Betalte dyrt for tyskernes første nederlag
Tyskernes brutale hevn etter Narvik sjokkerte verden: – Dette er ikke kamp, dette er drap
Slaget var vunnet. Jobben var gjort. Men på veien hjem kom hevnerne etter. Dødstallene ble ufattelige.
Bølgene langt der nede var svarte av olje. Hundrevis av hoder duppet opp og ned gjennom den seige overflaten. Marinesoldaten Ronald Healiss stirret ned i bølgene fra relingen på det enorme hangarskipet. Skipsdekket skrånet nærmere 45 grader ned mot sjøen. Bak ham brølte flammene. Ronald Healiss og hans skipskamerater var i ferd med å betale med livet for sine landsmenns suksess i et slag han ikke engang hadde vært med på.
8. juni 1940 skulle bli siste dag i livet for 1519 menn.
I Norge satt soldater, offiserer og sivile nordmenn frustrert, målløse og sinte igjen. Nordmennene trodde de hadde slått tilbake den tyske invasjonen med alliert hjelp.
Sammen med franske, polske, spanske og britiske styrker hadde de påført Hitler det første nederlaget i 2. verdenskrig. Og så; uten forvarsel hadde britene besluttet å evakuere. Trekke seg tilbake. Stikke av.
Og overlate Norge til tyskerne som nettopp hadde fått langt mer juling enn noen hadde sett for seg.
Såret og farlige
I London hadde Winston Churchill ikke vært statsminister i mer enn fire uker. Han hadde større problemer. Frankrike hadde kapitulert for tyskerne. Wehrmacht sto ved bredden av Den engelske kanal. 340 000 soldater var med nød og neppe blitt reddet fra havnebyen Dunkerque.
En tysk invasjon kunne vært nært forestående. I Norge hadde britene vist at Hitlers krigsmaskin ikke var uslåelig. Det fikk holde i første omgang. Nå trengtes soldatene hjemme.
Hangarskipet HMS Glorious var sendt for å ledsage de britiske soldatene hjem fra Narvik-fronten, og var flankert av de to jagerne Acasta og Ardent. 8. juni var det 240 meter lange hangarskipet på vei til marinebasen Scapa Flow på Orknøyene.
Junidagen var vakker, husket Ronald Healiss senere. Sjøen var rolig og dyp blå. Over ham skinte solen. Ingen fiendtlige skip var å se. Silkeseilas.
Men de var der, fiendene. De var såret og farlige.
Takk for sist
De tyske slagskip-tvillingene «Scharnhorst» og «Gneisenau» hadde vært i norske farvann i begynnelsen av april 1940. Gigantene hadde eskortert jagerne fra Kriegsmarine som skulle innta Narvik. 9. april hadde de tørnet sammen med en britisk skvadron bestående av en slagkrysser og ti jagere. I det som i ettertid er blitt hetende «Slaget ved Lofoten» ble «Gneisenau» truffet og skadet, og kommandert tilbake til Tyskland for å utbedre skadene.
4. juni dro Scharnhorst og Gneisenau til sjøs igjen. Deres oppdrag var å bryte forsyningslinjene til de allierte styrkene som kjempet på Narvik-fronten. Derfor ble tyskerne trolig overrumplet av at de i stedet sto overfor allierte styrker i full retrett.
Men det var ikke for sent å ta hevn for britiske treffere 9. april og Wehrmachts forsmedelige nederlag på Narvikfronten. Gneisenau og Scharnhorst tok opp jakten. I Norskehavet kom tyskerne på sporet av den engelske evakueringslfåten med HMS Glorious i spissen. Tyskerne tok umiddelbart opp jakten.
Rykteflom
Ronald Healiss og skipskameratene hans på HMS Glorious var uvitende om dette da de sto på dekk og tok imot en formasjon av Hurricane jagerfly som kom inn for landing. I boken «Arctic rescue» beskrev Healiss senere hvordan den fine forsommerdagen ble avbrutt av at alarmen gikk.
Over høyttaleranlegget ble mennene beordret til sine kampstasjoner. For Ronald innebar ordren et gjensyn med en 4,7 tommers kanon under flydekket.
Ryktene svirret: Det måtte være de to tyske slagkrysserne Scharnhorst og Gneisenau som jaktet på dem. Noen av karene ble nervøse. De visste at Scharnhorst alene hadde ni 11 tommers kanoner, og mange på 5,9 tommer. Mot de langtrekkende kanonene til motstanderne var HMS Glorious sjanseløs.
Ronald husket stemningen som fulgte da ryktet etter hvert ble bekreftet:
− Det fulgte en innbitt stillhet. En stillhet som var til å ta og
føle på.
Under angrep
Ronald kjente hvordan hangarskipet skjøt fart, hvordan skipet formelig dirret av farten, og han hørte rabalderet fra maskinene som gikk for fullt. Kommandorop gjallet. Ronald hørte de første salvene bli avfyrt fra HMS Glorious, og speidet ut over horisonten. Ingen fiende var å se.
Men så kom et enormt brak.
− Plutselig var flydekket over oss dekket av røyk. Flammetunger skjøt opp, vi hørte de stakkato lydene av ild som tar seg opp. Etter noen sekunder brølte en rød vegg av flammer mot oss. Vi sto der og så på hverandre, og jeg tenkte, dette er ikke den krigen jeg kjenner. Dette er ikke kamp, dette er drap.
Et voldsomt brak ble fulgt av en lyd som fra rullende torden.
− Kanondekket skalv. Jeg kikket opp mot broen. Røyken steg, tjukk og svart. Hele broen var borte.
På liv og død
Den neste salven rev opp den ene skipssiden til HMS Glorious. Hangarskipet var dødsdømt. Med Ronald i føringen, klatret karene opp på flydekket. Slaget var over. Nå handlet alt om å redde seg selv.
Dette er ikke kamp, dette er drap.
Mannskapet hadde øvd på evakuering mange ganger. Øvelsene sluttet alltid med at de sto oppstilt på evakueringsstedet, ved livbåten. Nå var livbåten skutt i stykker, og det samme var låringsutstyret.
Gjenstander som kunne flyte ble samlet sammen og kastet over bord. HMS Glorious hadde nå en slagside på nesten 45 grader, og det begynte å haste med å forlate skipet. Klynger av menn klatret opp mot relingen. De rev av seg støvler og tunge klær, og hoppet.
Ronald så hundrevis av skipskamerater ligge i den oljedekte sjøen, langt under ham. Så hoppet han.
Ronald traff vannet. Han ble sjokkert over hvor kaldt vannet var. Det eneste han hadde på seg var bukser, en skjorte og en vest. Han blåste opp livbeltet, og merket hvordan det foldet seg ut rundt midjen og skuldrene. Mens Ronald sakte fløt vekk fra de oljedekkede hodene til kameratene, så han HMS Glorious synke i havet.
− Det var kanskje 1500 menn rundt meg i sjøen. Jeg følte meg så uendelig alene. Særlig etter en stund da jeg så at mange av de andre mennene allerede var døde.
Så fikk han øye på en luftpute fra en av livbåtene. Ronald svømte mot den. Det samme gjorde fire andre rundt ham. Én forsvant i bølgene. De tre klamret seg fast mens de dro olje vekk fra øynene. Så begynte de å snakke: Hvordan overlever vi dette? Og etter hvert: Hvordan skal vi holde varmen?
Sang for livet
Ronald Healiss så hvordan den ene av karene ble helt likblek i ansiktet. En større bølge skylte over dem. Da den var forbi, var mannen borte. Med ett så de noe som lignet på en flåte kanskje 50 meter unna. Ronald svømte det han maktet.
Det var en av de små motorbåtene fra HMS Glorious. Båten var stygt skadet og lå dypt i vannet. Sterke armer grep tak i ham, og hjalp ham opp. Om bord var det rundt 20 mann som hadde surret seg fast med tau for ikke å bli skylt over bord. Ronald bandt seg inn.
− Stemmene våre var sprukne av sjøvann og frost, men vi sang.
Gamle sjømannsviser tonet ut over bølgetoppene fra menn som forsøkte å holde motet oppe.
Mens timene og dagene gikk, ble tørsten ble nærmest uutholdelig.
− En av mennene kastet seg over sidemannen og angrep ham med en gal manns styrke. Vi prøvde å gå imellom, men var sjanseløse. Én av de andre fant noe tungt, og slo. Han knuste skallen hans. Så lempet vi liket over bord. Ingen hadde bruk for en gal mann i en liten båt, langt til havs.
Noen av karene om bord hadde begynt å drikke sin egen urin. Mange døde mens de sov, de frøs i hjel mens de lå i ro. En av mennene om bord var lege. Han mante alle til å holde sirkulasjonen i gang. Men likevel måtte stadig nye lik kastes over bord.
Til sist var det bare Ronald Healiss og legen igjen.
Kuttet tauet
I de lyse sommernettene så langt mot nord var det knapt noen forskjell mellom natt og dag. Ronald Healiss hadde sittet og sett utover det uendelige havet da han snudde seg. Bak ham satt legen med hodet ned fra tofta, med nakken i en umulig vinkel. Død. Nesten i det samme slo en stor bølge over båten, og legen ble skylt over ripa. Han ble hengende etter repet rundt håndleddet. Ronald tok opp kniven, skar av repet og så den siste skipskameraten sin synke ned i sjøen.
En morgen syntes Ronald han så to livbåter. Den neste halvtimen kom de nærmere og nærmere. Ronald tok en avgjørelse. Han hoppet uti og la på svøm. Det var folk oppi båtene. Kanskje 50 menn. Flere døde hang på sidene. Ronald ble løftet om bord. Andre ble kastet over bord etter hvert som de døde. Senere ble likene bare lagt i bunnen av båten. Ingen orket å løfte dem. De dødes varme klær ble fordelt mellom de levende.
Ronald begynte å snakke med sidemannen, en pilot som het Becket. De snakket mest for å holde tungen i bevegelse. Saltet hadde fått tungene deres til å svelle. En natt så Beckett og Ronald hvordan to menn prøvde å skjære i likene for å drikke blod.
Til sist var det bare Beckett og Ronald igjen. De sov etter tur, én time om gangen. De turte ikke sove lenger, av frykt for å fryse i hjel. Becket sov da Ronald fikk øye på en tynn stripe av røyk i horisonten. Han vekket Beckett, og sammen så de hvordan mastene ble til et skip. En liten tråler hadde kurs rett mot dem.
Norsk redning
Tråleren la seg helt inntil dem. Fra rekka ble det ropt på et fremmed språk. Ronald antok de var tyskere, og kjente på skuffelsen over å ha overlevd bare for å bli krigsfange. Men mannskapet var norske fiskere. Tråleren hadde lugarer, varme senger og drikkevann.
Flere andre skipbrudne var reddet om bord.
− Vi drakk opp alt ferskvannet deres det første døgnet, de måtte destillere saltvann i maskinrommet for å skaffe nok, fortalte Healiss senere.
De overlevende ble de tatt med til Færøyene og levert til et skotsk regiment på øya. For Ronald var helvetet over. Han var en av 35 som overlevde senkingen av Glorious, Acasta og Ardent. 1519 menn døde.
Sønnen Doug forteller til Vi Menn at faren klarte seg godt, tross omfattende frostskader etter oppholdet i Norskehavet.
− Han hadde et godt humør. Men 8. juni hvert år var han stille. Da lot han minnene komme.
Tvillingslagskipene som ikke lyktes i å ta livet av Ronald Healiss, fikk en kort historie: Gneisenau ble bombet i stykker av engelske fly under opphold ved kai i Kiel i februar 1942. Scharnhorst ble senket 2. juledag 1943 under Slaget ved Nordkapp av blant annet det engelske slagskipet «Duke of York» og den norske torpedojageren «Stord».
Ronald Healiss overlevde dem alle. Han fortsatte å jobbe i marinen. Han døde julaften i 1980, 66 år gammel.
