din, oppdager du ikke at han er sjalu.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Sjalusi
Vi bodde sammen i ett år før jeg begynte å ane at noe var galt. Jeg skulle på julebord med kolleger fra bensinstasjonen jeg jobbet i, og han ville få meg til å forstå at det kom til å bli kjedelig. Han snakket dårlig om de andre som skulle dit.
«Si meg, er du sjalu?», sa jeg, og hadde latter i stemmen.
Da klikket han for første gang. Han tok hånden, grep meg over kinnene og klemte til.
«Du snakker ikke sånn til meg», sa han.
Jeg ble så perpleks at jeg ikke klarte å si noen ting, ble bare stående og så sjokkert på ham.
I neste øyeblikk slo han armene rundt meg og sa at han elsket meg så mye at det gjorde vondt.
Jeg dro ikke på julebordet fordi jeg syntes synd på Tom. Vi hadde det jeg opplevde som en god samtale, og han forklarte at ekssamboeren hadde vært utro på et julebord, så jeg forsto ham.
Stakkars, det var ikke rart han var redd for at det kom til å gjenta seg. Jeg bedyret at jeg aldri kom til å svikte ham. Aldri.
Fortsatt tok det intense følelseslivet pusten fra meg, men vennene mine og familien min syntes at jeg meldte meg ut av det sosiale med dem, og de begynte å bli urolige.
Jeg følte meg dratt mellom ham og de andre, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å gjøre det som ble forventet av meg, mest overfor ham.
Når jeg skulle være sammen med andre uten ham, mistet han kontrollen. Jeg har ikke tall på alle de gangene han tok hånden og grep meg over kinnene, for så å klemme til. Jeg ble vant til det.
Jeg er ikke en type dame som finner meg i fysiske overgrep. Likevel ble jeg hos ham.
Sjalusien ble mer og mer tydelig for meg, men hver gang den hadde kommet til uttrykk på en grusom måte, falt han sammen og ble et gråtende, forsvarsløst barn.
«Det må være vondt å være så sjalu», tenkte jeg.
Da jeg etter hvert åpnet meg overfor familien min om at han slet med destruktive følelser, var de klare på at jeg burde komme meg vekk, men det var lettere sagt enn gjort.
Jeg strekte meg langt for å hjelpe og forstå samboeren min. Hver gang han hadde mistet besinnelsen og vært voldelig, falt han sammen og ba gråtende om tilgivelse.
«Det er fordi jeg elsker deg så høyt og er livredd for å miste deg», sa han.
Hans sorg over å være den han var, skapte hindringer og bindinger, som jeg ikke klarte å forsere. Jeg syntes synd på ham.
Faktum var også at han i gode stunder var den mest fantastiske kjæresten jeg kunne ha.
Når han var øm, var han den ømmeste. Han hadde dessuten de nydeligste øynene og det fineste blikket jeg hadde sett.
Jeg var sterk, men styrken forlot meg, Jeg var for svak til å klare å forlate en voldelig mann. Det gikk flere år, og jeg mistet meg selv på veien.
Jeg ble en ung kvinne som sluttet å være sammen med venner, familie og kolleger. Bare hvis Tom var med meg, så jeg foreldrene og søsknene mine.
Jeg fortalte dem at han slet med sjalusi, og jeg beskrev hvor vondt det var for ham å ha det slik, men jeg fortalte ikke at han slo og kløp. I dag vet jeg at de forsto mer enn jeg trodde, og det var derfor de sa:
«Du må komme deg bort.»
Les også (+): Da jeg ble skilt, trodde jeg at mine foreldre ville støtte meg. Reaksjonen deres var svært sårende
Vendepunktet
Julen for to år siden ble vendepunktet. Da kom faren min og hentet meg fordi mamma var blitt syk.
Tom var fra seg fordi jeg ikke kom hjem den kvelden, og da jeg neste dag skulle hente noen klær for å være borte enda noen dager, og han forsto at han ikke var inkludert, klikket han. Det han ikke visste, var at faren min hadde bilen utenfor.
Han hørte skriket mitt og gikk inn. Da fikk han bekreftet det mine nærmeste i lang tid hadde fryktet.
Jeg har ikke sett Tom etter dette. Julen hos mine foreldre fikk meg til å forstå at jeg måtte ta ansvar for resten av mitt liv.
Gjennom venner fikk jeg vite at Tom hadde slått sin ekskjæreste også, og at det var derfor hun stakk. Historien han ga meg om hennes utroskap, var oppspinn.
Nå er jeg snart 30 år og er blitt sammen med den ungdomskjæresten som jeg en gang forlot, og vi venter barn sammen. Vi har tilbrakt en stille og rolig jul med våre familier, og jeg føler meg trygg og glad.
Jeg deler min historie for å vise at også sterke jenter kan bli manipulert til å finne seg i å bli utsatt for vold. Det er skremmende å tenke på at det skjedde meg, og jeg tenker at jeg skulle ha forlatt ham allerede første gangen han tok tak i meg.
Det er sant, det som sies om det første slaget: Slikt skjer ikke bare én gang.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
