historiens verste haiangrep
Da haiene var ferdige med de døde, kom turen til de levende
Mange hundre overlevde senkingen av USS Indianapolis. Bare en håndfull av dem var i stand til å fortelle om det etterpå.
Den første vakthavende offiseren var stup full. Den andre hadde bedt om å ikke bli forstyrret. Den tredje var sikker på at fienden forsøkte å lure dem i en felle.
Derfor ble ingen redningsaksjon iverksatt, selv om tre amerikanske lyttestasjoner oppfattet nødsignalene fra krysseren USS «Indianapolis» i nattemørket. Også meldingen fra den japanske ubåten som beskrev senkingen av «et amerikansk slagskip», ble avskrevet som bløff.
Ingen satte derfor kursen mot stedet der kjempeskipet med 1196 mann om bord hadde sunket. Ingen andre enn haier. Hundrevis av haier.
Første atombombe
USS Indianapolis hadde allerede bidratt til historiens gang.
26. juli 1945 hadde «Indianapolis» losset anriket uran på øya Tinian i Stillehavet der USA hadde flybase. Uranet var blant nøkkel-komponentene til atombomben Little Boy, som flyet Enola Gay skulle slippe over Hiroshima ti dager senere.
Etter å ha levert innholdet i verdens første atombombe til stridsbruk, skulle krysseren til Guam for bytte av mannskap og få nye oppgaver.
Like over midnatt 30. juli 1945 hadde den japanske kapteinen Mochitsura Hashimoto om bord på ubåten I 58 beordret to torpedoer avfyrt mot krysseren USS «Indianapolis». Én traff i baugen, en annen midtskips.
Fordi den amerikanske krysseren var blitt tilført ildkraft i løpet av krigen, var krysseren blitt topptung. Trefferne hadde gjorde at skipet raskt fikk slagside, tippet over og sank med baugen først i løpet av 12 minutter.
Mange druknet
Rundt 300 av de snaut 1200 om bord gikk ned med USS Indianapolis. Mange av de 900 som ble overlatt til seg selv, flytende i ute i Stillehavet, skulle etter hvert misunne sine døde kollegers skjebne. Med få livbåter var man prisgitt flytevesten sin – hvis man hadde en. Og hadde man flytevest, skulle ikke denne av før nærmere fem døgn senere.
Om man klarte å holde seg i live så lenge, selvsagt.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Gjennom brennende solstek og iskalde netter, uten drikkevann og uten særlig håp, druknet mange eller døde av tørst og utmattelse.
Men det var langt fra det verste.
Med morgensolen den første dagen kom de første haifinnene til syne. Mens redningsfartøyer uteble, kom haier i hundretall. Etter hvert hørtes gurglende skrik, og vannet ble farget rødt.
Mannskapet fra USS Indianapolis skulle igjen skrive historie, denne gang som ofre for historiens verste haiangrep.
Snute-sjekk
Haiene var lokket av lyden og vibrasjonene fra både krysseren som gikk ned, de plaskende sjømennene og ikke minst ferten av blod. Overlevende fortalte senere at de største haiene var mellom fire og fem meter lange. De så flere tigerhaier.
Men den som virkelig kom for å forsyne seg av mennene var den aggressive hvitfinnehaien.
I dokumentarfilmen «Ocean of Fear: Worst Shark Attack Ever» forteller flere av de overlevende sine historier. De beskriver havet som rolig denne morgenen, vannskorpen stille og sikten klar.
Og synet av haiene som kretset rundt dem ble desto mer redselsfullt. De store haifinnene som kom nærmere og nærmere var så fryktinngytende at noen tok av seg flytevesten sin, og lot seg drukne.
I starten spiste haiene av de døde. Men de overlevendes kamp for å holde seg flytende i vannet tiltrakk flere haier. Etter hvert hørtes surklende skrik, Sjøfolkene så menn dukke under og forvandle vannet rødt. I begynnelsen svømte kamerater bort for å hjelpe eller for å se hvem som var døde, men de skjønte fort at det var nytteløst.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Haiene undersøkte først med snuten før de begynte å spise. En av de overlevende fortalte at han kjente haier skumpe borti seg flere ganger, men de trakk seg unna da han sparket vilt etter dem. Lettelsen over å slippe å kjenne en haikjeve rundt låret var imidlertid kortvarig. Vissheten om at han likevel kunne være nestemann var alltid kvelende.
Nattjegere
Haiene angrep i stor grad om natten og ved morgengry. Om dagen svømte de rundt mennene som en konstant trussel og en påminnelse om at den iskalde og beksvarte natten ville komme med mer død og lidelse.
Da haiene var ferdig med de døde, kom turen til de levende.
Noen ble bitt og skadet, nok til å blø, men ikke nok til å dø. Og da var det bare å vente på neste angrep. Deler av armer og ben kunne plutselig bli revet av i store jafs. Da måtte man skrikende vente på å bli spist opp senere eller å blø i hjel. Hver bloddråpe ville invitere flere haier til bordet, og da kom døden litt raskere – om man var heldig.
Noen fant kamerater de trodde sov i flytevestene sine, men det viste seg at bare overkroppen var igjen.
Mennene forsøkte å dele seg i grupper og komme seg unna soldatkamerater med åpne sår. Når noen døde, skjøv de liket bort fra gruppen i håp om at haiene skulle ta for seg av den døde kroppen. Soldatene skjønte raskt at de hadde størst sjanse for å holde seg i live i samlet flokk, og ideelt sett i sentrum av en størst mulig gruppe.
Men ingen var trygge. Om natten kom haiene gjerne nedenfra og tok én og én mann og dro ham under.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Kapteinen dømt
USS «Indianapolis» kaptein Charles McVay III ble som den eneste stilt for krigsrett etter senking av skip.
Den amerikanske marinen mistet rundt 380 skip under andre verdenskrig. McVay var den eneste kapteinen som ble stilt for krigsrett etter å ha mistet et skip i en krigshandling, til tross for at han var på et topphemmelig oppdrag med radiotaushe.
McVay ble frifunnet for ikke å ha beordret mannskapet til å forlate skipet, men ble dømt for å ikke ha gjort nok for å gjøre forfølgelse vanskelig, selv om det ikke forelå rapporter om japanske ubåter i området.
Kapteinen kjempet for å renvaske seg, men måtte leve resten av livet med tapt ære og ansiennitet, samt stadige beskyldninger fra pårørende etter forliset. Han tok sitt eget liv i 1968.
Gale av saltvann
Når haiene trakk seg tilbake, tok den stekende solen over som drapsmaskin.
For å forsøke å dempe forbrenningene i huden, smurte flere inn hodet i bunkersoljen som fløt i vannet.
Dette hadde alt annet enn lindrende effekt. Mange kunne knapt se fordi de hadde fått olje i øynene da skipet sank. Flere mistet også synet på grunn av de skarpe solrefleksjonene i vannet.
Etter hvert som timene, dagene og nettene gikk, bukket mange under for de ekstreme påkjenningene.
Marinesoldat Edgar Harrell var 19 år da «Indianapolis» gikk ned. Han overlevde, og skrev senere boken «Out of the Depths». I boken forteller han hvordan noen ble deliriske av hete og dehydrering allerede første dag.
En av kameratene hans var overbevist om at han så en øy like ved, og at de alle var invitert på piknik. Han svømte bort fra gruppen, men kom ikke langt før mennene så at han ble dratt under. Så kom overkroppen med flytevest opp igjen som en kork, og alt de så var rødt vann – og flere haifinner enn de kunne telle.
Delirium
De skipbrudne visste at man ikke skulle drikke av det salte Stillehavet, men flere fikk hallusinasjoner som tvang dem til det. De som fikk i seg saltvann, fremskyndet dermed døden.
Men før døden kom galskapen. Edgar Harrell beskriver hvordan de som drakk saltvann ble psykotiske innen det var gått en time. Begeistret kunne de fortelle at skipet ikke hadde sunket, og at de nettopp hadde vært om bord og fått mat og drikke. Dette var delirium og vrangforestillinger som kom like før døden tok dem. Og de ble en like stor trussel mot de overlevende som haiene.
Med skummende munn, hovne lepper og svellende tunge dro mange av dem med seg kameratene sine under vann i sin egen dødskamp.
Bisarre veddemål
Haiene fikk uforstyrret forsyne seg av sjømennene i flere dager. Lidelsen gjorde at flere overlevende ga opp, og druknet seg selv. Noen av mennene nektet å dø, og utviklet en svart form for humor. De inngikk veddemål om hvem som ville være den neste til å bli spist eller å drukne, og hvem som ville overleve.
Andre ba ustanselig til Gud, og ropte opp mot himmelen at de ville være gode mennesker resten av livet hvis de bare fikk leve.
Og utrolig nok kom redningen fra himmelen.
Fire dager etter at «Indianapolis» gikk ned, ble mennene ved en tilfeldighet oppdaget av et lite patruljefly. Endelig ble skip og amfibiefly ble sendt til stedet. De fant levende, halvdøde og døde kropper spredt i en radius på flere tusen meter.
317 av de 900 mennene hadde mot alle odds klart å overleve helvetet i havet, som til denne dag er det absolutt verste haiangrepet i historien.
Edgar Harrell døde 96 år gammel i mai i år 2021, og var en av de siste overlevende fra «Indianapolis».
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Kilder: Smithsonian Magazine, Store norske leksikon, YouTube, Sciencefocus, IMDB, BBC Earth, Discovery Channel, abcNEWS, Wikipedia
Klimaks i filmen Haisommer
30 år etter senkingen av USS Indianapolis fikk hendelsen ny oppmerksomhet gjennom en ikonisk scene fra Steven Spielbergs legendariske skrekkfilm Haisommer.
I filmen utfordrer haijeger Quint (Robert Shaw) og marinbiolog Hooper (Richard Dreyfuss) hverandre i hvem som har det mest imponerende arret på kroppen.
Stemningen er lystig inntil Quint får spørsmål om en tatovering på overarmen. Tatoveringen er av USS «Indianapolis».
Så utspiller en av filmhistoriens mer kjente monologer seg:
«Noen ganger ser haien rett på deg. Rett inn i øynene dine.
Og en hai har livløse øyne. Svarte, som øynene på en dukke. Når den kommer mot deg, ser den død ut.
Inntil den biter deg, og de svarte øynene ruller bakover til det hvite.
Og så hører du det forferdelige høye skriket. Havet blir rødt, og til tross for vill sparking og roping, kommer de alle og river deg i stykker.»
