Tut-ankh-amons hevn
Graven hadde stått forseglet i 3200 år. Det som skjedde etter at den ble åpnet, kan skremme noen og enhver
Da arkeolog Howard Carter brøt den 3200 år gamle forseglingen til Tut-ankh-Amons gravkammer, åpnet han ikke bare døren til skatter og berømmelse. Han åpnet også for faraoens forbannelse.
Lord Carnarvon sovnet på ingen måte stille og rolig inn. Han kokte av feber og skrek av smerte i flere dager før han endelig døde i sengen på Hotel Continental Savoy i Kairo en aprilkveld i 1923.
Dødsfallet vakte oppsikt. Lorden hadde vært en av verdens mest omtalte menn i noen måneder; helt siden hans team hadde funnet det glemte og urørte gravstedet til faraoen Tut-ankh-Amon, med skatter ingen hadde sett maken til.
Lorden selv, hans datter Evelyn, sjefarkeologen Howard Carter og assistenten Arthur Callender hadde vært de første menneskene på over 3000 år som tok seg inn i de innerste gravkamrene.
Kongenes graver
Og like etterpå gikk altså Carnarvon hen og døde, under det mange aviser valgte å kalle mystiske omstendigheter. Dødsårsaken ble oppgitt til blodforgiftning og lungebetennelse av et infisert myggstikk, men det var ikke vanskelig å finne folk med mer spennende teorier. Selveste Sherlock Holmes-forfatter Arthur Conan Doyle skapte de største overskriftene.
– De gamle egypterne var opptatt av å passe på kongenes graver. En slik gravvokter, en ond ånd, kan stå bak lordens dødelige sykdom, sa Conan Doyle.
Nye detaljer dukket opp i avisene: Da Carnarvon døde, hadde alle lysene i Kairo gått ut. Langt vekk, på jarlens slott hjemme i England, hadde hunden hans gitt fra seg et langstrakt hyl og dødd, den også.
Reporterne ble ivrige. Forbannelsen ble trukket frem da en halvbror av lorden døde, og på nytt da en egyptisk prins ble drept av sin kone under et opphold i London. Avisene gjorde et poeng ut av at han hadde besøkt Tut-ankh-Amons grav.
Slik fortsatte det. Myten om faraoenes forbannelse overskygget nesten den arkeologiske sensasjon som hadde funnet sted under sanden ved Nilens bredder.
Den 62. graven
Interessen for egyptologi skjøt i været etter funnet av Rosetta-steinen i 1824. Den hadde inskripsjoner på tre språk, og førte til at man endelig kunne forstå og oversette gamle hieroglyfer. Både rike, private aktører og museer sendte ekspedisjoner til Egypt på jakt etter skatter og mumier til sine samlinger.
Ved Luxor, 80 mil oppover Nilen fra middelhavskysten, ble det ene gravkammeret etter det andre avdekket i det som ble kjent som «Kongenes dal». Der hadde oldtidens egyptere gjennom 500 år stedt sine herskere i sagnomsuste Teben til hvile i klippeveggene.
På den tiden George Herbert, 5. jarl av Carnarvon, utrustet en ekspedisjon for å bli med på moroa, var mange egyptologer av den klare oppfatning at alt som var å finne i Kongenes dal, allerede var funnet.
Listen besto av 61 utgravde og nummererte gravkamre. Det fantes riktignok enkelte inskripsjoner her og der som hintet om en fortsatt skjult grav, det siste hvilestedet til en temmelig ubetydelig farao som hadde dødd ung, kong Tut. Men i 1912 pakket også den ledende arkeologen, Theodore Davis, sammen sakene.
– Jeg frykter at Kongenes dal er oppbrukt, sa Davis.
Lord Carnarvon tilbrakte mye tid i Egypt av helsemessige årsaker, hadde i årevis hatt arkeologi som hobby, og hadde en betydelig oldtidssamling hjemme i Highclere Castle (et slott som nå er mest kjent som innspillingssted for serien Downtown Abbey).
Han hadde mye penger og ikke så mye annet å bruke dem på der nede i Egypt. Jarlen syntes det var verdt et forsøk, og hyret en kjenning, Howard Carter, som sjef for letingen etter graven de andre hadde oversett.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Den skjulte inngangen
Carter søkte grundig i sanden i åtte år uten å se noe til Tut.
Høsten 1922 var det bare en liten del av dalbunnen igjen å undersøke, og lorden gikk, noe motvillig, med på å finansiere en siste sesong.
Det gjenstående området var selvsagt ikke uutforsket, men var dekket av eldgamle bygningsrester og ruiner. Ekspertene antok at det hadde ligget arbeiderhytter der, trolig satt opp med restene etter byggingen av de enorme gravkamrene til faraoene Ramses V og Ramses VI – omtrent 200 år etter Tut-ankh-Amons død i år 1323 f. Kr.
På et eller vis hadde kunnskapen om, eller interessen av å vite, hvor inngangen til Tut-ankh-Amons gravkammer lå, gått tapt i løpet av den tiden. Den ble liggende tildekket av stein og jord og sand, gjemt under ruiner i århundrer.
Helt til 4. november 1922, da en av Carters arbeidere tråkket på noe hardt under sanden.
Noe som ved nærmere ettersyn kunne minne om et trappetrinn.
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Stearinlys
Raskt ble et helt trappeløp gravd frem. Trappen ledet ned til en dør. Døren virket urørt. Carter tilkalte Lord Carnarvon, som ankom fra England med sin datter Evelyn.
Bak den første døren var det bare en korridor, men etter et par uker med forsiktig utgraving, nådde de frem til enda en forseglet dør. Carter laget «med skjelvende hender» et lite hull øverst i hjørnet, og kikket inn. Han så inn i alle arkeologers våteste drøm.
* Kongelig nekropolis på Nilens vestbredd ved Teben i det Øvre Egypt, med kongegraver fra Det gamle Egypt.
* Gravene ble hugget dypt inn i fjellet som en serie korridorer og kamre. Veggene ble dekorert med relieffer og malerier som er bevart usedvanlig godt og har vært turistattraksjoner siden antikken.
* Kongenes dal er et verdensarvsted, og ble særlig berømt etter oppdagelsen av Tut-ankh-Amons urørte grav i 1922.
(Store Norske Leksikon)
– Jeg førte stearinlyset inn og stirret. Lord Carnarvon, Evelyn og Callender sto ivrige ved siden av meg og ventet på dommen, skrev Howard Carter senere.
– Først så jeg ingenting, den varme luften fra rommet fikk flammen til å dirre, men så dukket detaljene i rommet sakte frem fra tåken. Merkelige dyr, statuer og gull. Overalt glimtet av gull.
– Ser du noe? spurte Carnarvon.
– Ja. Vidunderlige ting, svarte Carter.
Les også: (+) Thor Heyerdahl satte himmel og jord i bevegelse da han så statuen – så gjorde han en uventet oppdagelse
Alle øyne på Egypt
Funnet ble en verdenssensasjon. I motsetning til dalens andre graver, var Tut-ankh-Amons kammer bevart nøyaktig slik det hadde vært da dørene ble stengt og forseglet 3200 år tidligere. Fordi inngangen hadde ligget skjult, hadde heller ingen gravplyndrere funnet den.
Alt var der. Fra mumie og gullkiste til sandaler og vin. 5398 gjenstander i alt. Kongenes dal ble reneste fornøyelsesparken, med en stri strøm av turister og nysgjerrige.
– Det er temmelig forvirrende for de fleste av oss at arkeologi har havnet i søkelyset. Vi har holdt på med vårt uten å bli utsatt for annet enn høflig, lunken interesse. Nå er plutselig hele verden så sultne på detaljer at avisene sender korrespondenter med skyhøye lønninger for å rapportere om våre minste bevegelser. De gjemmer seg rundt hjørnene for å skremme de siste hemmelighetene ut av oss, sukket Howard Carter.
For å få mer ro rundt utgravingene, solgte Lord Carnarvon eneretten til London Times. Men fortsatt var det horder av andre reportere i Egypt. Uten direkte tilgang til ekspedisjonen måtte de finne andre vinklinger for å tilfredsstille sine redaktører og lesere. Gjerne noe mer spennende enn annenhånds beretninger om langtekkelig graving i sanden.
Lord Carnarvons død kom som bestilt.
En hevnende mygg
I et leserbrev som ble skrevet allerede noen uker før jarlen døde, hadde datidens kjente novelleforfatter Mary Corelli antydet at det kanskje ikke var så lurt å forstyrre en faraos siste hvilested.
Myggen som hadde stukket ham og forårsaket infeksjonen, ble mer berømt enn den sikkert hadde regnet med. Myggen hadde først sugd i seg balsameringsvæske fra Tut-ankh-Amon, skrev en avis. I en annen avis var myggen blitt en edderkopp, utsendt av den døde faraoen.
Og da Sir Arthur Conan Doyle, en ihuga spiritist, kom med sin teori om en egyptisk forbannelse og onde ånder på jakt etter alle som røvet fra gravkammeret, tok det av for alvor. Eksperter som egentlig ikke var eksperter, eller eventuelt bare misunnelige på Carter, tolket inskripsjoner de bare så på bilder.
Reporterne oversatte dem så de hørtes enda bedre ut. En uskyldig tekst over en statue av Anubis, de dødes vokter, ble til «Jeg vil drepe alle som krysser terskelen til den udødelige kongens hellige områder.»
Etter Carnarvons død ble det vanlig å knytte alle dødsfall blant folk som hadde hatt noe med utgravingene å gjøre, til forbannelsen. Mange hadde besøkt Kongenes dal, mange gjerne litt eldre og litt skrøpelige, så det ble nok av lik å ta av til å holde myten levende.
Siden kastet også filmindustrien seg på. I 1932 ravet Boris Karloff rundt som den for lengst døde farao Imhotep i «Mumien», med onde intensjoner mot arkeologene som fant ham. I 2017 var det Tom Cruise som kjempet mot eldgamle forbannelser.
Les også: (+) Bare de døde sjekket ut fra «spøkelseshuset»: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene. Det var «varulven»
Forbannelse og velsignelse
Sannheten er at det ikke var spesielt høy dødelighet blant Tut-ankh-Amons oppdagere. Av 25 vestlige som var inne i selve gravkammeret de første dagene, var Carnarvon den eneste som døde like etterpå.
Howard Carter selv levde i 17 år til. Han døde i 1939, assistenten Callender i 1936. Lady Evelyn ble 79 år.
Howard Carter kommenterte aldri forbannelsen offentlig. Privat kalte han det sludder og vås, men han hadde gode grunner til ikke å ta til motmæle. Avishistoriene førte nemlig til at folk holdt seg unna. Han kunne jobbe og kose seg med Tuts skatter i fred og ro.
Les også: (+) I 10 år levde Dolly et vanlig liv med ektemannen. Så oppdaget han hennes hemmelighet på loftet
Trolig smilte han godt under barten av en annen positiv effekt som den påståtte forbannelsen førte med seg. Overalt mottok museer drøssevis med artefakter fra private samlinger. Folk som hadde tatt med saker fra Egypt ryddet kjellere og loft og donerte villig vekk hele samlinger.
Forklaringen, skrev Carter, var enkel:
– Ingen ville bli faraoenes neste offer.
