leserne forteller
Jeg klandret meg selv for mammas død, men det er en annen person som bør få skylden
Mamma fikk større og større smerter, men fastlegen mente det ville gå over. Da vi fikk sjokkbeskjeden, var det allerede for sent.
Nå er det snart fem år siden mammaen min ble tatt fra meg.
Ordet mamma har mange betydninger for meg. Det føles godt å si det, men det føles også vondt. Mest av alt føler jeg kjærlighet. Mamma var min klippe. Hun var alt jeg trengte, og jeg tror aldri jeg vil komme helt over tapet av henne.
Barndommen min er full av smertefulle minner. Faren min var alkoholiker, og når jeg tenker tilbake på hvordan han behandlet moren min og meg, vil jeg bruke betegnelsen psykopat og en meget syk person.
Mamma hadde kanskje mer enn nok med sin egen angst, men hun var alltid der når jeg trengte henne. Uten jobb og inntekt var det nærmest umulig for henne å flytte fra faren min. Jeg tror ikke hun ville klart det uansett, hun var fullstendig hjernevasket av å bli rakket ned på over mange, mange år.
Dessuten var hun kristen, for henne var skilsmisse en stor synd.
Jeg var 17 år da faren min døde, men følte mest lettelse, og jeg har ikke sørget et sekund over ham. For endelig smilte livet til meg og mamma.
Vi hadde på en måte hatt livet vårt på vent, og nå var det vår tur til å leve. Etter hvert begynte mamma å jobbe, og jeg fullførte videregående skole. Etter endt skolegang fikk jeg jobb i et reisebyrå.
Mamma og jeg var som to venninner og tilbrakte mye tid sammen.
Vi dro på ferie sammen, shopping, koste oss ute med god mat og drikke. Vi gjorde rett og slett ting sammen som vi ikke hadde kunnet gjøre tidligere. Nå hadde vi hele livet foran oss hvor vi skulle nyte av livets goder, trodde vi.
Sommeren 2006 begynte mamma å føle seg uvel, hun klaget over ubehag i lysken og fant det best å oppsøkte fastlegen sin. Fastlegen var en sjarmerende mann i begynnelsen av 50-årene som hun så veldig opp til.
Jeg fulgte henne, og satt og ventet på henne på venteværelset mens hun var inne til konsultasjon. Hun var tydelig lettet da hun kom ut fra legekontoret.
Legen kunne berolige henne med at ubehaget skyltes en muskel som var forstrukket i lysken. Han hadde stilt diagnosen etter hva hun hadde forklart, men han hadde ikke undersøkt henne nærmere.
Hun gikk lenge med ubehaget i lysken, men da det gikk over til smerter, oppsøkte hun fastlegen sin igjen. Jeg satt på venteværelset da hun kom ut fra konsultasjonen med et forsiktig smil om munnen.
Legen hadde skrevet ut en krem til henne som skulle lindre muskelsmertene hennes.
Det var ingenting å engste seg for hadde fastlegen hennes sagt. Igjen. Det kunne ta litt tid før hun merket noen bedring, men denne kremen skulle være rene vidunderkremen for smertene hennes. Han hadde fortsatt ikke undersøkt henne nærmere og sett hvor smertene hadde utspring fra.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Mamma stolte på fastlegen
Jeg må innrømme at jeg stusset litt da jeg leste pakningsvedlegget til kremen der det sto at den var til behandling av fotsopp. Men det sto også at man skulle være oppmerksom på at legen kunne ha foreskrevet legemidlet til annen bruk, så da regnet jeg med at alt var i sin skjønneste orden.
Ved juletider i 2010 ble mammas tilstand forverret. Hun orket ikke å gå så mye lenger, holdt seg mest innendørs og var konstant trett. Satt vi og så på TV om kvelden, kunne hun ofte sovne. Selv ved middagsbordet kunne hun ha problemer med å holde hodet oppe. Rett som det var duppet hun av.
Hun hadde problemer med å sitte oppreist i sofaen på grunn av smertene fra lysken, og fant det mest behagelig å ligge.
Rett over nyttår tok jeg affære. Jeg hadde mistet fullstendig tiltro til fastlegen hennes og fikk overtalt henne til å bytte lege.
Jeg tok henne med til et annet legesenter, der hun ble tatt imot av en yngre lege. En lege hun skulle ha vært i kontakt med mye tidligere.
Etter at han hadde undersøkt henne grundig og konferert med en annen lege på samme legesenter, kom de begge frem til at hun umiddelbart måtte inn på sykehus. De forsto alvoret da de fant åpne sår i lysken i tillegg til mammas elendige almenntilstand.
Fra den dagen gikk det slag i slag med diverse undersøkelser på sykehuset. Hennes helsetilstand var blitt ganske forverret i løpet av forholdsvis kort tid, men allikevel kom det som et sjokk da vi fikk vite diagnosen.
Mamma hadde kreft, uhelbredelig kreft.
I et møte på sykehuset ble vi forklart at palliativ strålebehandling var det eneste de kunne tilby henne sammen med sterke medikamenter for at hun skulle få slippe det smertehelvete hun levde i nå.
Legene som undersøkte henne på Radiumhospitalet, antydet at hun mest sannsynlig hadde gått med kreft i lysken i mer enn tre år.
Jeg pleiet henne, vasket henne, renset såret hennes, kledde av og på henne, så til at hun fikk i seg medisinen sin og matet henne. Det gjorde så inderlig vondt å se henne lide på den måten.
Livet mitt ble fullstendig snudd på hodet. Jeg, med min reiselivsutdannelse, fungerte med ett som en ufaglært sykepleier. Og det gikk ikke i lengden. Jeg kunne ikke gi henne det stellet hun trengte.
Hun ble sendt som en kasteball mellom sykehus og sykehjem.
Til slutt fikk jeg mast meg til en plass til henne på et sykehjem hvor de hadde en egen lindrende enhet for pasienter som var i livets sluttfase. Hun ble koblet til en smertepumpe og fikk stadig tilførsel av morfin.
Les også (+) Vi slo ring om pappa da mamma døde. Da han fant seg ei ny dame, ble jeg mistenksom
Skyldfølelsen spiste meg opp
Det var ikke lenger mulig å få kontakt med henne, og tre dager senere sovnet hun stille og fredfullt inn. Uttrykket i ansiktet hennes bar preg av at hun endelig var smertefri. Det så nesten ut som hun smilte der hun lå.
Det var en fin og verdig bisettelse med et stort oppmøte av familie og venner som ville ta et siste farvel med mamma.
I ukene som fulgte fikk jeg store psykiske problemer. De psykiske påkjenningene med alt rundt mammas sykdom og hennes bortgang medførte at jeg havnet i en dyp depresjon.
Etter henvisning fra min fastlege startet jeg med konsultasjoner hos psykolog. Han var til stor hjelp og fikk meg på bena igjen.
Jeg bebreidet meg selv at jeg ikke hadde sendt henne til en annen lege mye tidligere, at jeg ikke hadde sett hvor det hele bar på et mye tidligere tidspunkt.
Men psykologen fikk meg til å innse at jeg var en helt uskyldig part i dette.
Var det noen som skulle bebreides, måtte det være fastlegen hennes. Han burde ha henvist henne videre til spesialister, og først av alt kunne han ha undersøkt henne nærmere før han stilte de fullstendig gale diagnosene.
Det var hans skyld at hun døde så tidlig, følte jeg. Ikke min.
Jeg bestemte meg for å kontakte Norsk pasientskadeerstatning og la frem min sak der. Det tok på kreftene, men jeg følte at det var noe jeg skyldte mamma.
Det ville ikke gi meg mamma tilbake, men jeg kunne kanskje få endret på hennes tidligere fastleges praksis. Kanskje kunne andre liv bli spart.
Norsk pasientskadeerstatning kom frem til at hun burde ha vært henvist til videre utredning langt tidligere. Forsinkelsen førte til at hun gikk glipp av helbredende behandling.
Erstatningsbeløpet jeg mottok var stort, og det har gitt meg en større økonomisk frihet. Jeg kontaktet i tillegg fylkesmannen og reiste tilsynssak mot legen. Der vant jeg også frem.
Alt dette kostet meg mange krefter, men i ettertid ser jeg at det var som terapi for meg.
Skyldfølelsen min forsvant og jeg kunne fortsette å leve videre, uten mamma ved min side, men renvasket fra min tidligere ufortjente skyldfølelse.
Og nå skylder jeg mamma å gjøre det beste ut av mitt eget liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
