Leserne forteller
Jeg drakk mer og mer, men nektet å innse sannheten
Jeg hadde aldri noen spesiell grunn til å drikke. Ikke hadde jeg en vanskelig barndom, ikke var jeg stygg eller sjenert, heller ikke var jeg dum, venneløs eller ensom.
Kanskje var kroppen min disponert for det? Legen min mener det, mens psykologen tror at det er psykologiske årsaker til at jeg ble alkoholiker, knapt 20 år gammel.
Det samme kan det være. Det som betyr noe nå, er at jeg mestrer livet uten alkohol, og at jeg liker å være edru.
Barndommen min var trygg og god. Noe av det jeg husker godt, er lange, lyse sommerkvelder i hagen, der hele familien spiste reker og foreldrene mine koste seg med hvitvin. Mor og far har alltid hatt et sunt forhold til alkohol. Jeg har aldri sett noen av dem fulle.
Jeg var en utadvendt og kvikk liten jente. Flink på skolen, god i sport og jeg hadde mange venner. Da jeg var 13 år og begynte på ungdomsskolen, fikk jeg min første kjæreste.
Jonas var 16 år, og jeg syntes han var den kjekkeste i verden. Jeg svevde på rosa skyer, helt til jeg en fredagskveld oppdaget Jonas i het omfavnelse med en annen jente. Jeg ble sjokkert og sint da jeg oppdaget at han hadde drukket! Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle røre alkohol.
– Drikking er bare for idioter, hulket jeg på skulderen til bestevenninne Mari.
Jeg holdt det løftet jeg hadde gitt meg selv ganske lenge. Tok ikke min første drink før jeg var 17 år gammel. Det kostet meg ikke noe å la være å drikke.
Jeg syntes rett og slett det var noe simpelt over alkohol. Jeg så at klassekameratene mine oppførte seg som tomskaller etter et par øl, og jeg hadde ikke det minste lyst til å synke så dypt.
Jeg hadde røkt fast fra jeg var 14 år, og mor og far visste det. Naturligvis likte de det ikke, men så lenge jeg ikke drakk var de fornøyd, og jeg ville ikke skuffe dem. Men til slutt tok nysgjerrigheten overhånd.
Alkoholen ga meg "ro"
Mari og jeg hadde en lørdag gått til innkjøp av hver vår sixpack med øl. Oppglødde og forventningsfulle satte vi oss til i stuen hjemme hos meg, siden foreldrene mine og søsteren min var bortreist for helgen.
Jeg ble ikke full, men roen som kom over meg, den fullkomment avslappende følelsen som spredte seg i hele kroppen, føltes vidunderlig.
Mari og jeg hadde vært bestevenninner bestandig, og vi hadde alltid hatt et veldig åpent vennskap. Men samtalen vi hadde etter noen øl den kvelden, overgikk alt vi før hadde tort snakke om.
Det ene frekke temaet etter det andre som vi begge hadde grublet på, var det plutselig mulig å snakke om uten så mye som å rødme.
Snart drakk jeg ikke bare med Mari, men i full offentlighet sammen med vennene mine. Hver helg skulle det drikkes, vi var da unge bare én gang!
Drikkingen utartet, og flere av de andre hoppet av lasset. De som tidligere hadde vært mine beste venner, foretrakk stadig oftere å holde seg hjemme eller være sjåfører.
Men ikke jeg, nei! Jeg drakk stadig mer. Snart var det ikke én helg jeg ikke drakk meg full.
Kjæresten min, Anders, prøvde å passe på meg. Selv var han forsiktig med alkohol, han var flink fotballspiller og måtte tenke på formen.
Han sørget alltid for å få meg trygt hjem. Noen ganger bar han meg i seng, når jeg var så full at jeg ikke kunne gå selv. Anders klarte også å få meg ubemerket inn i huset, slik at ikke foreldrene mine våknet og oppdaget at jeg var beruset.
Hvorfor han gadd å være sammen med en tåpe som meg, forsto jeg ikke helt. I edru tilstand var jeg redd for å miste Anders, og var fast bestemt på å vise ham at neste helg skulle jeg drikke kontrollert.
Men når helgen kom, skjedde det samme, jeg klarte ikke å stoppe før jeg var sørpe full og Anders måtte slepe meg hjem. Jeg sviktet Anders, meg selv og foreldrene mine ved å leve så destruktivt. Men på ett punkt sviktet jeg aldri, hverken meg selv eller Anders. Jeg var aldri utro mot ham i fylla.
Les også (+): Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer
Drakk bort ensomheten
Drikking hver lørdag ble til drikking hver torsdag, fredag og lørdag. Etter hvert søndag også. Som regel drakk jeg meg kanon full hver eneste gang.
Det var et under at jeg klarte meg på skolen. Men det gikk bra, og jeg kom rett inn på et prestisjetungt studium. Fremdeles hadde jeg et sunt og friskt utseende, og fremdeles var jeg en ressurssterk jente med mange interesser.
På grunn av studiene måtte jeg flytte til en større by, hvor jeg ikke kjente noen. Jeg savnet familie og venner, og ikke minst Anders.
Jeg fikk noen studiekamerater, men følte at vi ikke ble ordentlig kjent. Som regel snakket vi bare fag og eksamen.
Særlig glad i festing var de heller ikke, så det ble til at jeg gikk ut på byen alene. Men å rave rundt for meg selv på puber gjorde meg bare sentimental og trist. Slike kvelder endte som regel med at jeg dro hjem til hybelen og gråt meg i søvn.
Jeg sluttet med mine ensomme pubrunder og begynte å drikke hjemme i stedet. Jeg klarte å ha såpass selvdisiplin at jeg ikke drakk på hverdager. Jeg møtte opp til forelesninger og leste flittig.
Men det eneste jeg levde for, var de ensomme helgene. Jeg lengtet etter fredagskvelden, når jeg kunne låse døren og drikke sammenhengende til søndag formiddag. Da var det tomt, og jeg måtte bruke resten av søndagen til å tørke meg opp såpass at jeg var i stand til å gå på forelesninger mandag morgen.
Alt mitt samfunnsengasjement, alle mine interesser var forsvunnet. Jeg hadde nok med å drikke og passe studiene.
Etter tre måneder med ensom fyll i helgene måtte jeg innrømme for meg selv at jeg trengte hjelp. En søndag formiddag mens jeg ryddet vekk tomflasker og fulle askebegre, brøt jeg fullstendig sammen.
Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Forventet ikke støtten jeg fikk
Jeg ringte til Anders, og all min fortvilelse bare rant ut av meg. Og Anders? Han satte seg i bilen og kjørte de 40 milene for å komme til meg.
Det var ille å måtte innrømme for familie og venner at jeg var avhengig av alkohol. Men den støtten jeg fikk, var fantastisk, og jeg blir varm inni meg når jeg tenker på at jeg virkelig har så mange som bryr seg om meg.
Mari tok seg ferie i to uker for å være hos meg da Anders måtte reise hjem igjen. Hun lot meg snakke, ha abstinenser, raseriutbrudd og gråteanfall, uten at hun mistet tålmodigheten.
Alle andre gamle, gode venner har også vært til stor hjelp, og foreldrene mine har rett og slett vært enestående. Ingen bebreidelser, ingen beskyldninger, bare hundre prosent støtte.
Og Anders, min elskede Anders, hva skulle jeg gjort uten ham? Han sa opp jobben og fikk seg en ny i samme by som jeg studerte. Nå har vi kjøpt leilighet og har giftet oss.
– Kampen mot alkoholen skal vi ta sammen. Ikke tale om at du skal være alene med disse problemene, sa han enkelt.
Selv i de periodene jeg var som mest uutholdelig, viste han tydelig, både overfor meg og resten av verden, at jeg var jenta i hans liv. Og at det var meg han aktet å bli gammel sammen med.
Hvor viktig det har vært at han har stått ved min side gjennom alt, er ikke mulig å forklare.
Jeg har tatt opp igjen mine gamle, sunne interesser som klatring og dykking, og jeg storkoser meg med slike utfordringer. Anders og jeg har det kjempefint sammen. Jeg er over halvveis i studiene. Men neste eksamen har jeg utsatt, trenger et lesefritt år.
Jeg har ikke bare greid å slutte å drikke. For seks måneder siden klarte jeg også å kutte ut røyken. Grunnen til det befinner seg inne i magen min.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
