SAMTALE I NATTEN
Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret
Å miste sine foreldre er tungt. På toppen er det en prøvelse å møte søsken du ikke har et godt forhold til, spesielt når det er snakk om arv, penger og eiendom.
– Jeg vokste opp i en liten by sammen med en ti år eldre søster, Renate, og verdens snilleste foreldre. Men jeg følte meg alltid annerledes enn dem, sier Marie.
– «Du er adoptert», sa søsteren min ofte. Hun ga konstant uttrykk for at jeg av henne var uønsket, og jeg håpet faktisk at jeg var adoptert. Det ville ha forklart følelsen av å være en fremmed blant mine egne. Enda mamma og pappa uten tvil elsket meg!
Hun bruker eventyret om «Den stygge andungen» som et eksempel.
– Jeg var andungen. Altså ikke en av flokken, sier hun.
Marie og «andungen» har mer til felles. Den langbente, blonde damen er oppsiktsvekkende vakker. I stedet for å komme inn på det, spør jeg: – Hva ga deg følelsen av å være så annerledes?
– Det var en grunnleggende, nesten medfødt følelse, slik jeg husker det, men det hadde nok også å gjøre med Renates oppførsel overfor meg. «Før du kom var livet godt», pleide hun å si.
– Er det ikke naturlig for søsken å være sjalu?
– Jo da, jeg har selv tre barn og har sett tendenser, men min søster var ondskapsfull! Når ingen så det, kløp hun meg konstant. Hun fortalte hvor stygg jeg var, spredte rykter om at jeg tisset i sengen og alt mulig rart for å gi meg dårlig selvfølelse.
Foreldrene merket seg at de «ikke gikk overens», som de sa, og holdt søstrene mest mulig adskilt.
– Jeg ble den rare, innadvendte og venneløse i flokken.
Holdt avstand
Da søsteren fullførte realskolen og giftet seg med nabogutten, var Marie ennå bare ti år.
– Forholdet mellom oss var betent. Pappa sa rett ut: «Jeg tror det er best at dere ikke har kontakt.»
– Tok du igjen?
– Den tøffe håndballjenta med bøttevis av venner var meg overlegen. Min ubevisste reaksjon ble å ta avstand fra henne og de andre i nabolaget. Jeg valgte å gå i en helt annen retning.
– Kan du gi noen eksempler på det?
– Jeg var fabrikkarbeiderens datter som drømte om en gang å bli advokat og bygge meg et stort og lekkert funkishus, smiler hun.
– I min tid var det nærmest en uoppnåelig drøm. Våre foreldres ønske for Renate og meg var at vi skulle bli sykepleiere og finne hver vår solide nabogutt. Renate innfridde det sistnevnte punktet og ga dem raskt fire barnebarn.
Selv fikk Marie, som tenåring på gymnaset, en kjæreste fra et annet miljø.
– Gustav hadde rike foreldre og venner. Til min glede likte de meg. Med dem fant jeg endelig mennesker som også jeg hadde mye til felles med.
Hun sier at det handlet om følelsen av å ha «kommet hjem».
– Vi forsto hverandre. Enten vi handlet klær, lyttet til musikk eller diskuterte politikk, var vi på bølgelengde. Alle ønsket vi også å ta en høyere akademisk utdannelse. For dem var det en selvfølge. De ble mine første venner og er fremdeles våre nærmeste.
For også kjærligheten holdt. Begge utdannet seg til jurister, og etter at de var ferdig med utdannelsen, giftet Gustav og Marie seg.
– Jeg har vært heldig, slår hun fast og levner ingen tvil om at hun er lykkelig med sine.
– Pappa døde kort etter at han førte meg opp kirkegulvet. Renate kom hverken i bryllupet mitt eller i pappas begravelse. «Hun vil dessverre ikke møte deg», røpet mamma trist. «Det er hennes tap», mente Gustav. I alle år har han svært min klippe. I starten var mamma og pappa nervøse for ikke
å være bra nok for ham og hans familie, men også det gikk seg til med årene.
Bare Renate og hennes familie holdt seg unna.
Les også (+): Sjefen min prøvde å knekke meg
Det avgjørende
Da moren deres for to år siden ble akutt kreftsyk, var det ingen vei utenom et møte mellom søstrene.
– Mamma hadde oppført meg som kontaktperson. Da hun plutselig ble innlagt på sykehuset, måtte jeg ringe Renate. Som jeg gruet meg til den telefonsamtalen! Vi hadde hverken pratet eller sett hverandre på hele 30 år!
Møtet på sykehuset den dagen ble svært overraskende.
– Da jeg kom inn på rommet hvor mamma lå, satt det en dame ved sengen hennes. Hun reiste seg straks jeg kom inn døren og kom mot meg med åpne armer. Jeg stivnet og tenkte: «Hva i all verden?» For det var da sannelig Renate!
Søsteren hadde aldri noensinne vist Marie varme.
«Beklager så mye», gråt hun i armene mine, «jeg har vært grusom mot deg! Og altfor stolt til å innrømme det.»
Moren deres smilte trett fra sengen.
«Tusen takk, jenter. Nå kan jeg endelig hvile», sa hun og lukket øynene.
To uker senere gikk moren deres bort. I mellomtiden hadde søstrene så å si pratet uavbrutt.
– Vi er fremdeles ulike og ville neppe ha valgt hverandre som venner, men det må være noe sant i ordtaket om at blod er tykkere enn vann. I hvert fall ble jeg veldig glad for at hun endelig aksepterte meg, og for at hun ba om tilgivelse. Det var overhodet ikke vanskelig å tilgi henne. Jeg kjente meg usigelig lettet.
Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Rev muren
Selv om Maries voksne liv har innfridd alle hennes ønsker, har muren mellom henne og søsteren vært til å ta og kjenne på.
– Sammen brøt vi ned den muren. Jeg vokste opp med en følelse av aldri å være bra nok i hennes øyne, men hun delte at hun hadde kjent på en lignende følelse: «Du var alltid den vakre», sa hun, «i samme rom som deg ble jeg en grå mus.» I sorgen over å miste vår siste forelder, ble vi gitt gaven å få en søster på nytt.
Det viste seg at begge hadde gruet seg til arveoppgjøret, fordi de da måtte møte hverandre ansikt til ansikt. Men frykten ble gjort til skamme.
– Da vi ryddet ut av mammas hus, ble Renate og jeg
i stedet kjent med hverandre på nytt, forteller Marie glad.
– Arven ble fordelt uten krangel, og vi ble kjent med hverandres familier. På denne måten ble arveoppgjøret avgjørende for Renate og meg. Det ga oss en uventet sjanse til å slutte fred og bli forlikte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
