Ikke mange hadde lavere status, men jobben de utførte var viktig for Norge

«Tømmerhoggeren har alltid stått nederst på den sosiale rangstigen – under seg har han bare hatt tatere, skjærslipere, såpekremmere og andre slike status­løse medlemmer av samfunnets pariakaste (…) Når en mann er så trehendt, så trang i knollen og lite for seg at han ikke dugde til noe annet, da, og først da, ble han tømmerhogger».

Det var harde ord dikteren og tømmerhoggeren Hans Børli brukte om seg selv og sine yrkesbrødre. Samtidig som skogsarbeideren var en slags løsarbeider som jobbet på akkord, var han nok likevel ikke helt nederst på den sosiale rangstigen.

– Vi må huske på at skogsarbeideren fikk lønn i form av kroner og øre, mens en dreng eller en tjenestepike på en bondegård gjerne primært arbeidet for kost og losji. På den måten var skogsarbeideren moderne, siden han tjente egne penger, forteller Ingar Kaldal.

Han har nylig har gitt ut boka «Skogens menn – minner og myter om hoggere og fløtere».

Boken tar for seg skogen som arbeidsplass for skogsarbeidere og tømmerfløtere, men også handler bredt om livet i skogsbygdene og langs fløterelvene.

Menn – og kvinner i skogen

– Mange tenker kanskje at de første «skogens menn» var jegere, men jeg tror det var menn med øks, sier Kaldal.

Han sier også at kvinnene var mer delaktige i skogen før det mer industrialiserte skogbruket tok til. Familiene, barn, kvinner og menn, brukte ganske sikkert skogen for å sanke og høste, gjete husdyr på beite samt til å skaffe brensel og materialer til å bygge seg et krypinn, sier Kaldal.

Han er professor i historie ved NTNU og er, ifølge ham selv, kanskje den som har besøkt flest skogsmuseer rundt omkring i verden. Noe som altså blant annet har resultert i en bok som avdekker nettopp minner og myter fra de som hadde sitt liv og virke i skogen.

Les også: (+) Storkarene knuste alle jaktrekorder: – Absurd

Økt etterspørsel

De første skogens menn – og kvinner – drev med noe som var lokalt forankret, men på 1500-tallet kom innføringen av vannsaga, noe som gjorde det mulig å få plank ut av tømmeret på en effektiv måte.

– Samtidig bidro dette til at skogsarbeidet i enda større grad ble dominert av menn, fordi det ble mer ensidig bruk av skogen som tømmerskog, sier Kaldal.

Etterspørselen, spesielt ute i Europa, bidro til at det ble penger å tjene.

– Det står fortsatt hus i London som er bygget av tømmer fra norske skoger, forteller Kaldal.

Arbeidet i skogen var tungt. Trefellingen innebar alt fra å måtte måke seg ned for å unngå stubbebot – om man felte treet for høyt over bakken – til kvisting og barking når treet var felt.

– Bare barkingen kunne utgjøre opp mot 50 prosent av tidsbruken under hogsten for et arbeidslag. Noen hogg, andre barket. Barking var et relativt ufarlig arbeid og dermed ofte den første jobben unge gutter ble satt til i skogen, forteller Kaldal.

Boforhold

– Hvordan var boforholdene?

– I starten bodde de i ganske enkle, gammelignende hytter laget av stokker, barkvister og torv. Gapa­huken var nok også i bruk, og svært enkle koier med jordgulv. Etter hvert bedret koiene seg, og før det ble vanlig med skogsveier, fikk man koier der en innleid kokke gjerne lagde mat og kanskje vasket klær, forteller Kaldal.

Livet i de enkle koiene var nok hardt. I boken sin skriver Kaldal om hvordan tømmerhoggernes klær og hår frøs fast i veggen på de kaldeste dagene. Hygienen var nok heller ikke den beste.

– I boken skriver jeg om en tømmerhogger som hadde en bukse så innsauset med kvae og skitt, at den sto av seg selv etter at han tok den av seg etter endt sesong, forteller han.

Myter og snikskryt

Rundt grua i koia på kveldene ble det både sunget og fortalt historier. Noe av fortellingene var rene fantasihistorier og eventyr. Andre hadde nok helt eller delvis rot i virkeligheten.

– Stor-Per Svensa var en slik person. Han var ekte og ble også kalt for Storsvensken. Han hadde skostørrelse 54 og var kjent for å vasse ut i elva og løse opp store tømmerfloker med bare nevene. En gang skal han ha løst opp en floke ved å fjerne en kampestein som sperret for tømmeret, forteller Kaldal.

Han tror disse historiene ble brukt på flere måter – både for å lage moro om spesielle karer som skilte seg ut og sto for prestasjoner som var helt ufattelige, men også for å fremheve de samme heltene som ekstreme mestere i et skogsarbeid hvor det også for de mer vanlige sliterne handlet om å prestere mest mulig.

– Ved å vise til hvor utrolig mange kubikk en kjent og navngitt «storhogger» hadde felt i løpet av en dag, kunne man samtidig fortelle at en selv også en gang i en vellykket sesong hadde hogd imponerende mye, og dermed skryte litt både av seg selv og av yrket som skogsarbeider, tror Kaldal.

Les også: (+) Før bodde det 4000 mennesker her. Nå bare 60. Her drikkes det øl fra morgen til kveld

Våghalsene

Historier om sterke karer etterfulgte gjerne historier om lettbeinte våghalser som sprang på tømmeret i flomstore elver. Tømmerfløtingen vurderes ofte med litt nostalgiske og romantiske øyne, men arbeidet var farlig – og slett ikke alle kunne svømme.

Når tømmerfloken løsnet, gjaldt det å ikke nøle, men komme seg på tryggere grunn raskt som svint. Det var ingen som snakket om HMS (helse, miljø og sikkerhet) den gangen, og om arbeidernes ve og vel ikke sto øverst på dagsordenen, så var det likevel ikke fritt frem.

– Det var ingen som ønsket å ha dødsfall på samvittigheten, så nybegynnerne eller de som åpenbart ikke var kvikke nok, fikk ikke slippe til i de farligste situasjonene, forteller Kaldal.

Det lå imidlertid en viss ære i å være den som løste opp i vanskelige floker – og være den som arbeidslederen pekte på i slike situasjoner.

Akkord

Mye av arbeidet i skogen var basert på anbud og akkord. Ofte ble et skogsområde lyst ut for drift. Da kunne en enkeltperson eller et arbeidslag ta på seg dette for en fast pris.

Var det en enkeltperson, ofte en som hadde hest – en kjører – kunne han igjen leie inn hoggere. Var anbudet for lavt, kunne arbeidslaget i verste fall ende opp med å ikke tjene penger på driften.

– Hoggerne var selvstendige og måtte selv utstyre seg med mat og redskap. Noen hadde småbruk som konene styrte mens de var i skogen. Da gikk det mye mat og ressurser til å utstyre mannen for ukene og månedene i skogen. Jeg skriver om et eksempel der kona stiller spørsmål ved lønnsomheten. Den var ofte avhengig av hvor letthogd skogen var, terrenget til hogstfeltet, været og hvor lett det var å få tømmeret til ­lunneplassen, forteller Kaldal.

Les også: (+) Historien om «Tater-Milla» berørte mange. Nå er huset hennes fredet

Nyvinninger

Øksa var det viktigste arbeidsredskapet til tømmerhoggeren til langt opp på 1800-tallet. Da kom enmannssaga – tømmersvansen – ofte bare kalt for svansen. Den ble det viktigste redskapet for felling og kapping.

De første motor­sagene var tunge og svære beist beregnet for to menn. På slutten av 1940-­ tallet kom enmannsmotorsager i bruk for fullt, og først på 1950-tallet ble sagene lette nok til at de også kunne brukes til kvisting.

– Motorsagen endret ikke så mye. Det var fortsatt opp til hver enkelt mann hvor effektivt man jobbet. Den største endringen i skogen kom da rammestyrte traktorer ble innført og banet vei for dagens moderne hogstmaskiner, der en mann feller, kvister, kapper og transporterer tømmeret – sittende inne i et oppvarmet førerhus. Hesten var faktisk dominerende til et stykke opp på 60-tallet. Om motorsagen ikke førte, om ikke til flere ulykker, så føret den i hvert fall til flere alvorlige ulykker. I starten gikk heller ikke arbeidet med motor­sag raskere enn med sag og øks. Det mente i alle fall noen av de gamle karene, forteller Kaldal.

Lastebil for elv

Utover 60-tallet tok lastebilen stadig over for elven som det viktigste transportmiddelet for tømmer ut av skogen.

Den siste fløtinga i Glomma skjedde i 1985. I Haldenvassdraget var det slutt i 1982. I Nordmarka i Oslo i 1981, mens det i Drammensvassdraget var slutt alt i 1969.

En stor og viktig del av arbeidslivet til skogens menn ble lagt ned.

I dag kan du få et innblikk i fløternes arbeidsliv ved å besøke for eksempel Fetsund Lenser i Akershus fylke. Dette var i sin tid en av de største arbeidsplassene på Romerike med 300 personer i arbeid. Fetsund Lenser er i dag et levende museum.

Norsk Skogmuseum på Elverum viser også livet til tømmerhoggerne og er verdt et besøk. På Prestøya ute i Glomma har museet en praktfull samling av koier som ble brukt i ulike deler av landet.

– Glem meg. Finn deg en annen jente! sa Solveig etter ulykken. Men Halvard nektet å svikte henne

Én bryter ble skjebnesvanger for de 121 om bord