De blå sidene
At to voksne mennesker kan hate hverandre så intenst, er nesten ikke til å tro
De har hatet hverandre siden de ble skilt for mange år siden. Nå er jeg voksen, men jeg sllipper fortsatt ikke unna.
Jeg husker ikke mye fra tiden da mamma og pappa var gift og bodde sammen, jeg var bare fem år da de ble skilt. Hva som skjedde og hvorfor det ble slik, har jeg alltid fått to versjoner av.
Mamma sier at det var pappa som sviktet oss. Hans versjon er at mamma var misfornøyd med alt han gjorde og sa, og at hun er et utspekulert og manipulerende kvinnfolk, som egentlig ikke kan bli glad i noen.
Ofte forsøker jeg å tenke tilbake på barndommen min. Den kunne ha vært trygg og god. Tross alt har jeg ressurssterke foreldre, som begge er i jobb og klarer seg bra.
Men det faktum at de to erklærte krig den dagen det var slutt mellom dem, har preget livet mitt siden.
Det første jeg husker fra jeg var liten, er at pappa kom for å hente meg. Mamma ba meg om å gå inn på rommet, jeg forsto at hun var rasende. Jeg hørte henne si til pappa at han bare kunne glemme å se meg mer.
Hun hadde nemlig hørt av venner at han hadde hatt to ulike venninner på kort tid, og under så ustabile forhold skulle ikke hennes barn vokse opp. Om nødvendig ville hun gå rettens vei for å få ham ut av mitt liv.
Jeg forsto helt sikkert ikke alle ordene som ble sagt, men innholdet fikk jeg med meg.
Mamma mente at jeg ikke skulle få se pappa mer. Han ble like rasende som henne og sa at hun var en dårlig mor og et elendig menneske. Det ene ordet tok det andre.
Jeg har en erindring om at pappa dro hjem uten meg den gangen.
Les også (+): Arven skulle fordeles, men jeg visste ingenting om testamentet før advokaten leste det opp
Kastet skitt på hverandre
I årene som fulgte, var jeg likevel hos ham, men ikke uten at det var bråk.
Moren min sørget for å gi meg en solid dose negative utsagn om pappa før han kom og hentet meg. Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun hadde så mye imot faren min.
Han var snill mot meg, og jeg var jo like glad i ham som i henne. Men jeg sa sjelden noe når hun begynte sin hatkampanje. Jeg så at det gjorde henne opprørt hvis jeg sa at pappa var snill eller at jeg gledet meg til å se ham.
Hadde jeg fått en gave av ham, sørget hun for å komme med en kommentar om at det var lett å kjøpe seg kjærlighet fra et barn, når man bare så ungen sin i helgene av og til.
– Faren din tror at man kan kjøpe alt og alle. Livet er ikke slik, Åge! sa hun til meg.
Faren min var ikke stort bedre. Fant han en anledning, snakket han om hvor vanskelig og lunefull mamma er.
Han sa det ikke direkte til meg, men la ut i det vide og brede til voksne han hadde omgang med.
Da glemte han at jeg var der og hørte at det ble snakket stygt om moren min. Jeg husker at jeg en gang sa til pappa at jeg ble lei meg når han snakket om mamma på den måten.
Da sa han at mamma var syk i hodet sitt, og at han var så sliten av hennes måte å være på at han ikke klarte å holde det inni seg. Jeg merket at han ble irritert over at jeg var lojal overfor mamma.
Når jeg en gang får barn, skal de få lov til å være glad i begge foreldrene sine, uansett hva som skjer. Jeg skal aldri la min skuffelse eller mitt sinne gå ut over uskyldige barn.
Mine erfaringer har lært meg at du blir utrygg og sliten av å befinne deg i en krigssone praktisk talt gjennom hele oppveksten.
Likevel – livet mitt har ikke bare vært leit. Skolen ble mitt fristed, der lekte jeg og hadde det fint. Når jeg var sammen med kameratene mine og spilte fotball, glemte jeg det anspente forholdet mellom foreldrene mine.
Jeg ble også vant til at ting var som de var, og i en periode gjorde ikke de verbale angrepene fra mamma mot pappa – eller omvendt – særlig inntrykk på meg. Jeg syntes at de var like dumme, begge to. Det lettet å ta det standpunktet.
Da jeg ble stor nok til å forstå hva som foregikk, undret jeg meg over at de kunne være så dumme og barnslige: Hvorfor kan de ikke bare la den andre være i fred og bli enige om hvordan jeg skal ha det? husker jeg at jeg tenkte. Men det var som om de begge mistet kontrollen hver gang de møttes.
Hvis jeg svarte moren min i det hun oppfattet som en frekk tone, eller jeg kritiserte henne, var det som å tenne på en rakett.
– Nå er du lik den grusomme faren din! Hvis du ikke oppfører deg, kan du flytte til ham! skrek hun til meg.
Pappa var ikke stort bedre. Oppfattet han meg som tverr og mutt, kunne han si at jeg hadde arvet humørsyken av moren min, og at jeg måtte passe meg for ikke å bli som henne.
Det såret meg veldig at de kunne si slike ting. De lette etter muligheter til å kaste skitt på hverandre.
Les også (+): Han hadde meg i sin hule hånd – men så kom vendepunktet
Jeg led under forholdene
Konfirmasjonen min glemmer jeg aldri. Allerede ett år i forveien begynte de å krangle om hvordan det skulle bli. Faren min hadde etablert seg på nytt med ny samboer.
De hadde fått et lite barn, som jeg var stolt storebror til. Moren min sa at det ikke kom på tale å ha den nye samboeren med på konfirmasjonen.
Faren min syntes at det var helt urimelig at han skulle bli nødt til å holde henne utenfor, og truet med å la være å betale sin del av utgiftene hvis mamma sto på sitt. Ingen av dem spurte hva jeg mente.
I mitt stille sinn tenkte jeg at det var best hvis jeg lot være å konfirmere meg, men da jeg sa det, så moren min strengt på pappa:
– Der ser du hva du har stelt i stand. Ser du ikke at du ødelegger gutten? hylte hun.
– Jeg vet ikke hvem som ødelegger hvem her, sa pappa og gikk.
Mens andre familier blir enige, ble ikke min det.
Jeg er den eneste jeg kjenner som hadde to konfirmasjonsfester. Faren min kom alene i kirken. Etterpå gikk jeg sammen med mammas familie til middag hos henne.
Der var jeg i to timer før jeg gikk til pappa for å spise kaker og være sammen med hans nærmeste. Jeg syntes at det hele var utrolig tåpelig, og gremmet meg over de kommentarene som ble utvekslet mellom de voksne når de trodde jeg ikke hørte dem:
– Stakkars gutt. Kan du fatte hvorfor de skal fortsette å være uvenner etter så mange år?
Det var tydelig at folk rundt oss så det mamma og pappa ikke klarte å se – at jeg led under forholdene. For min del var det en lettelse da jeg som 19-åring flyttet hjemmefra for å studere.
Nå snakker jeg med dem når det passer meg, og besøker dem etter eget ønske. Jeg synes synd på dem begge to, som ikke klarer å være rause overfor hverandre.
Når jeg snakker med venner om foreldrene mine, sier de at det virker som om de aldri er blitt helt ferdige med hverandre. Det har jeg vanskelig for å tro.
Riktignok kan min mors uvilje mot pappas nye samboer tolkes som sjalusi, men hun sier så mye stygt om ham at jeg umulig kan tro at det er slik. At faren min for lengst har mistet følelsene han en gang hadde for mamma, vet jeg bombesikkert.
Det rare er at jeg fremdeles unngår å skryte av eller snakke pent om den andre parten til den jeg er hos, av frykt for å ødelegge stemningen. Det verste er at jeg ikke tror at hatkampen vil gå over.
Nå slipper de å forholde seg til hverandre fordi jeg er voksen og ordner samværet med dem selv. Men den dagen jeg for eksempel skal gifte meg, er sirkuset helt sikkert i gang igjen.
Stakkars, stakkars dem. Nå håper jeg at de leser min historie og tar den til ettertanke. Det er aldri for sent å ta et oppgjør med seg selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
