De blå sidene
Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer
Jeg var 48 år og kjente meg helt tom. Hvem var jeg egentlig? Hva kunne gjøre meg lykkelig? Svaret endret livet mitt på flere plan.
Arbeidsnarkoman hadde jeg vært hele livet, men nå hadde jeg møtt veggen to ganger.
For mine foreldre var det kun prestasjoner som betydde noe. Å bedrive tiden med bare ut ifra interesse eller rekreasjon, var i deres øyne ren og skjær dumhet og latskap. De var utrolig nøye på hvordan familien fremsto utad.
Jeg innså at det måtte en grunnleggende livsstilsendring til.
Det holdt ikke bare å ta en liten pause, for så å kjøre på som før igjen. Jeg forsto endelig at min verdi som menneske ikke sto og falt på hvor mange timer jobb jeg la ned i løpet av en uke, selv om oppveksten hadde formet meg til å tro det.
Blant annet husker jeg at jeg var redd for å leke utendørs, siden jeg hadde streng beskjed om ikke å skitne til klærne mine. For tenk om noen skulle komme på besøk og fikk se meg slik!
Jeg fikk rett og slett ikke utfoldet meg på normalt vis som barn, og jeg var livredd for å gjøre noe galt.
Det viktigste for meg ble å gjøre alle til lags og være «flink pike», for jeg visste at når jeg presterte bra, kunne jeg få foreldrene mine til å smile og nikke anerkjennende – og jeg ville så gjerne tro at det var et uttrykk for kjærlighet.
Mønsteret fra barndommen tok jeg med meg inn i livet som voksen også.
Jeg har alltid gjort mitt ypperste for at folk skal ha en god oppfatning om meg, og jeg tenkte aldri over hvor lite jeg gjorde bare for min egen skyld. Andres oppfatning av meg ble viktigere enn min egen.
Les også (+): Jeg trodde vi var lykkelige sammen. Så ringte det på døren
Ga alt på jobben
Én måte å høste anerkjennelse på, var å bli arbeidsnarkoman. Sjefene overøste meg med godord, for jeg var den som aldri sviktet, som jobbet selv når jeg burde vært sykmeldt, som tok på meg andres arbeidsoppgaver og som gjerne jobbet overtid uten å kreve overtidsbetaling.
I privatlivet gikk det så som så. Flere forhold gikk i stykker fordi jeg var så oppslukt av jobben. Barn ble det aldri på meg, for jeg hadde for mye annet å gjøre.
48 år gammel var jeg i ferd med å komme meg etter min andre store smell. Rehabiliteringen gikk bra og jeg håpet å snart være tilbake på jobb igjen.
Det vil si: De fysiske symptomene var under kontroll, og jeg følte meg stabil, men denne gangen forsto jeg at det ikke var nok bare å komme meg tilbake på jobb.
Jeg trengte virkelig å forandre livet mitt på et dypere plan, hvis jeg skulle unngå å gå i samme fellen enda en gang. Såpass selvinnsikt hadde jeg etter hvert fått.
Les også (+) Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Mål og mening
Mens jeg gikk sykmeldt, fikk jeg god tid til å tenke, og jeg begynte å sette spørsmålstegn ved måten jeg målte mitt egenverd.
For nå innså jeg at jeg hadde overtatt mine foreldres usunne holdninger til hva som var viktig i livet. Om jeg ikke skulle gå til grunne, måtte jeg rett og slett gire ned et par hakk på jobben. Og når jeg endelig hadde erkjent at jobben måtte utgjøre en mindre del av meg, ble jeg for første gang i livet tvunget til å lære meg selv å kjenne.
Hvem var jeg egentlig, og hva brenner jeg for? Svaret var at det visste jeg rett og slett ikke, noe som føltes absurd.
Gjennom sykmeldingsperioden hadde jeg hatt jevnlige oppfølgingssamtaler med sjefen, som er en klok dame. Og nå ga hun meg et virkelig godt råd: Hun ba meg tenke tilbake på hva jeg elsket å gjøre som barn.
Samme kveld satte jeg meg godt til rette i sengen med papir og blyant og prøvde å grave dypt i hukommelsen. Og jeg husket hvordan jeg elsket å tegne og danse.
Den kreativiteten som fikk utløp på det viset, er noe som vi alle har som barn, men etter hvert som vi vokser opp, virker det som vi i stor grad mister denne evnen.
Vi har vel ikke tid til å dyrke kreativiteten lenger, den drukner i plikter og arbeid. I hvert fall tror jeg det har skjedd meg.
Nå har jeg tatt skjeen i en annen hånd. Jeg tar gjerne med meg skisseblokken og kjører ut til havet. Og så danser jeg så ofte jeg kan.
Jeg har gått på kurs og lært meg tango, og jeg har også klart å dra i gang en dansegruppe på jobben. Vi treffes en gang i uken og har det kjempemorsomt.
Gjennom dansegruppen fikk jeg også bli kjent med en av kollegene mine på en helt ny måte. Vi fikk raskt et godt øye til hverandre, og i dag er vi blitt et par. Å justere fokuset ørlite grann har ført til så mye nytt i livet mitt – til og med kjærlighet!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
