DE BLÅ SIDENE
Sannheten om pappa kostet meg familien
Terroren og volden har vært en godt bevart familiehemmelighet, men til slutt kunne jeg ikke holde tett lenger.
Vi er tre søsken, og jeg er den mellomste. I en familie preget av alkoholisme og mishandling, kan jeg ikke si annet enn at oppveksten min var bedrøvelig.
Som liten slet jeg med skyldfølelse, slik barn gjerne gjør. De tror alltid at feilen er deres når de voksne svikter.
Min eldre bror var den som i mange år fikk føle pappas vrede på kroppen. Hans måte å håndtere det på, var å gjemme seg bak et tøft ytre, og etter hvert også ved å kopiere pappas livsstil. Allerede tidlig i tenårene begynte han å drikke sammen med pappa foran TV-en om kveldene.
Det høres helt absurd ut, men det var hans måte å håndtere problemene, for nå ble han «på lag» med pappa og slapp å være gjenstand for aggressiviteten hans. Isteden var det mamma, jeg og lillebroren min som fikk lide.
Da jeg selv kom i tenårene, begynte pappas fysiske mishandling å gli over i mer psykisk terror. Jeg fikk stadig høre at jeg var like dum som moren min, og jeg kom sikkert til å bli like fet og stygg som henne også.
Min overlevelsesstrategi ble å fokusere på fremtiden, og jeg lengtet etter den dagen jeg ble gammel nok til å flytte hjemmefra.
Så snart jeg fylte 18 år, leide jeg en leilighet sammen med en venninne.
Under hele oppveksten hadde jeg hatt dårlig samvittighet overfor lillebroren min, fordi jeg ikke maktet å beskytte ham.
Nå så jeg endelig muligheten til å gjøre noe for ham, så jeg tilbød ham å flytte sammen med meg. Men på det tidspunktet var det for sent. Han valgte den stien som var lagt ut foran ham og fulgte i sin fars og storebrors fotspor.
Nå var de tre som satt i sofaen og drakk om kveldene, og jeg syntes forferdelig synd på mamma, som måtte leve sammen med dem. Men overfor meg var hun kald og avvisende og nektet å snakke ut om problemene. Hver gang jeg forsøkte å bringe temaet på bane, så hun bare vekk og ble taus.
Les også (+) Stemoren min manipulerer alle
Egen familie
Etter at jeg flyttet ut, ble det enda mer åpenbart i hvilken grad vi manglet normale og sunne familiebånd. Brødrene mine brydde seg aldri om å komme på besøk.
Foreldrene mine kom da jeg inviterte dem over på kaffe, men pappa hadde som vanlig ingenting positivt å si, hverken om meg eller om hvordan jeg hadde stelt i stand leiligheten.
Han evnet overhodet ikke å uttrykke glede på mine vegne.
Kanskje burde jeg ha flyttet langt av sted til en annen kant av landet, for å få en ny start? Men jeg ble værende på hjemstedet mitt, for tross alt var det her jeg hadde alle vennene mine, skolen og etter hvert også jobb.
Jeg klamret meg stadig til håpet om at en dag skulle alt bli så mye bedre.
Pappa fortsatte å drikke, men underlig nok klarte han likevel å holde på jobben frem til han ble pensjonist, samme året som jeg fylte 35 år. Noen år senere var det mammas tur.
På det tidspunktet var jeg blitt samboer og hadde fått to barn, en liten jente og en gutt. Da jeg selv ble mor, fikk jeg et helt nytt perspektiv på livet– og ikke minst på min egen bakgrunn og oppvekst.
Jeg ble livredd for å føre noe av det negative fra oppveksten over til mine egne barn. Jeg maste mye på samboeren min om dette. Var jeg rettferdig overfor barna, behandlet jeg dem likt?
Jeg forsøkte å slappe av, men var livredd for å trå feil i morsrollen. Denne stadige redselen tæret på meg og tappet meg for energi.
En dag jeg snakket med en nabo som jeg hadde fått god kontakt med, betrodde jeg dette for henne. Da fortalte hun at søsteren hennes var terapeut og foreslo at jeg kanskje kunne ha godt av å prate med henne. Jeg bestemte meg for å gjøre nettopp det, og endelig ta tak i barndommen min.
Allerede etter den første timen kjente jeg en enorm lettelse. Endelig fikk jeg hjelp til å bearbeide alt det som jeg fremdeles gikk og bar på fra barndommen.
Etter et halvt år med jevnlige samtaler hos henne, kjente jeg meg nesten som et helt nytt menneske. Det hadde vært mange tårer og tøffe perioder, men samboeren min sto hele tiden ved min side, og den helende effekten som terapien hadde, var verdt innsatsen.
Som følge av terapien, klarte jeg ikke å tie lenger om fortiden.
Jeg konfronterte foreldrene og brødrene mine med alle minnene fra barndommen som hadde kommet til overflaten igjen, og det skulle vise seg å slå tilbake på meg. For ingen av dem ville prate om det, tvert imot så vendte de seg imot meg.
Hvorfor kom jeg med slike ville påstander helt ut av det blå, så mange år senere? Hvorfor overdrev jeg sånn? De nektet for at mishandlingen hadde funnet sted, selv om de alle utmerket godt visste at det jeg sa var sant.
Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Måtte ta et valg
I året som fulgte hadde jeg stadig konflikter med foreldrene og søsknene mine om det som skjedde mens vi barna vokste opp. De nektet å snakke ut om det vi barna ble utsatt for og ville ikke innse at vi alle kunne ha behov for å bearbeide alt det vonde og traurige på en ordentlig måte.
De ville heller fortrenge alt og var mer opptatt av å feie problemene under teppet enn av hvordan jeg hadde det.
Til slutt følte jeg meg tvunget til å ta et valg. Enten måtte jeg glatte over alt og late som om alt det vonde aldri hadde hendt, eller så måtte jeg bryte med familien jeg vokste opp i.
Jeg valgte sannheten – og min egen lille familie.
Jeg kjente at jeg hadde fått nok, jeg hadde gjort alt jeg kunne, nå ville jeg fokusere på mitt eget liv og bruke kreftene på min samboer og mine egne barn. Dermed brøt jeg alle bånd til mine foreldre og mine to brødre.
Nå er det gått fire år siden jeg hadde noen som helst slags kontakt med den familien jeg ble født inn i. Dersom de en dag skulle forandre mening, er jeg åpen for å høre på dem, men det er ikke noe jeg forventer skal skje.
Det høres kanskje trist ut, men sannheten er at jeg har det mye bedre nå som jeg kan bruke energien på meg selv og på min egen lille kjernefamilie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
