De blå sidene
Det var så ydmykende. Jeg kan fortsatt kjenne på den følelsen
Først tenkte jeg at det hadde vært artig å se mine gamle klassekamerater igjen. Men i neste sekund visste jeg at det ikke kom til å skje.
Torsdag i forrige uke fikk jeg tilsendt en innbydelse til et jubileum. Det var ti år siden klassen min gikk ut fra videregående skole.
Invitasjonen var humoristisk skrevet med noen morsomme fotografier tatt på klassefester og turer, og min første reaksjon var at dette var morsomt.
Men denne følelsen varte bare i noen få sekunder. For nesten samtidig visste jeg med meg selv at jeg aldri kom til dra på denne sammenkomsten.
Jeg kjenner så altfor godt at tanken på gymnastiden fremkaller vonde minner og såre følelser. De tre årene på gymnaset, både på og utenfor skolen, ble for meg vonde og vanskelige på grunn av store angstproblemer.
Jeg har alltid vært en sjenert gutt, noe jeg synes jeg har fått høre fra jeg var ganske liten. På ungdomsskolen var jeg tilbakeholden og sa lite i timene, men det var først på videregående skole at dette ble et virkelig sosialt problem, med store både psykiske og fysiske plager.
Angstsymptomer som kraftig hjertebank, kortpustethet og svetting oppsto og vedvarte i klassetimer hvor det for eksempel foregikk høytlesning, spørsmål fra læreren og gruppearbeid.
Høytlesing førte til at jeg stotret meg gjennom teksten med kraftig hjertebank og skjelvende stemme.
Jeg opplevde det ikke bare som fysisk ubehagelig, men også utrolig ydmykende. Denne følelsen kan jeg fortsatt kjenne i dag når jeg tenker tilbake på det.
I det siste semesteret på skolen oppsøkte jeg helsesøsteren som skaffet meg time hos psykiater. Jeg fikk diagnosen sosial fobi.
Ingen, hverken lærere eller klassekamerater, kommenterte dette i de tre årene på gymnaset. Det eneste jeg kan huske, er noen spørrende blikk fra noen av dem som satt nærmest meg.
Angstproblemene fortsatte ut gymnastiden, både på skolen og i fritiden. Å snakke i telefonen ble etter hvert angstfylt og svært vanskelig.
Jeg fikk derfor store problemer i alle slags sosiale sammenhenger. Bekjentskapskretsen min krympet kraftig inn, og jeg følte meg veldig isolert.
De aller fleste av mine tidligere klassekamerater fra ungdomsskolen begynte på yrkesskolen der de skaffet seg nye venner.
Dermed mistet jeg mer eller mindre kontakten med dem, og på grunn av min angst klarte jeg aldri å knytte nye vennskap.
Les også (+): Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet
Negative følelser
Etter gymnaset flyttet jeg fra hjembyen for å studere ved universitetet. Mine foreldre flyttet også derfra et år senere.
Derfor dro jeg bare tilbake cirka én gang i året for å besøke mine besteforeldre. Og hver gang veltet alle de negative følelsene opp i meg.
Av den grunn har jeg aldri hatt lyst til å oppsøke venner fra barndommen som jeg vet fortsatt bor i byen. Jeg har ikke engang hatt lyst til å dra inn til selve sentrum eller oppsøke kjente steder som jeg faktisk har gode minner fra.
De negative opplevelsene fra de siste årene jeg bodde der, har overskygget alt annet. Hadde ikke mine besteforeldre bodd der, ville jeg nok aldri ha dratt tilbake.
Et møte med mine gamle klassekamerater ville uten tvil ha blåst nytt liv i alle de ubehagelige minnene fra skoletiden.
Ydmykelsen og isolasjonen fra den gangen sitter fortsatt dypt i meg. Det faktum at jeg aldri ble gode venner med noen av mine klassekamerater er også en grunn til at jeg føler meg ubekvem med å dra dit.
Angst og sosial fobi er noe som har forfulgt meg siden. Enkelte ting er blitt noe bedre, men jeg har møtt mange vanskeligheter både i studietiden og i jobbsituasjoner.
Dette til tross for at jeg har vært med i flere ulike behandlingsopplegg for å bli kvitt problemet. Heldigvis har jeg så vidt klart å holde på jobben min, selv om det i perioder har vært, og fortsatt er, veldig vanskelig.
Tidligere i dag sendte jeg en svarmail hvor jeg skrev at jeg dessverre ikke har anledning til å komme på treffet. Jeg må rett og slett ta konsekvensene av de problemene jeg sliter med. Trist, men sant.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
