De blå sidene
Det Arild gjorde for sønnen min, er helt enestående
Da det ble brudd mellom oss, og jeg lå nede for telling, ga Arild meg et løfte. Det var rørende å se hvordan han holdt det.
Arild fyller 50 år denne måneden, men han aner ingenting om hvilke planer vi har for den store dagen hans.
Arild og jeg bodde sammen en kort stund for ti år siden. Jeg hadde da vært skilt i noen år, og sønnen min Jonas, som den gangen var ni år, bodde hos meg.
Han var akkurat en slik mann jeg trengte i livet mitt. Men jeg ante lite om hvilken rolle han skulle få i livet vårt etter hvert.
Jeg ble veldig forelsket i Arild og hadde stor tro på forholdet vårt. Vi møttes hos noen felles venner og fant tonen med en gang.
Det jeg aldri fortalte ham før vi flyttet sammen, var at jeg led av depresjoner. Etter at jeg ble bedratt og forlatt av eksmannen min to år tidligere, hadde jeg hatt det vanskelig.
I tillegg hadde han snudd ryggen til Jonas, og det var en tøff erkjennelse at sønnen min kom til å vokse opp uten kontakt med faren sin.
Jeg var veldig bitter og følte en vond tomhet innvendig. Legen min skrev ut de såkalte lykkepillene, og jeg følte at det hjalp meg. Det gikk litt mer tid mellom mine dype depresjoner og jeg hadde vel en slags kontroll.
Da jeg møtte Arild, var jeg inne i en god periode, og det at han dukket opp, forsterket troen min på at alt kom til å bli annerledes.
Jeg fikk en idé om at Arild var det som skulle til for at jeg skulle ha det bra, og etter at vi flyttet sammen, sluttet jeg med medisinene mine. Jeg følte meg jo så frisk.
Depresjon
Jeg gikk raskt ned i kjelleren igjen, ble sykmeldt og måtte legge alle kortene på bordet. Arild var der for meg, han støttet meg og han tok vare på Jonas.
Under mine depresjoner lå jeg for det meste under dynen, jeg orket ingenting.
I tillegg ble jeg fort irritert på både Arild og Jonas og insisterte på at de skulle være stille så lenge jeg hadde behov for å hvile meg. Jeg taklet ingen lyder, og det eneste jeg hadde ork til, tror jeg, var å kjefte.
Dette var selvsagt ikke bra for mitt nye forhold til Arild. Han trodde jo at jeg var en sprudlende jente med masse energi og var ikke forberedt på at jeg også hadde denne siden.
Etter noen uker kom jeg meg opp igjen, tilbake på medisiner, men perioden vi hadde vært igjennom, hadde gjort noe med følelsene til Arild.
Dagene mine varierte, og jeg klarte ikke å glede meg helt over noe. Derfor klarte vi heller aldri å finne tilbake til de sterke følelsene.
Likevel var Arild der, han støttet meg, og han tok seg av Jonas. De to dro på fotballkamper, fisket og gjorde mange hyggelige ting sammen. Jeg så at Jonas blomstret, og at han så opp til Arild.
De knyttet sterke bånd fordi de trivdes så godt sammen. Arild ble hans rollemodell og store helt, og det var tydelig at han nøt å ha en voksen mann rundt seg i hjemmet, en som virkelig tok seg av ham. Jonas taklet at jeg lå på sofaen så lenge Arild var rundt ham.
Men så bestemte Arild seg for å forlate oss. Han og jeg kom ingen vei med forholdet vårt. Arild pratet mye med meg om bruddet før Jonas fikk vite noe.
Han ønsket ikke å såre meg, men han var nødt til å gå. Han visste at jeg hadde det vanskelig, derfor ville han gjøre dette så skånsomt så mulig.
Likevel var det som å få et nytt slag i ansiktet. Jeg kjente livsgnisten forsvinne ut av kroppen min, men jeg visste jo at jeg ikke kunne tvinge Arild til å elske meg.
Jeg ble så såret. Arild på sin side ønsket at vi skulle være venner, og han ønsket å opprettholde kontakten med Jonas.
Da Jonas fikk vite at Arild skulle flytte, knakk han fullstendig sammen. Arild trøstet ham og lovte på tro og ære at de skulle holde kontakten.
De sto midt på stuegulvet og klemte hverandre, og tårene mine rant. Det var et sterkt syn å se sønnen min så sårbar og trist.
Les også (+): Ingen må noensinne få vite sannheten om datteren vår. Det ville ødelagt alt
Han spurte meg rett ut
Etter at Arild hadde flyttet ut, holdt han løftet sitt. Jeg slet stadig med mine depresjoner, og det var godt for både meg og Jonas at Arild tok vare på ham. De gikk på kino sammen, og Arild tok ham med seg hver gang det passet.
Om ikke det var kjærlighet mellom Arild og meg, så var det i alle fall kjærlighet mellom ham og sønnen min. Det var det ingen tvil om.
Noen måneder senere kom Arild hjem til meg en kveld Jonas var på fotballtrening. Han spurte meg rett ut om Jonas kunne få bo hos ham en stund. Det var Jonas som hadde ytret ønske om det, og for Arild var det helt greit.
Først ble jeg sår og lei meg. Jeg følte meg som en dårlig mor, og jeg var redd for å miste kontakten med Jonas. Men etter å ha tenkt meg godt om forsto jeg at det var Jonas som var i fokus, det var ham jeg måtte tenke på.
Og han hadde det ikke like bra hos meg bestandig, det visste jeg jo. Jeg hadde mange dårlige perioder og klarte ikke å følge ham opp slik jeg burde.
Det ble mange samtaler igjen, mellom Arild og meg, og oss alle tre. Jonas ønsket å bo hos Arild, det la han ikke skjul på. Samtidig merket jeg at han slet med dårlige samvittighet overfor meg. Jeg sa ja.
Det smilet Jonas kom med da han fikk vite det, fortalte meg at det var det eneste riktige. Arild var full av ressurser, og han hadde mulighet til å ta seg at Jonas på en fin måte.
Jonas kom innom meg flere ganger hver eneste uke etter at han hadde flyttet til Arild. Og aldri hadde jeg sett ham så glad. Han fortalte meg begeistret om alt han og Arild skulle gjøre og hadde gjort.
Det var ingen tvil om at sønnen min hadde det mye bedre, selv om det også stakk å se ham på den måten.
Les også (+) Da mamma fortalte det som det var, tok jeg til tårene
Enestående
Med Arild fikk han sin første sydenreise, han dro på helgeutflukter, og Arild lærte ham det han ønsket å kunne. De mekket biler, og de reparerte gamle ting sammen.
I dag bor Jonas for seg selv. Han har kjøpt seg en liten leilighet og jobber som bilmekaniker. Jeg har en fornuftig og selvstendig sønn som jeg er utrolig stolt av.
Arild er samboer, men han er også en av mine aller beste venner. For Jonas fungerer han fortsatt som en far, og for Arild er Jonas på lik linje med en sønn. Det er fortsatt like rørende å se dem sammen.
Selv har jeg gått lenge i terapi og fått mer orden på livet mitt. Jeg sliter fortsatt med tungsinn, men jeg takler det i mye større grad. Det kan gå lang tid mellom mine dype depresjoner, og jeg fungerer greit i hverdagen.
Når jeg tenker tilbake, ser jeg at det var det beste som kunne ha skjedd meg, det at Jonas fikk muligheten til å bo hos Arild. Jeg har hatt nok med meg selv.
Nå fyller Arild 50 år, og jeg føler at dette er en gyllen anledning til å bidra med å gjøre ekstra stas på ham. Jeg har skrevet sanger, og Jonas hjelper meg.
Jeg samarbeider godt med Arilds samboer, som for øvrig er en flott kvinne jeg liker veldig godt. Hun har tatt imot Jonas med åpne armer og fungerer som en reservemamma for ham.
Hun stiller opp der jeg ikke kan, og hun har et like vakkert og åpent sinn som Arild.
Jeg gleder meg til å hylle Arild, mannen som har tatt vare på sønnen min, og til dels meg, gjennom mange år. Han er enestående og fortjener alt det beste i hele verden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
