Vi hadde alltid dårlig råd. Da mannen min døde, kom sjokket

Barna mine er glade. Jeg føler sorg. Hvorfor, skal jeg fortelle nå.

For en god stund siden mistet jeg mannen min. Vi hadde vært gift i mange år, og selv om han hadde sine sider som jeg irriterte meg over, var jeg glad i ham.

Frank og jeg møttes som ganske unge. Vi vokste opp på samme sted, vanket i samme gjeng og hadde de samme vennene. Han var to år eldre enn meg og fremsto som veldig voksen og ansvarlig, husker jeg at jeg tenkte.

Ikke minst imponerte det meg at han hadde bil. Jeg elsket å bli hentet av ham og bli med på bilturer, og jeg minnes at jeg følte stolthet over å ha en kjæreste som ham.

Jeg var ung og uerfaren. Jeg visste ingen ting om kjærlighet og hadde alltid slitt med dårlig selvbilde. Bare det å ha en kjæreste var bra nok for meg. Jeg visste med sikkerhet at han var den jeg ville være sammen med resten av livet, og faktisk ble det sånn.

Vi gikk inn i tradisjonelle mønstre da vi giftet oss og fikk barn, for jeg ble hjemmeværende mens Frank jobbet. Vi hadde dårlig råd, men jeg var lykkelig fordi vi likevel fikk råd å kjøpe et lite hus. Frank pusset opp og hadde styringen over økonomien. Jeg klarte meg med lite.

Var mannen min gjerrig?

Den eldre søsteren min sa tidlig at hun syntes at mannen min var gjerrig, og jeg forsto ikke hva hun mente. Hun sa at vi ikke kunne ha så dårlig råd at jeg ikke kunne la panelovnene stå på om natten, slik at jeg våknet opp i et varmt hus.

Det var nemlig slik hos oss, det var mye jeg ikke fikk lov til, som å ha på varme hele tiden selv om det var kaldt, eller vaske klær så ofte. Jeg var aldri en dame som kjempet mot de reglene mannen min hadde. Når vi dro på telttur mens andre leide hytter, trodde jeg at vi ikke hadde penger til mer.

Når mannen min sa at vi ikke kunne gå på restaurant eller la barna få bli med på fotballtur, fordi det var for kostbart, aksepterte jeg at det var sånn.

Jo, etter hvert begynte det å irritere meg at han alltid snakket om penger og hva vi ikke kunne unne oss. Jeg lengtet etter å ha det livet andre hadde. Da barna ble tenåringer, fikk jeg en deltidsjobb og tjente egne penger, og målet var å unne meg mer.

Men da bestemte mannen min at vi måtte sette penger til side for å bytte vinduer eller tak på huset. Jeg stakk noen kroner bort til barna, og de ble overlykkelige fordi de ikke var vant til å få ting utover fødselsdager eller jul, men det var aldri store summer.

Jo da, det kom gode ting ut av sparsommeligheten, for barna våre lærte å bli selvhjulpne. Allerede som unge fikk de lørdags- og sommerjobber. På den måten kunne de leve som annen ungdom.

Jeg tror jeg i noen år levde gjennom dem, for når de reiste på ferier med venner, føltes det som om det var jeg som reiste. Mer enn noe annet i verden ønsket jeg at de skulle reise og oppleve verden.

Jeg lengtet etter å dra til Syden og ha det hyggelig. Jeg drømte om å be venner på middager med god vin. Foreslo jeg slike ting, sa Frank at det var for kostbart. Hele tiden ble jeg fortalt at det var så vidt de økonomiske hjulene gikk rundt.

Les også (+): Mannen min ble anmeldt for voldtekt

Jeg skammet meg

Jeg sa til familien at vi hadde dårlig råd, og de så rart på hverandre.

– Tjener ikke Frank bra, da?, spurte de.

Jeg sa at det gjorde han ikke.

Det forbauset meg at alle andre hadde så god råd. Når andre spurte meg om vi skulle reise bort i ferien, skammet jeg meg når jeg sa at vi, som vanlig, skulle til mine svigerforeldres lille hytte i skogen. Jeg opplevde ingen ting, føltes det som.

Nå skal det sies at Frank var flink til å skape hygge av lite. Når vi var på fisketur ved et vann og han fikk fisk, tente han bål og laget god mat til oss. Da kunne han fiske en flaske vin opp av sekken, og han var glad og lykkelig. Når opplevelsene ikke kostet noe, var han i sitt ess.

Det hendte at vi gikk på kino. Det hendte at vi gikk på pizzarestaurant. Det hendte også at vi gikk på en konsert. Men hver gang snakket han i dagevis etterpå om hvor dyrt og meningsløst det var å bruke penger på slike ting.

– Vi skulle bare ha holdt oss hjemme, konkluderte han.

Ordet dyrt ble det mest brukte ordet i vårt hjem. Det er ikke til å legge skjul på at jeg med tiden led under det. Han snakket om alt vi skulle gjøre når vi endelig en dag hadde god økonomi. Jeg så frem til den dagen, men når ville det bli?

Han var snill og god ellers, og hjelpsom og praktisk. Jeg kunne stole ett hundre prosent på ham. Utroskap trengte jeg ikke å være redd for.

Så døde han brått. Han gikk på jobb og virket normal, men kom aldri hjem igjen fordi hjertet sviktet.

Det føltes som om en vegg ble borte i mitt liv. Hvordan skulle jeg klare meg uten ham? Hvordan skulle det gå økonomisk, ikke minst? Jeg tenkte på dette.

Da begravelsen var over, kom tiden for å gå gjennom alt, og da damen i banken fortalte meg at jeg ikke trengte å bekymre meg, fordi det sto masse penger på diverse kontoer, skjønte jeg nesten ikke hva hun snakket om.

Gjelden på huset, som jeg trodde at vi hadde, var ned­betalt. I tillegg hadde mannen min satt av mer enn en to millioner kroner. I alle år siden vi giftet oss hadde han satt av penger på en sparekonto.

Han fortalte meg aldri om disse pengene. Han fortalte meg heller aldri om fondene han puttet penger i. Siden han tok seg av selvangivelsene våre, var jeg totalt uvitende.

Barna våre lo da de fikk vite om pengene. Selv klarte jeg ikke å le – jeg følte meg bare kvalm. Kvalm over alt jeg hadde forsaket, kvalm med tanke på alle de stundene vi kunne ha hatt hvis han hadde åpnet opp for å bruke litt av de pengene. Det føltes som om jeg hadde levd livet uten å leve det.

– Mamma, nå kan du reise og kose deg, sa guttene mine.

De hadde rett, jeg kunne det, men jeg klarte ikke å mobilisere glede. Pengene ble et bilde på det livet Frank og jeg ikke levde sammen, men som vi kunne ha hatt. Hva feilte det ham, siden han i alle år lot meg tro at vi hadde så lite penger? Jeg innså at det bare fantes ett ord; gjerrighet.

I alle år hadde jeg vasket klær så sjelden jeg kunne, ikke dusjet for lenge og hatt det kaldt i huset fordi vi hadde så dårlig råd.

Les også (+): Jeg holdt ut med Tormod for barnas skyld. Det kunne fått alvorlige konsekvenser

Viktig å leve

Det var ingen gode grunner til at vi skulle ha det sånn. Vi kunne ha levd som alle de andre.

Jeg bestemte meg for å gi barna store deler av pengene etter faren. De sa de var glade for at han hadde vært så forsiktig. Selv sitter jeg med flere hundre tusen kroner på konto, men føler ingen glede over at de er der.

Jeg trenger tid til å bearbeide alt. Jeg føler meg lurt. Jeg skulle ha levd et annet liv. Selv om jeg kan det nå, forsvinner ikke bitterheten over det jeg og han gikk glipp av. Tenk om vi hadde unt oss en fin reise med barna da vi var yngre. Det handler om minnene vi ikke skapte sammen.

Egentlig er jeg sint på Frank ennå. Det kommer til å gå over, men jeg trenger litt mer tid. Når jeg deler historien vår, er det for å minne om viktigheten av å leve her og nå.

Ingen kan ta penger med seg i graven. Det var jo ham jeg ønsket å kose meg sammen med. Nå er jeg alene.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

– Jeg fant meg en ung elsker på Tinder

Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet