skjult trussel i norske fjorder
Det var strengt hemmelig hva som skjulte seg i norske farvann – men én nordmann visste
Beskyttet av norske fjorder skulle ubåten «USS George Washington» kunne forvandle Moskva til en radioaktiv ørken. Fra november 1960 patruljerte atomubåten i norske farvann. Sovjet visste, og hadde mottrekkene klare.
Ødeleggelseskraften var enorm, men rekkevidden elendig. For at de første atommissilene på amerikanske ubåter skulle utgjøre noen alvorlig trussel, måtte de så nær russergrensen som mulig. Som en ren bonus, ville russerne få lite tid til å svare dersom atomrakettene ble avfyrt i Sovjets nabolag.
«Nabolaget» var i praksis dype norske fjorder.
Til enhver tid befant det seg én til to amerikanske atomubåter i farvannene rundt Lofoten. Skulle amerikanerne nå Moskva med disse første generasjon Polaris-raketter, måtte ubåtene befinne seg innerst i Vestfjorden.
Sovjets etterretning hadde forbløffende detaljert innsikt i den største militære trusselen på begynnelsen av 1960-tallet. Trolig var innsikten dypere og bedre enn norske politikere hadde.
Frykt i detalj
I avgraderte CIA-dokumenter Vi Menn har fått tilgang til, finnes en artikkel skrevet av en kontreadmiral Zjukovskij, publisert i det militære tidsskriftet «Voyennaya Mysl» (Militær Tenkning). Tidsskriftet ble utgitt av det sovjetiske forsvarsdepartementet med ujevne mellomrom. Blant mottagerne var bare spesielt utvalgte høyere offiserer, generaler og admiraler.
Zhukovsskij-artikkelen har tittelen «Kamp mot fiendtlige missilubåter». Norge blir viet stor oppmerksomhet. Utgaven fra 20. oktober 1961, gradert «Top Secret», ble nøye studert av CIA, oversatt og distribuert til 55 personer, blant dem president John F. Kennedy.
Artikkelen er uhyre detaljert.
Ifølge artikkelen, var Sovjet klar til å angripe amerikanske atomubåter i norske fjorder med atomtorpedoer. Slike kunne droppes fra overflatefartøy, fly eller helikoptre. Zjukovskij anbefalte sterkt at Sovjetmarinen monterte faste lyttebøyer i linje der de amerikanske ubåtene patruljerte.
I en tilspisset situasjon skulle russerne i tillegg droppe flytende lyttebøyer med sendere for å spore de amerikanske ubåtene. At det ville bli et ragnarok om 3. verdenskrig skulle bryte løs, levnet artikkelen ingen tvil om.
«Ut fra erkjennelsen av at det er svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skille mellom missilubåter og ordinære ubåter, vil en konflikt føre til at alle fiendens ubåter vil bli forsøkt senket», heter det blant annet i den sovjetiske artikkelen.
Kunnskap fra innsiden
CIAs oversettelse av artikkelen fyller 22 tettskrevne sider. Den tidligere topphemmelige teksten røper at russerne hadde god oversikt over USAs strategiske tenkning og militære kapasitet. Blant annet slås det fast at USA de kommende årene vil trappe ned produksjonen av bombefly, fordi det skal satses på missilubåter.
Per oktober 1960 var syv missilubåter under bygging og 12 under planlegging. Oversikten viste hvilke selskaper som hadde fått kontraktene og hvor ubåtene ble bygget.
Å kartlegge produksjonsstedene var viktig for Sovjets militære planleggere: Erfaringene fra 2. verdenskrig tilsa at slike anlegg måtte inn i planverket som prioriterte bombemål.
Dobbelt mannskap
I artikkelen fremkom presise data om hvilke ubåter som patruljerte i Lofoten. «USS George Washington» ankom patruljeområdet langs norskekysten 24. november 1960, og returnerte til New London i USA 21. januar 1961. «USS Patric Henry» ankom 28. desember og var i området til 8. mars. Lofoten var fra starten de to atomubåtenes faste patruljeområde.
Flere datoer for inn- og utreise inngikk i den sovjetiske militærartikkelen. Forfatteren antok at også flere av de nye atomubåtene også ville operere i norske farvann når de ble ferdige. Artikkelen avslører at de amerikanske ubåtene var så sikre og med så avansert teknologi at de kunne være neddykket i to måneder av gangen.
Strategi-innsikt
Zjukovskij omtalte den amerikanske strategien som krevde at to tredeler av den samlede ubåtflåten til enhver tid var operativ, mens en tredel fikk ettersyn og vedlikehold.
116 meter lange «USS George Washington» var ganske riktig den amerikanske marines stolthet da den ble levert fra verftet Electric Boat CO i Groton, Connecticut. 30. desember 1959. Ubåten var den første i Polaris-klassen.
Etter et halvt år med tester og trening, anløp «USS George Washington» havnen i Cape Canaveral i Florida. Der ble det tatt om bord to Polarismissiler. Under ledelse av kommandør James B. Osborn ble det 20. juli 1960 foretatt vellykkede oppskytinger av de nye missilene. Så fulgte et mannskapsbytte. Ti dager senere ble det foretatt nye vellykkede oppskytinger.
For US Navy fremsto nå ubåtene i Polaris-klassen så verdifulle at de måtte være operative til enhver tid. Derfor ble hvert av skipene satt opp med dobbelt mannskap. Det ene mannskapet ble benevnt «blue», det andre «gold».
Til sammen hadde ubåten et mannskap på 12 offiserer og et øvrig mannskap på 128.
Plan om minelegging
Zjukovskij gjorde seg fagmilitære betraktninger om den videre utviklingen. «George Washington» som den første atomubåten av Polarisklassen, hadde ballistiske A1 Polarisraketter om bord med atomstridshoder på seks megatonn og en rekkevidde på under 200 mil. Han forventet at de neste ubåtene i klassen ville ha A-2 raketter med en rekkevidde på 280 mil. Tredje versjon A-3, ville øke kapasiteten til 320 mil.
Så fulgte drøftelsen av mulige russiske mottrekk.
Zjukovskij underslo ikke at det var problematisk med amerikanske ubåter så tett mot norskekysten og som opererte innenfor territorialgrensen. Ubåtene opererte utenfor området der tradisjonelle sovjetiske overvåkningsmetoder kunne benyttes. Å få has på ubåtene ville være vanskelig.
Zjukovskij forventet at ubåtene i en tilspisset situasjon ville gjemme seg i norske fjorder, og foreslo at fjordene skulle minelegges med ubåtminer om det skulle komme til konfrontasjoner.
Ville overvåke norske fjorder
Men det mest effektive midlet vil være å vokte innseilingene til de aktuelle norske fjordene med russiske ubåter, mente Zjukovskij. Derfor var det avgjørende at russiske ubåter kartla innseilingen til aktuelle norske fjorder og fant egnede gjemmesteder på forhånd. I tillegg måtte man finne egnede steder for å plassere lyttebøyer.
«Det er nødvendig å utplassere antiubåt-materiell i fredstid, sikre at antiubåtstyrkene har høy årvåkenhet og at de mobile enhetene drilles på operasjoner de må utføre i kamp», lød en av kontreadmiralens konklusjoner.
I klartekst: Sovjetmarinen måtte trene i, og kartlegge bunnforholdene i de norske fjordene.
Kunnskap om disse vurderingene i Nato fikk trolig stor betydning for hvordan det norske Forsvaret reagerte på observasjoner av uidentifiserte ubåter på 1960- og 70-tallet.
Brøt basepolitikk
Zhukovskijs beskrivelse av hvordan amerikanske ubåter med atomvåpen opererte i norske farvann, tilsier at våre nærmeste allierte brøt norsk basepolitikk. Hans nøyaktige beskrivelser av toktenes varighet, tyder på at de amerikanske ubåtene ble sporet − på samme måte som amerikanerne hadde god kontroll på hvor de russiske ubåtene befant seg.
Zjukovskij gjorde i sin artikkel også et poeng av at de amerikanske ubåtene hadde en fordel ved at de kunne navigere trygt også i neddykket tilstand. Sovjet var altså klar over at det nye Loran C nettverket var godt utbygd, også inn til fjordene.
Gjennom en avtale med norske myndigheter hadde amerikanerne fått grønt lys for å bygge «forskningsstasjoner» langs kysten. Den norske forsvarsministeren og politisk ledelse hadde den gang ikke oversikt over hva de amerikanske «forskningsstasjonene» langs kysten ble brukt til. I virkeligheten var forskningsstasjonene base for det avanserte navigasjonssystemet Loran C.
Norske myndigheter ble først ført bak lyset, deretter utløste systemet et politisk spetakkel i Norge. Men lenge før det var Loran C altså godt kjent i russiske militære kretser.
Atomlast i Lofoten
«USS George Washington» hadde før første tokt til norske farvann gjennomført prøveoppskyting av er Polaris-rakett ute i Atlanteren. Som første ubåt hadde ubåten avfyrt raketter under vann i 2–3 knops fart.
Også denne nyvinningen var kjent for russerne.
3. november 1960 ble 16 Polaris A-1 atomraketter heist om bord i «USS George Washington» ved basen i Sør Carolina. Begivenheten var historisk: For første gang ble en ubåt lastet med atomvåpen. Den dødelige lasten skulle ifølge amerikanske medier kunne ramme 90 prosent av alle byer i Sovjet.
Det var en grov overdrivelse.
Dessuten var rekkevidden begrenset. Ubåten skulle operere i Barentshavet, spekulerte amerikanske media. Men så skjedde ikke.
«USS George Washington» fant et tryggere operasjonsområde innenfor Lofoten.
Fikk vite om USA via Sovjet
Ingen ting tyder på at norske myndigheter hadde godkjent eller visste om at atomubåter patruljerte norske farvann. Vilhelm Evang i den militære etterretningen må ha kjent til det, men tradisjonen tro ble slike opplysninger bare delt i en indre krets. Den omfattet ikke politikere.
Selv om amerikanerne var meget tilbakeholdne med å fortelle om sine disposisjoner, hadde norsk etterretning likevel god oversikt. Gjennom å avlytte russernes etterretning, fikk man en god oversikt over hvor amerikanske ubåter befant seg. Men dette var så sensitivt at opplysningene ikke ble delt videre.
Det første toktet med «USS George Washington» varte i 66 døgn før båten dro tilbake til USA for mannskapsskifte. US Navy innså at ordningen var upraktisk for en ubåt med Lofoten og norskekysten som patruljeområde. Amerikanerne tok derfor kontakt med britene som overlot den skotske marinebasen i Holy Loch til amerikanerne.
Fra juli 1960 var denne basen operativ. Her ble ikke bare mannskap byttet. Også nye Polaris-missil ble heist om bord fra støtteskip, før ubåtene igjen vendte tilbake til norske farvann.
Fire år i Norge
Zjukovskij fikk rett i antagelsen om at de amerikanske missilenes rekkevidde ville øke betydelig. Rapporten ble skrevet i 1961. To år senere var rekkevidden mer enn doblet, til 400 mil. Moskva var innenfor rekkevidde fra ubåter vest av Island. Behovet for gjemmesteder i norske fjorder var ikke lenger like stort. Men russerne mistet ikke interessen for norske farvann.
Langt ut på 1970-tallet lå amerikanske atomubåter parat like utenfor kysten vår. «USS George Washington» patruljerte langs norskekysten og i Barentshavet til 1964. Da var utviklingen av atommissiler kommet så langt at amerikanske ubåter kunne gjemme seg nær sagt hvor som helst.
Både amerikanske og russiske ubåter gjemte seg da under isen rundt Nordpolen der de var svært vanskelige å oppdage.
«Sovjet har planer om å utstyre både fiskebåter og handelsskip med utstyr for ubåtsøk. Strategien er å spore og sprenge de amerikanske ubåtene før de får fyrt av en eneste rakett,» fremgår det av analysen i de nedgraderte CIA-dokumentene.
CIA-analytikerne antok at russerne trolig hadde torpedolignende missiler med atomladninger som kunne slippes fra fly eller helikoptre og som kan sprenge ubåter av Polaris-klassen.
CIA lite overrasket
Sovjets etterretning hadde åpenbart meget gode kilder i USA. Men ingenting av det som kommer frem i Zjukovskij artikkel så ut til å overraske CIA-ledelsen.
«Kontreadmiral Zjukovskij forekommer ikke spesielt radikal og er på linje med uttalelser fra andre sovjetadmiraler», heter det i CIAs vurdering.
Amerikanerne kunne ikke regne med å operere sine atomubåter nær norskekysten uten at den sovjetiske Nordflåten var klar over det. Like fullt bemerket CIA-analytikerne interessert at Sovjet øyensynlig hadde kapasitet til å sprenge amerikanske ubåter med atomtorpedoer droppet fra helikoptre.
Etter tokt i kalde farvann ble «USS George Washington» tatt ut av tjeneste for å bygges om ved Groton-basen. Etter et år var ubåten oppgradert og forsterket til å kunne bruke Polaris A3-missiler med lang rekkevidde.
Senket japansk skip
«USS George Washington» endte til slutt i konfrontasjon med et fremmed skip, med ikke i norske farvann eller med et sovjetisk skip.
Etter å ha fått ny fast base på Pearl Harbor på Hawaii, havnet «USS George Washington» i april 1981 i en ulykke: Under oppstigning traff ubåten frakteskipet «Nissho Maru» med et mannskap på 13 om bord. Frakteskipet sank i løpet av 15 minutter, og to personer druknet.
Kollisjonen skjedde i tett tåke. Ubåtmannskapet gikk til overflaten, men så ingen båt. De fortsatte uten å melde fra om ulykken. Kollisjonen forårsaket krise mellom Japan og USA. Etter press fra Japan, kom president Ronald Reagan med en beklagelse, og den amerikanske stat betalte erstatning for båt og mannskap.
Som en del av nedrustningsavtalen SALT, ble «USS George Washington» hugget opp og strøket av listene 30. april 1985. Selve tårnet fra før kollisjonen med det japanske frakteskipet, ble tatt vare på og er en del av utstillingen ved New London marinemuseum utenfor New York.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 19 2024.
Denne saken ble første gang publisert 17/04 2024, og sist oppdatert 17/04 2024.
