Leserne forteller
De voksne barna våre nektet å feire jul med oss
De sa de ikke orket å være sammen med oss to i julen.
Når barna dine gir uttrykk for at det ikke er hyggelig å være sammen med deg lenger, bør du lytte og ta det på alvor. Min historie handler om det.
Før advent i fjor hadde jeg invitert Olavs og mine to voksne døtre til søndagsmiddag, og dagen ble på ingen måte slik jeg hadde tenkt. Bordet var pent dekket, og jeg serverte det de liker best, men der stoppet hyggen.
Det skal sies at vi i flere år, ja, helt siden jentene var tenåringer, hadde hatt en dårlig stemning i hjemmet vårt. Jeg var ofte og mye irritert, både på dem og Olav, uten at jeg forsto helt hvorfor. Olav var også ordknapp og lite pratsom.
Når jeg ser tilbake, ser jeg at vi kom i en vond spiral. Vi forsøkte å gjøre det hyggelig, men forsøkene strandet fordi vi hadde med oss for mye grums.
Første adventsmiddagen hadde ikke engang begynte bra, for vi hadde ikke rukket å sette oss til bords før jentene fortalte oss at de hadde bestemt seg for ikke å feire julen med oss. I stedet skulle de reise bort med kjærestene sine og feire jul sammen.
Jeg glemmer aldri det de sa, nærmest i kor: «Da har vi en sjanse til å få en hyggelig jul. Vi orker ikke å være sammen med dere i det passiv-aggressive miljøet dere lager.»
«Hva mener dere med å si noe sånt?» spurte jeg.
Da fikk jeg høre at jeg hadde forsuret familien med misnøye i mange år, og at de var lei av å forholde seg til det.
Olav sto stille og hørte på, og han sa ingen ting, og jeg kjente at det irriterte meg voldsomt. Hvorfor kunne han ikke si noe for en gangs skyld?
Tausheten hans hadde vart i mange år, når sant skal sies, helt siden en dum episode på et julebord, da jeg kom i skade for å kysse en kollega.
Gang på gang ba jeg om tilgivelse, men han slapp det ikke. Det var håpløst, tenkte jeg, og dristet meg til å tenke at jeg egentlig burde ha forlatt ham.
Men vi holdt sammen. Ennå kunne jeg iblant tenke at jeg ikke kunne se for meg et liv uten ham.
Les også (+): Jeg tok et drastisk valg. Nå må jeg feire julen uten barna
Trist og lei meg
Tilbake til søndagsmiddagen, som forandret alt. Vi
spiste uten egentlig å snakke sammen, og i grunnen følte jeg meg bare trist og lei.
Der og da tenkte jeg at døtrene våre var blitt bortskjemte og manglet evnen til å ta hensyn. Tenkte de ikke på oss i det hele tatt?
Da de skulle gå, fikk jeg en konvolutt i hånden og to raske klemmer før de dro, og da jeg så gaven, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. De hadde kjøpt parterapi til Olav og meg.
«Det er frekt og absurd», konstaterte jeg og viste lappen til Olav.
Han trakk på skuldrene og sa at det var det samme for ham om vi brukte timene vi hadde fått, eller ikke.
Jeg delte det som hadde skjedd med min aller beste venninne, og hun mente at jentene mine var modige og kloke.
«Nå har du klaget i mange år på et kjedelig ekteskap. Benytt deg av muligheten», sa hun bestemt.
Så vi dro. Olav og jeg møtte opp på vår første parterapi-time tidlig i desember i fjor.
Det ble ingen umiddelbar suksess, for vi var lite entusiastiske og ga lite av oss selv i den fremmede settingen vi befant oss i.
Da terapeuten etterlyste nysgjerrighet og interesse for partneren, følte jeg at alt var som forventet.
«Vi får gi det en sjanse til», sa Olav, og jeg nikket, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst.
I dag er jeg glad for at vi ikke ga opp. Da vi møtte terapeuten for andre gang, skjedde det nemlig noe.
Hun begynte å snakke om sex og samliv, og ville vite om vi var flinke til å snakke om seksualitet og nærhet.
«Hvordan er sexlivet?» spurte hun.
Vi ble stille, begge to, og jeg mumlet at det i grunnen ikke var så mye sex, men at det hendte, og at det da var ok. Olav nikket og sa at det var helt ok.
Vi vred oss i sofaen, og jeg følte meg ubekvem og flau fordi vi gikk inn i noe vi to aldri hadde snakket åpent om, og da terapeuten sa at hun ville gi oss hjemmelekse til neste time, trodde jeg ikke mine egne ører.
Vi skulle fortelle hverandre hva vi likte best i sengen. Vi skulle sette ord på hva vi ønsket av den andre!
Noe skjedde da vi gikk ut døren. Uten at jeg forsto hvor det kom fra, begynte jeg å le. Jeg lo og lo og klarte ikke å stoppe.
Etter hvert begynte Olav å le også, og vi lo sammen, slik vi ikke hadde ledd sammen noen gang før. Da blikkene våre møttes, var det magi.
På veien ut, kjente jeg armen hans rundt skulderen min. Jeg kunne ikke huske sist han holdt meg sånn, og jeg kniste og lo helt til vi kom hjem.
Hva slags parterapeut var det egentlig vi gikk hos? Jeg googlet vedkommende, og da jeg så svaret, var det sjokkartet, men på en morsom måte.
Det viste seg at vi fikk råd og hjelp hos en som hadde spesialisert seg på sexologisk rådgivning.
Da jeg viste det til Olav, begynte han også å le, og enda en gang knakk vi sammen i latter. Det føltes absurd og unektelig litt morsomt og spennende å motta slik hjelp. Aldri i verden om vi hadde tatt steget til noe sånt selv.
Hvordan klarte barna våre å se hvor skoen trykket? Det har jeg ikke spurt dem om. Det som skjedde, var at Olav og jeg, etter noen glass med vin, fant ut at vi skulle finne ut av hverandres lyster i praksis.
Den natten hadde vi sex, og etterpå lo vi og følte oss lykkelige.
Les også (+): Mannen min så på meg som en sur og masete kone, enda jeg gjorde alt arbeidet hjemme
Vi ble nesten nyforelsket igjen
Vi gikk i terapi hver uke før julen i fjor, og da julaften kom, bekymret vi oss ikke et fnugg for at vi skulle feire julehøytiden uten barna.
At barn ser mer enn du tror, kan jeg skrive under på. De to jentene våre kom for å ønske oss god jul før reisen, og da utbrøt den ene: «Hva har skjedd med deg; du er så mye penere!» Og så spurte hun: «Har dere brukt gaven?»
Jeg sa at samlivsterapi ikke var noe for oss, men da sa pappaen. «Jeg vet nå ikke det.»
I flere uker var vi som barnslige, nyforelskede tenåringer, som kniste, rødmet og hadde sex. Hva har vi holdt på med i alle disse årene, tenkte jeg. Jeg tenkte på alle årene uten nærhet og glede.
I år sa døtrene våre at de ville komme til oss for å feire høytiden, og det var selvfølgelig fint og hyggelig, men samtidig var Olav og jeg enig om at vi i fjor hadde det helt supert, bare han og jeg.
Våre barn ga oss en julegave vi først steilet over, men som vi i ettertid ser på som fantastisk.
Sexologisk rådgivning til par høres kanskje dristig og skummelt, men det kan få hull på verkebyller, som har forsuret og forstyrret samlivet i lang, lang tid. Det har vi selv erfart.
Tør å være litt frimodig, det er en fin julegave til deg selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
