Holtaheia-katastrofen
Vant myntkast – tapte livet: Drømmereisen endte i tragedie
Forventningene var enorme hos skoleguttene – flyturen til Stavanger og campingturen i Norge var for mange deres livs eventyr. Men eventyret endte uendelig tragisk.
– De var alle levende dagen før, men så var de plutselig døde. Det var helt meningsløst, sier Rosalind Jones til Vi Menn.
En av dem som døde, var Rosalinds 13 år gamle lillebror.
Etter at hun ble voksen, har Rosalind brukt år av sitt liv til å belyse den tragiske hendelsen, blant annet gjennom to bøker om det som hendte. Denne historien skal i stor grad handle om broren Quentin Green.
Det var i 1961, for 62 år siden, Quentin vant myntkastet, men tapte livet.
Ingen hørte krasjet
Det 14 år gamle flyet av typen Vickers 610 Viking 3B hadde tatt av fra London Airport klokken 13.29 GMT (15.29 norsk tid) 9. august. Klokken 16.18 GMT fløy det over Sola i nordlig retning og gjorde en sving for å komme tilbake og lande.
Men flyet kom aldri frem til Sola. I stedet dundret maskinen få minutter senere inn i en steil fjellvegg som løper inn mot den avrundede toppen av fjellet Holtaheia, 2–3 km øst/nordøst for Holte gård.
lKlokken var 18.22 lokal tid da tårnet på Sola mistet kontakten med flyet, men først klokken 05.40 neste morgen ble vraket lokalisert fra et helikopter.
– Mange kunne høre duren fra flyet, men ingen hørte selve krasjet, muligens fordi den sterke vinden dempet alle lyder, skrev avisen Verdens Gang dagen etter ulykken. Flyet traff fjellveggen om lag 550 meter oppe.
Talte omkomne
En av de første som på nært hold fikk et inntrykk av omfanget av ulykken, var Ola Lekvam, som i 1961 var 26 år gammel. Da det ble kjent hvor flyet hadde krasjet, sprang han alt han orket opp mot stedet.
– Jeg glemmer aldri den dagen jeg fant flyet. Før jeg nådde toppen møtte jeg vrakrester og mer grufulle ting, fortalte Lekvam i et NRK-intervju da han var 76 år gammel.
Lekvam var blitt varslet om at et fly var meldt savnet, og dro ut for å lete midt på natten. Han hadde ikke fått vite så mye, annet enn at det skulle være 39 personer om bord.
– Da jeg hadde funnet vraket begynte jeg å telle de omkomne, jeg kom til flere enn det faktisk var. Det var ikke godt å vite om det jeg fant hadde vært en eller to personer, sa han blant annet.
Myntkastet
34 av de 39 som døde, var skolegutter – elever ved Lanfranc Secondary School i Croydon, like utenfor London. To lærere og et mannskap på tre var også med i flyet.
En av elevene var altså 13 år gamle Quentin Green.
Et myntkast utført av rektoren ved skolen avgjorde skjebnen for Quentin Green. En av guttene som hadde fått plass på turen, måtte trekke seg – to andre ville gjerne ha plassen.
– Jeg møtte ham på vei hjem fra skolen den dagen som uten at vi visste det kom til å forandre hele familiens skjebne. Jeg husker samtalen svært godt, forteller Rosalind til Vi Menn. I boken «The Lanfranc Boys forteller hun detaljert om møtet med broren.
– Han hadde kommet hjem ettermiddagen før og fortalte foreldrene våre at det var en ledig plass på skoleturen til Norge. Quentin hadde hatt muligheten til å bli med på turen tidligere, men hadde heller valgt å få ny sykkel. Nå hadde en av guttene trukket seg og Quentin og en annen elev hadde lyst på turen. Min far hadde aldri reist lenger enn til Isle of Wight og var opptatt av at barna hans skulle reise utenlands, så han gikk med på at Quentin skulle prøve å få den siste plassen – på betingelse av at han selv betale for sykkelen med pengene han tjente som avisbud.
Da jeg så Quentin, spurte jeg «hva skjedde med norgesturen?»
– Vi måtte kaste mynt og kron om den, svarte han.
Jeg visste at han alltid brukte å velge kron, mens jeg alltid valgte mynt.
– Gjett hva, sa han.
– Du tapte, svarte jeg, for han var helt uttrykksløs i ansiktet.
– «Nei, JEG VANT», svarte han. Hele fjeset han sprakk opp i latter over at han hadde lurt meg, erindrer Rosalind og legger til:
– Men Quentin hadde tapt. Han tapte, vi tapte, og vi måtte alle betale en svært høy pris for det lille spillet.
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
Forutanelsen
Quentin Green var nest yngst i en søskenflokk på fem, fire gutter og Rosalind som var i midten.
– Quentin var min yndlingsbror, og min beste venn. I fritiden var vi alltid sammen. Jeg var 13 måneder eldre, og vi hadde et svært nært og godt forhold. Den morgenen han skulle dra til London var han inne på rommet mitt for å si farvel. Jeg var ikke stått opp ennå, og han kysset meg på kinnet før han dro. Jeg fikk en underlig følelse av at jeg ikke ville få se ham igjen. Han svarte «ikke vær dum,» men det gikk troll i ord, sier Rosalind som nå er 75 år gammel.
Motorproblemer
Charterflyet med kallenavnet «Papa Mike» var kraftig forsinket på grunn av motorproblemer da det omsider tok av fra London Airport den skjebnesvangre dagen.
Quentin Green hadde benyttet ventetiden til å ringe hjem for å fortelle om at de fortsatt var i London. Hans mor ringte deretter sin ektemann. Han fikk en så uggen følelse at han øyeblikkelig tegnet en forsikring på sønnen.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Quentin ble dermed den eneste av guttene fra skolen som var forsikret; læreren som skulle ordne med forsikring for alle deltagerne, hadde glemt det.
Flyturen over Nordsjøen gikk uten problemer. Under innflygingen passerte flyet Varhaug og deretter flyplassen på Sola. Det ble klarert for instrument-innflyging fra nord mot sør. Normalt skulle flyet ha gjort en u-sving mot høyre for å komme inn riktig, men svingen ble avbrutt på østlig kurs. 54 kilometer nordøst for Sola flyplass traff det Blokkeliknuten, bare noen få meter under toppen.
Ukjent årsak
Svært mange av guttene som deltok på turen til Norge, hadde aldri vært i fly tidligere – og de møtte døden i fjellene utenfor Stavanger uten å ane hva som skjedde.
Offisielt er det aldri gitt noen god forklaring på hvorfor det gikk så galt som det gjorde. I rapporten fra den norske og britiske havarikommisjonen heter det bare at «årsaken til styrten var at flyet av ukjente årsaker ikke fulgte den planlagte innflygingsruten.
Ulykken i Holtaheia var Norges verste flyulykke da den skjedde, og den var den verste i hele verden når det gjelder antall barn involvert.
Les også: (+) Én liten detalj var forskjellen på mirakel og tragedie i flyulykken
Varslet på nyhetene
Om de forferdelige minuttene da familien forsto at de hadde mistet en sønn, forteller Rosalind:
– Timene gikk og vi regnet med at alle hadde kommet vel frem. Jeg var ute sammen med foreldrene mine, og da vi kom hjem like etter klokken ni om kvelden, vandret min storebror Tony hvileløst rundt utenfor huset. Han kom løpende mot bilen, nærmest åndeløs.
– Hvor i Norge var det Quentin skulle? Hva heter stedet?
– Stavanger, tror jeg. Hvordan det? spurte min far.
– Herregud! NEI, sa Tony, askegrå i ansiktet.
– På nyhetene klokken ni sa de at et fly fra London til Stavanger med kun mannlige passasjerer om bord, er savnet.
– Redsel og vantro grep som en klo rundt hjertet mitt. Jeg var nummen av skrekk mens pappa ringte London Airport og fikk våre verste anelser bekreftet. Det var guttene fra Lanfranc School som var savnet, forteller Rosalind.
– Vi satt som limt til radioapparatene de neste timene og lyttet på de offisielle uttalelsene.
Ingen overlevende
Bekreftelsen kom ikke før neste formiddag. Mens foreldrene gikk hvileløst rundt ute i hagen, satt Rosalind igjen ved radioen.
Så kom meldingen: Flyet som var savnet i nærheten av Stavanger i Norge var funnet styrtet i fjellene. Det var ingen overlevende. Rosalinds brødre klarte knapt å snakke, fortvilte og sjokkerte alle sammen. Den minste av dem skjønte ikke hva som skjedde.
Les også: (+) Betongkolossen forsvant til bunns så Stavanger dirret
Da foreldrene kort etter kom inn, måtte hun si det til dem – at ingen hadde overlevd. Faren hennes misforsto da Rosalind sa «no survivors», han trodde hun sa «nine». Mens tårene rant, korrigerte hun misforståelsen.
Tapet av Quentin ble verst for faren, han bebreidet seg selv voldsomt for at han hadde latt sønnen reise til Norge. I januar 1962, bare måneder etter ulykken, døde han av hjertesvikt.
– Han døde med et knust hjerte. Han kom aldri over det som hadde skjedd, sier datteren i dag.
Jakter forklaringer
Rosalind Jones har dukket dypt inn i alt som skjedde med flyet som styrtet.
Til 50-årsmarkeringen for ulykken, en markering hun selv tok initiativet til, ga hun ut en bok – The Lanfranc Boys – som skildrer hendelsene gjennom minnene til flere av de berørte familiene. Boken er oversatt til norsk og heter «Flystyrten i Holtaheia.»
– Jeg hadde sett for meg en enkel minnebok, men responsen fra de jeg kontaktet var så voldsom, og de personlige historiene så sterke at det ble langt mer enn det, sier Rosalind.
Senere har hun skrevet ytterligere en bok (The Papa Mike Air Crash Mystery) der hun går gjennom ulike teorier om hva som egentlig skjedde med flyet, og hun graver fortsatt i arkivene – både i Norge og i Storbritannia for å finne ytterligere opplysninger.
– Holtaheia forandret mitt liv, sier Rosalind Jones.
Les også: Én tabbe var nok til senke bilfergen som var regnet som «Norges Titanic»
Norsk nevø
Rosalind, hennes mor og hennes tre gjenlevende brødre besøkte ulykkesstedet en tid etter ulykken. I mai 1962 ble det satt opp et kors der for å minnes de som omkom.
Landet der broren mistet livet, er blitt svært viktig både for henne og familien.
I Os utenfor Bergen bor Chris Birketvedt-Jones og familien. Han har vokst opp med flystyrten i Holtaheia som et tragisk bakteppe. Quentin Green – som vant myntkastet, men tapte livet, var hans onkel.
Chris er sønn av Rosalind Jones og har fått historien om ulykken inn med morsmelken. Han har vært en rekke ganger i Norge, ble kjæreste med Marie som han senere ble gift med, og har de siste 19 årene bodd her i landet.
– Quentin er mitt mellomnavn. Selv om jeg først ble født åtte år etter at onkelen min døde, har jeg alltid visst om det som skjedde. Det ble snakket ofte og mye om det i familien, sier Chris til Vi Menn.
Han besøkte ulykkesstedet første gang i 1987, og har senere vært tilbake en rekke ganger, blant annet som leder for skotske skoleklasser som har vært på norgestur.
– Fra mitt ståsted har tragedien faktisk ført til mye godt også. Jeg forelsket meg i Norge, så fikk jeg norsk kjæreste – og i 2019 en sønn. Også han har fått Quentin som mellomnavn – han heter Fionnlagh Quentin, forteller Chris.
