MILLIONÆRENS DYPE fall:
Christoffer hadde mer penger enn noen nordmann kunne forestille seg. Slik mistet han alt
33 år gammel var han god for 43 millioner dollar. En svimlende sum på den tiden. Få år senere var den dundrende konkursen et faktum. Nordmannen følte seg ranet av den amerikanske stat.
Det er ikke helt riktig at alle har glemt Christoffer Hannevig. På Smestad i Oslo bor 92 år gamle Elfi Rieber-Mohn. Hun husker så visst sin onkel.
– Å ja, da. Smilende, med en vørterkake under armen. Jeg husker ham som en munter, glad og jovial mann. Han hadde alltid med seg noe å gi bort, det likte han like godt som vørterkake, sier Elfi.
Hun var 20 år da onkel Christoffer etter andre verdenskrig vendte en tur hjem til Norge etter mange år i New York, og hun endelig fikk møte familielegenden.
Elfi vokste opp med beretningene om hans eventyrlige rikdom. Historiene om flommende champagne, luksusyacht på Oslofjorden og høy sigarføring. I 1917 var Christoffer Hannevig 33 år gammel, god for 43 millioner dollar og svært tilfreds med kallenavnet han hadde fått: Excellensen.
– Men jeg har jo aldri møtt ham i hans velmaktsdager. Da jeg ble født, var han allerede ruinert. Det er vørterkaken som sitter igjen, ikke champagnen, forteller Elfi Rieber-Mohn.
Les også (+) Giganten fra Lærdal som ble supersoldat i Preussen
Dollarfyrsten
Jeg er landets helt og dollarfyrste fra Amerika – over hele verden kjennes Chr Hannevig.
Det var første verdenskrig som gjorde Christoffer Hannevig rik og berømt. På krigens hav ble det raskt et økende behov for transportskip, noe som skapte en gullalder for aksjespekulanter, slik det gjerne blir når etterspørselen er større enn produksjonen.
Skip sank, sjømenn døde, nye skip trengtes. Shippingaksjer var tingen for den som ville, våget og kunne.
De elleville tilstandene disse årene er blitt kjent som jobbetiden. 1600 nye aksjeselskaper dukket opp fra intet. Pengene fløt på restaurantene i Kristiania. Grand Hotell var reneste Børsen.
Christoffer Hannevig var med på festen. Han var skipsredersønn med oppvekst i Kristiania, Arendal og Borre i Vestfold. Før krigen var han, i hvert fall ifølge en beskrivelse i Ukens Revy, mest kjent for sitt permanent gode humør, sin like permanente pengemangel og sine løsslupne påfund.
Men han hadde gått handelsskole og han hadde erfaring fra en tid som skipsmegler i London - og han hadde utvilsomt teft for forretninger og et ubekymret syn på det å ta en sjanse. Hannevig skjønte raskere enn de fleste hvilken vei det bar, og i februar 1915 solgte han aksjer til sitt nyopprettede Transatlantic Motor Ship Company, med tre skip i fraktefart over Atlanteren. Selskapet ga en avkastning på 85 % det første året. Men Hannevig så enda lenger. Senere i 1915 dro han til USA for å lete etter ledig kapasitet hos skipsbyggerne der.
I et intervju med avisen Tidens Tegn i forbindelse med hans 50-årsdag i 1934, ga Hannevig selv en kortversjon av forretningsideen:
– Jeg dro til Amerika for å skaffe Norge tonnasje i kampen mot ubåtene. Der fant jeg til min forbauselse ut at samtlige verft lå nede. De var mer enn villige til å ta på seg kontrakter for å få arbeid. Da jeg hadde beskjeftiget verftene en stund, fikk jeg forespørsel om jeg kunne kontraherte bygging av én million tonn. Det var jeg villig til. Det representerte i verdier 600 millioner kroner. Men folk kan ikke forestille seg slike tall, sier Christoffer Hannevig til avisen.
Enkelte gjorde et forsøk. Fra Chat Noirs scene sang Victor Bernau en slager om dollarfyrsten Hannevig, som ifølge teksten hadde kjøpt både Niagara, Mona Lisa og det skjeve tårn i Pisa, samt Nordsjøen til svanedam. Han lå dessuten, fortsatt ifølge teksten, i forhandlinger om kjøp av Stillehavet.
– Ingen som har hørt den, har glemt den, skrev Vi Menn i en artikkel om Chat Noirs historie i 1962.
Opera? vær så god!
I 1916 eide Hannevig tre verft på østkysten i USA, og 12 000 ansatte bygget skipene for ham. I tillegg hadde han skipsmeglerfirmaet, egen bank og to forsikringsselskaper. Et amerikansk imperium, som han styrte fra et hovedkontor i Rådhusgaten.
– I berømmelse var Hannevig for 100 år siden sannsynligvis bare overgått av kongefamilien, Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og skøytehelten Oscar Mathisen her i landet, skriver Geir Imset i forordet til sin bok om skipsrederen. I motsetning til mange av tidens nye millionærer, var Christoffer Hannevig en populær kar.
– De fleste fikk med sin nye papirrikdom vist hvor små de var. Hannevig viste sin storhet, skriver Tidens Tegn i et portrett fra 1934.
Hans joviale fremtreden og livlige vesen, slik niesen Elfi beskriver fra hans senere leveår, var utvilsomt en medvirkende årsak. Han var lett å like. Han delte med seg og ga bort – og ikke bare vørterkake. Hannevig betalte blant annet for fullførelsen av en fontene i Vigelandsparken, og i historien til Christiania Roklubb fortelles at Hannevig donerte 100 000 kroner. Papirene signerte han i badekaret på Grand Hotell, og han rundet opp til 100 selv om roklubben hadde spurt om 70.
– Og tenk, han skrev et gavebrev på én million kroner til nytt operahus på Kontraskjæret, sier Elfi Rieber-Mohn.
Men Oslo måtte som kjent vente nesten 100 år til på operaen. Hannevigs økonomiske storhetstid gikk nemlig ubønnhørlig raskt mot slutten. Den forsvant like kjapt som den kom, og det er enkelt å tidfeste når alt gikk galt for Hannevigs formue.
Les også: (+) Den oppofrende familiefaren skjulte groteske hemmeligheter
Broren var krigshelt
Christoffer Hannevig må i dag sies å være overgått av en av sine brødre i berømmelse. Thor Hannevig tok opp kampen mot tyskerne i Telemark i april 1940 – nesten på egen hånd.
Han er udødeliggjort i filmen Secondløitnanten, (1993) der han ble spilt av Espen Skjønberg. Elfi Rieber-Mohn er Thor Hannevigs datter – og veldig stolt av faren.
– Han var jo sjøkaptein i handelsflåten og bare reserveoffiser, egentlig. Men han skjønte ikke at det bare gikk an å legge ned våpnene da tyskerne kom, slik sjefen på Kongsberg ga ordre om. Vi må jo slåss, sa han, sier Elfi.
Thor Hannevig (1891–1975) organiserte motstanden mot den tyske fremrykningen i Telemark fra et hovedkvarter i Vinje, og hans improviserte styrke talte rundt 140 frivillige. I en kjent trefning ved Liosvingen falt 15 tyskere, og Hannevigs soldater påførte tyskerne adskillig skade før han gikk i forhandlinger om overgivelse. Hannevig ble tatt til fange 8. mai. Da hadde han tre soldater, seks lotter og 28 tyske krigsfanger med seg.
Enmannskrig mot USA
Våren 1917 gikk USA med i krigen. En av konsekvensene var at myndighetene i begynnelsen av august samme år vedtok en ny lov, The Shipping Act, og tok kontroll over den privateide skipsindustrien. USA rekvirerte verft, skip og kontrakter. 431 skip fikk nye eiere med et pennestrøk.
Det het seg riktignok at det skulle skje mot et rettferdig oppgjør, men Hannevig og andre aktører fnøs av kompensasjonen de ble tilbudt. Det lignet mest på et ransforsøk.
Det viktigste aspektet ved amerikanernes inntreden var at den forkortet krigen. Høsten 1918 var endelig blodbadet over. Det var selvsagt strålende nyheter for menneskeheten, men førte til nedgangstider for industriene som hadde tjent godt på krigen, inkludert skipsbransjen. Det var ikke lenger så mange skip å bygge når de tyske ubåtene ikke senket noen. Aksjemarkedet raknet, som det så ofte gjør. Mange gikk med i krakket. Tidlig på 1920-tallet var også Christoffer Hannevig konkurs.
Dermed ble det en ny krig. USA mot Christoffer Hannevig. Den skulle vare resten av livet hans.
– Hannevigsaken, ja. Den hørte jeg mye om. Det er den delen av onkels historie som jeg er vokst opp med, sier Elfi Rieber-Mohn.
Christoffer Hannevig saksøkte den amerikanske stat for 70 millioner kroner han mente seg frastjålet som følge av The Shipping Act. Med årene fikk han norske myndigheter til å føre saken for ham.
– Det er en sak det er helt umulig å forklare med få ord, uttalte ambassaderåd Eigil A. Nygård til VG i 1949, da prosessen fortsatt pågikk. Ambassaderåden gjorde likevel et forsøk:
– Det norske synspunkt er at det ikke er rettferdig oppgjør når en norsk statsborger som ankommer som millionær og tjener enda flere millioner ved sin shippingvirksomhet, må forlate USA bankerott og ribbet for alt.
Les også: (+) Da folk fikk se arbeidernes ansikter, fikk de sjokk: – Klarte ikke holde tårene tilbake
En ublidt sveket mann
Norge og Hannevig kom ingen vei med saken, hverken i 1949 eller da den ble endelig avgjort i 1957. Amerikanerne betalte ikke tilbake en eneste krone. For Hannevig var det uansett for sent. Han døde, trett av kampen, i New York i 1950, som en ublidt sveket mann som aldri fikk oppgjøret og oppreisningen han hadde krav på, slik VG formulerte det i nekrologen. Hannevig var gift med en amerikansk kvinne, men barnløs.
Ikke det spøtt
16 år tidligere, da han fylte 50 år i 1934, ble Hannevig spurt rett ut av Tidens Tegns utsendte, Sven Elvestad – bedre kjent som krimforfatteren Stein Riverton:
– Hvor meget eide De egentlig, Hannevig, da De var på toppen?
Hannevig forklarte. På tidspunktet amerikanerne overtok alt, eide han tre verft han var tilbudt 20 millioner dollar for, kontrakter for like mye og noen millioner i banken.
– Hvis jeg hadde realisert og reist hjem i 1917, kunne jeg tatt med meg 43 millioner dollar. Dette var altså min personlige formue på den tiden. Intet av dette har jeg fått, svarte Hannevig. Med datidens valutakurs var beløpet 130 millioner i norske kroner. Det skal tilsvare over tre milliarder kroner i dag.
– Synes De det er vemodig å ha hatt så mange penger, og så ikke ha dem lenger?
– Ikke det spøtt. Jeg har ikke tapt humøret, bare eiendom, svarte Hannevig.
Riverton lot seg imponere av Hannevig, der han sto på taket av Hotel Astoria og så suveren ut, der han slo håndflaten ut over byen som kunne vært hans. Tilintetgjørende, men samtidig skøyeraktig, skriver Riverton.
Les også: (+) Fattiggutten Peder stakk fra sin gravide kjæreste i Norge. 30 år senere var han søkkrik
– Skøyeraktig, ja. Det er typisk Hannevig, det. Muntre og glade til sinns, alle sammen. Onkel Christoffer var ruinert, og jeg vet at han levde i fattigdom og bodde i kummerlige kår i New York. Likevel husker jeg ham bare som blid og rundhåndet, sier Elfi Rieber-Mohn.
Om hun noen gang har drømt seg bort og tenkt på alle millionene familien kunne boltret seg med hvis ting hadde gått annerledes den gangen for lenge sider? Om Excellensen Hannevig hadde etterlatt seg mer enn smuler fra vørterkaken? Egentlig ikke. Men hun blunker lurt.
– Det er en deilig tanke!
Les også: (+) Slåsskjempen Magnus slo seg ut av slummen, men livet hans fikk en tragisk slutt
Kilder: Christoffer Hannevig. Gull, krig og krakk av Geir Imset (2009), Vi Menn arkiv, Tidens Tegn, Dagbladet.
Gullfeber og jobbetid
Christoffer Hannevig regnes som selve ledestjernen i det som ble kjent som jobbetiden, som var to perioder med ellevill aksjespekulasjon i Norge. Den første under Kristiania-boomen på 1890-tallet, og deretter et nytt oppsving under første verdenskrig.
I skipsfarten førte den økte risikoen for torpedering og forlis til en grenseløs vekst i fraktratene, noe som åpnet for eventyrlige fortjenester i skipsfarten. Pengene fløt fra spekulasjonsgevinstene. Inntektene var så store at rederne og aksjespekulantene («jobberne») til slutt ikke fant fornuftige investeringsobjekter å sette dem i.
De nyrike henfalt til en løssluppen livsstil med store fester, og mange ble gjenstand for hån fra revyartister og skribenter. I Johan Falkbergets roman om Bør Børson jr. er hovedpersonen nettopp en slik oppkomling.
Uttrykket hummer og kanari stammer fra denne tiden og kommer av enkelte nyrikes vane med å bestille det dyreste fra menyen – hummer å spise og dessertvin fra Kanariøyene til drikke – uten å ane om det passet sammen.
