fascistenes store hjelper
Vossingen Torkild hjalp fascister og nazister
I skjul hjalp Texacos wonderboy fra Voss fascister og nazister, og tok en nøkkelrolle da Franco-regimet kuppet makten i Spania. Der andre stoppet, fortsatte nordmannen for å tjene penger.
Hitler hadde nordmannen sans for. Og andre diktatorer. De var mye enklere å gjøre forretninger med, betrodde Torkild Rieber sine nærmeste.
Men utad pleide han fasaden som patriotisk sjøulk med suksess.
«Det er like vanlig for norske gutter å gå til sjøs, som det er for gutter fra Iowa å bli bønder.» påsto LIFE Magazine.
For unge Torkild Rieber var ikke valget like opplagt. Han kom fra et velstående hjem i Voss. De fleste forfedrene hadde vært prester. Faren til Torkild drev et fargeri, men religionen preget fortsatt hjemmet.
Kortspill, tobakk og alkohol var forbudt. Søsknene Rieber fikk en femkroning for at de ikke gikk på dansetilstelninger.
Men til slutt ble Rieber lei. Som 15-åring pakket han sekken, lovet moren å ikke drikke eller røyke − og stakk til sjøs. Torkild Rieber så seg aldri tilbake.
Les også (+): General Franco var diktator i Spania fra 1939 til 1975, og landet har ikke tatt et endelig oppgjør med fascisten
Prøvde å skjule den norske bakgrunnen
Håndverkersønnen fra Voss fikk en smak av britisk kolonistyre da han jobbet på britiske coolie-skip som fraktet indiske arbeidere til sukkerplantasjer i Det karibiske hav. Forholdene på skipene var forferdelige.
- Historikeren Ole Kristian Grimnes forklarer til Vi menn at samarbeid med tyskerne var utbredt innen norsk næringsliv: «Noe annet ville ha vært umulig om befolkningen skulle holdes i live.» Grimnes skriver videre at enkelte næringslivsledere «kunne se med en viss sympati på Hitler, uten derfor å oppfatte seg som fascister.»
- Torkild Rieber skilte seg dermed ut, mener Grimes: «Også i næringslivet fantes det således folk som var tilhengere av nazismen. Men noe typisk trekk var det ikke, og få eller ingen av førkrigstidens store næringslivsledere som jeg kan komme på, sto frem som uttalte tilhengere av fascismen, slik som Rieber tydeligvis gjorde.»
Kapteinen fikk en bonus for hver arbeider som overlevde overfarten.
Etter noen år som kaptein på en oljetanker i Texaco, giftet Rieber seg med sekretæren til direktøren i den amerikanske oljegiganten. I USA forsøkte vossingen å skjule den norske bakgrunnen. Rieber kalte seg Tom i stedet for Torkild.
Da sjefen hans i Texaco oppdaget hemmeligheten og på fleip døpte en pram «Torkild», ble Rieber rasende.
I 1935 overtok Rieber som direktør for Texaco.
Krigen i Spania
Samme år inngikk Texaco samarbeid med regjeringen i Spania. Året etter gjorde en gruppe høyreekstreme offiserer ledet av general Fransisco Franco opprør mot den lovlig valgte regjeringen. Den spanske borgerkrigen var i gang.
Det internasjonale samfunnet ville holde seg nøytrale i konflikten. De nektet begge partene våpen og krigsforsyninger. I praksis rammet blokaden bare republikken. For Franco fikk massiv støtte i form av soldater, våpen, panservogner og krigsfly fra diktaturene Italia og Tyskland.
Blant de tyske troppene var Kondor-legionen som ble beryktet da den terrorbombet den baskiske byen Guernica.
Moderne krigføring var helt avhengig av oljeprodukter som bensin, diesel og motorolje. Det var noe Hitler og Mussolini ikke kunne tilby Franco. Redningen kom sommeren 1936 i form av et telegram.
Mottager var nasjonalistpolitiker Álvarez Alonso og telegrammet lød: «Kom til Paris. Rieber vil møtes.»
Smuglet olje til fascistene
Rieber fortalte Alonso at selskapet hans ville støtte nasjonalist-Spania. Alonso informerte Rieber om at det kunne bli vanskelig med betalingen. Den lovlige regjeringen kontrollerte nemlig Spanias gullreserver, og fascistene hadde lite penger.
Noen dager etter møtet mottok Alonso et nytt telegram fra Rieber: «Ikke tenk på betalingen.» Texaco skulle forsyne fascistene med all oljen de trengte – på kreditt.
Fascistene hadde ingen egne tankskip, og det var ulovlig for amerikanske selskaper å frakte olje til de krigførende i Spania. Texaco løste problemet slik: Når tankerne deres forlot oljeterminalen i Port Arthur, Texas, var destinasjonen nøytrale havner som Antwerpen eller Rotterdam.
Vel ute i internasjonalt farvann åpnet kapteinen forseglede ordre med nye destinasjoner. Det var havner i nasjonalist-Spania.
Oljen ble priset som om fascistene fraktet den på egne oljetankere, noe som var adskillig billigere. Dette skjedde på Riebers eget initiativ − bak ryggen på den øvrige Texaco-ledelsen. Ingen referater fra styremøtene i oljeselskapet nevner rabatten med et ord.
Alonso forklarte senere at «vi betalte det vi kunne når vi kunne.»
Da oljeselskapene begynte å dele ut kredittkort mange år senere, lød en intern spøk:
«Hvem fikk det første kredittkortet fra Texaco? General Francisco Franco!»
På general Francos side
Rieber tok en stor risiko: Dersom Franco og fascistene tapte krigen, ville Rieber og Texaco også tape alt. Nordmannen bestemte seg for å hjelpe fascistene til seier.
Texaco hadde agenter og kontorer i havnebyer over hele verden. De hadde oversikt over hvilke skip som seilte når, hvor og med hva slags last. Rapporter fra Istanbul, Marseilles, London og Rio ble sendt til Texaco-kontoret i Paris.
Der ble de samlet og sortert av Texacos representant William Brewster. All informasjon om transporter til det demokratiske Spania ble videresendt til motstanderne på Franco-siden.
Sommeren 1937 sendte Brewster et typisk telegram til José Arvilla Hernandez, leder for fascistenes oljeimport i byen Burgos:
«Kjære venn. Bekrefter at SS Campoamor har ankommet Le Verdon 9. mai 19:00 fullastet med bensin … Skipet forventes å seile om få dager under engelsk flagg … Gir beskjed umiddelbart når skipet legger fra kai … Kaptein er Julio Pineda … Han er bare en halvhjertet kommunist som kanskje kan overtales til å overgi seg selv og skipet.»
En annen rapport avslørte at mannskapet forlot et skip «nesten hver kveld.» En kveld mannskapet var i land, ble «Campoamor» bordet av fascistiske soldater. Både kaptein og lasten på 10 000 tonn flybensin falt i Francos hender.
I løpet av krigen ble 300 lasteskip på vei til det demokratiske Spania senket eller kapret. Risikoen ble så stor at forsikringspremiene på skip til Spania ble firedoblet. Det gjorde det enda vanskeligere for det demokratiske Spania å motta forsyninger.
Vossingen ble behandlet som et statsoverhode
Rieber besøkte Spania to ganger under krigen, og ble behandlet som et statsoverhode. Han ble fløyet rundt i et amerikansk Vultee V-1A-fly som var erobret fra skipet «Mar Cantabrico». Skipet ble kapret av fascistene og flesteparten av mannskapet henrettet. Rieber ble tatt med på omvisning i skyttergravene langs fronten.
Han så med egne øyne effekten av panservognene og bombeflyene som ble drevet av oljen fra selskapet hans.
Texaco var ikke alene om å støtte fascistene. Det var ikke forbudt å selge lastebiler til de krigførende, og Ford utstyrte Francos tropper med mange tusen kjøretøyer.
Rieber fleipet med at han skulle sende et telegram til vennen og Chrysler-direktøren Walter Chrysler: «Walter − Jeg ser ingen Chryslere her. Det er bare Ford som slår et slag for sivilisasjonen.»
Etter hjemkomsten sendte Rieber et takketelegram til Franco: «Tilbake i Paris tenker Brewster og jeg på den enestående omtanken og vennligheten vi opplevde under reisen i Deres storslagne land.»
Ble tildelt en av Spanias høyeste dekorasjoner
I løpet av de tre årene den spanske borgerkrigen varte mottok fascistene olje for 20 millioner dollar på kreditt. I dagens pengeverdi tilsvarer det 325 millioner dollar eller over 3 milliarder kroner. Texacos egne oljetankere gjennomførte 225 transporter til Francos Spania.
I tillegg chartret Rieber 156 tankere for egen regning. Alt for å hjelpe fascistene til makten.
Våren 1939 overga de republikanske styrkene seg. Til sammen døde 400 000 antifascister og vanlige spanjoler som resultat av Franco-regimets terror. Torkild Rieber ble tildelt Hennes Katolske Majestet Isabellas Orden- en av Spanias høyeste dekorasjoner.
Torkild Rieber satte kanskje enda større pris på skussmålet fra Francos utenrikspolitiske talsmann José María Doussinague: «Uten amerikansk olje, biler og kreditt ville vi aldri ha vunnet borgerkrigen.»
Les også (+): Den norske sydhavsdrømmen endte i sult, drukning og død
LIFE-reporter lot seg forføre av Vossingen
I juli 1940 sto USA fortsatt utenfor verdenskrigen. Men ifølge et portrettintervju i magasinet LIFE var i hvert fall én mann klar til å ta opp kampen mot nazismen:
«Dersom USA blir med i krigen har kaptein Torkild Rieber bestemt seg for hva han skal gjøre: Han vil si opp jobben som direktør i Texaco, klatre opp på broa på en oljetanker og forsyne de allierte troppene med olje. Det er ingen tvil om at Kapteinen er
i stand til det. Han har vært på sjøen siden han var 15, og kaptein siden han var 21.»
Det om livet på sjøen var sant. Men det var også det eneste.
Rieber elsket rollen som den tøffe sjøulken, og LIFE-reporteren lot seg forføre:
«Han er en av de få gjenlevende med to skippersertifikater − ett for seilskip og ett for dampskip. Han har rett til å føre alle slags skip til alle slags havner på de syv hav.»
Levde luksuslivet
Fasaden skjulte en helt annen mann. Rieber bodde i toppleiligheten i luksusskyskraperen Hampshire House i New York.
Fra kontoret i Chrysler-bygningen styrte han Texacos oljeimperium med utsikt over storbyen. Han spiste gjerne middag på fasjonable 21 Club med gjester som Humphrey Bogart og Brødrene Marx.
Når Rieber oppsøkte luksusrestaurantene, bar han alltid smoking fordi «det var slik britene styrte kolonien i Calcutta.»
Til venner betrodde nordmannen Rieber seg:
«Hitler er nettopp en slik sterk, antikommunistisk leder jeg liker å gjøre forretninger med … Det er mye bedre å handle med diktatorer enn demokrater. Det holder å bestikke en diktator én gang, mens i demokratier må du bestikke nye folk hele tiden!»
Nye diktatorer, nye muligheter
- Vinteren 1939–40 besøkte Torkild Rieber Nazi-Tyskland. Her ventet nye forretningsmuligheter. 2. verdenskrig hadde vart i flere måneder. Riebers Texaco hadde bestilt flere tankskip fra verftet Deutsches Werft i Hamburg. Nordmannen ble mottatt av riksmarskalk Herman Göring som viste sin gjest tyske fabrikker og inviterte til landstedet Carinhall.
- Tysk etterretning noterte at Rieber var «overbevist tyskvennlig og en varm beundrer av der Führer.» Riebers eneste kritikk mot nazistene var en fleipete bemerkning om at «antisemittismen deres går kanskje litt langt.»
- Rieber reiste hjem til USA med et budskap fra Hitler til Roosevelt. Det var en plan om en «Europeisk Union” under Tysklands ledelse. Roosevelt sa ettertrykkelig nei.
- Sommeren 1940 arrangerte den tyske forretningsmannen Gerhardt Westrick fest på luksushotellet Waldorf Astoria i New York. Anledningen var Frankrikes nederlag for Tyskland. Blant gjestene var ledere fra General Motors og Ford. Og selvfølgelig Torkild Rieber.
- Rieber og Westrick fant tonen, særlig etter at Westrick fortalte om store handelsmuligheter med Tyskland så snart Storbritannia var beseiret. Etter Frankrikes nederlag var britene i praksis de eneste som fortsatt kjempet mot nazistene.
- Westrick besøkte Rieber i Chrysler-bygningen for å finpusse detaljene. De visste ikke at britisk etterretning overvåket de to. Westrick var ikke bare forretningsmann, men også naziagent. Sommeren 1940 fikk pressen tak i historien. De avslørte også at Rieber hadde solgt olje til Nazi-Tyskland, og det bak ryggen på Texaco-ledelsen og i strid med USAs handelsrestriksjoner etter utbruddet av 2. verdenskrig.
- Etter et oppvaskmøte i Texaco i august 1940 måtte Rieber gå av som direktør.
- Han gikk ikke arbeidsløs lenge. Rieber fikk jobb som innkjøpssjef i Det statlige spanske oljeselskapet. En takk for hjelpen fra Spanias nye diktator Fransisco Franco.
- Etter den tyske okkupasjonen av Norge ville de allierte ta kommandoen over den norske handelsflåten for å bruke dem i kampen mot nazistene. Rieber sendte umiddelbart telegram til kapteinene sine: «Dere tar kun ordre fra meg.»
Kilder: Beevor, Anthony: The Battle for Spain: The Spanish Civil War 1936–1939. Hachette UK, 2012 «Cap» Rieber. LIFE Magazine, juli 1940, Fueling Fascism: The Secret History of How Texaco Supplied Oil to Fascists in Spain. Democracy Now, 2016, Hochschild, Adam: Spain in our Hearts. Americans in the Spanish Civil War, 1936–1939. Houghton Mifflin Harcourt, 2016 Hochschild, Adam: The Untold Story of the Texaco Oil Tycoon Who Loved Fascism. The Nation, 2016 MN Mar Cantábrico y su viaje letal. Historia y Arqueología Marítima, 2008
Denne saken ble første gang publisert 15/01 2021, og sist oppdatert 27/01 2021.
