Johnny Haglund i fiskelandsbyen som ble forlatt for å dø
«Boplassen ved verdens ende» – verdens mest usannsynlige reisemål?
Den lille landsbyen ble forlatt og var i ferd med å fryse i hjel etter Sovjetunionens fall. Men da noen fant på å selge "Vinter" til turister, ble byen en populær destinasjon.
NB: Denne reportasjen ble laget vinteren 2020, før verden ble endret på grunn av koronaviruset.
Gamle Ladaer står begravd i dyp snø mellom falleferdige bygninger. Vinden er iskald og bærer med seg lukten av hav. Ved bredden Barentshavet helt nord på Kolahalvøya, 330 kilometers kjøring fra Storskog grensestasjon ligger en liten landsby der minnene fra Sovjet
er til å ta og føle på.
Og slik kunne Teriberka endt opp, som en spøkelsesby i arktiske Russland og ferdig med det. Men så skjedde det noe underlig og uventet.
Innbyggerflukt
− Da jeg var liten gutt på 70-tallet, bodde det rundt 5000 mennesker her, forteller Nikolaj. Jeg møter ham i 26 kuldegrader mens han er ute med Check, hunden sin. Nikolaj hevder han er 57, men hadde jeg gjettet ville jeg sagt 77. Men det er klart, et liv med røyk, vodka og ikke minst vind og kuldegrader, tærer på ethvert menneskes fremtoning. Også Nikolaj sin.
Les også: I denne russiske byen drømmer «alle» om Kirkenes
Boplassen ved verdens ende
Teriberka (på russisk; Териберка) blir på kildinsamisk kalt «Terberk». Språkkyndige samer på Kolahalvøya forklarer at det skal bety noe sånt som «Boplassen ved verdens ende», skriver NRK.
Men det er ikke vær og vind som tok knekken på Teriberka, ei heller vodka og røyk:
− Større og mer moderne fiskemottak i Murmansk begynte å ta over for våre små og gamle, forteller Nikolaj. Deretter kollapset Sovjetunionen, noe som førte til at også militære arbeidsplasser forsvant, samtidig som fiskekvotene ble privatisert og deretter kjøpt opp av store firmaer andre steder i landet.
− Halve befolkningen dro sørover, minnes han.
Sank som en stein
Selv klarte Nikolaj å holde hjulene i gang fordi han var en «altmuligmann».
− Jeg reparerte alt og kunne bygge alt, humrer han, men stopper brått når han tenker tilbake til 2000-tallet. For da hadde byen under 1000 beboere, og innbyggertallet sank som en stein.
− Men så kom det en gjeng rare russere hit for noen år siden.
Les også: Vi har besøkt Dumskapens hotell
Suksessfilm
Russerne hadde med seg store kameraer og greier, minnes Nikolaj og ler, før han brått blir alvorlig og glad på en gang.
− De raringene reddet vel byen på en måte, innrømmer han og vinker farvel i det han rusler mot en gammel murbygning, hvor tre vinduer lyser svakt i det blåaktige vinterkveld-lyset her langt nord.
I 2014 ble deler av den russiske filmen «Leviathan» spilt inn i Teriberka. Regissøren Andrej Zvyagintsev fant Teriberkas nesten fraflyttede samfunn som et utmerket sted til de fleste utendørsscenene i filmen.
Og filmen ble en stor suksess, med både Golde Globe for beste utenlandske film, samt en Oscar-nominasjon i samme kategori. Slik skaper oppmerksomhet, og mange ihuga filmfans dro nordover for å finne ut mer om denne lille, merkelige landsbyen ved Barentshavets kyst.
Vinterturisme
Stusslig vinter og trussel om enda dårligere vintre har gjort vinterturisme svært populært.
Slik verden har sett ut denne sesongen, med lite snø og ingen vinter, samt trusselen om store klimapåvirkninger verden over i nær fremtid, har vinterturisme slått an. Særlig blant kinesere. De har blant annet inntatt Murmansk, den største byen nord for polarsirkelen med litt over 300 000 innbyggere. I 2008 mottok Murmansk rundt 8000 kinesiske turister, i fjor kom hele 16 000 av dem hit. Og av dem igjen, er det flere og flere som legger ut på den to til tre timer lange kjøreturen nordover til Teriberka.
− Vinter, kulde og snø er de neste årenes store vinner i kampen om turistene, hevder blant annet Frank de Wit i Kola Travel.
− Og vinter har vi nok av her oppe, påpeker han.
Korona-viruset har resultert i en rekke restriksjoner for kinesere som vil besøke Russland. Men straks dette har lagt seg, vil nok vinterturismen ta seg opp igjen.
Og det ble starten på Teriberkas nye liv.
Vinter og nordlys
På andre siden av sundet hvor sentrum av Teriberka ligger, hviler frosttåka over gamle båtvrak. Jeg fascineres av slikt og rusler mellom vrakene mens jeg prøver å forestille med hvordan det var å leve her for femti år siden. Brått blir jeg dratt ut av mine tanker av rop og skrik. Ut av en liten minibuss velter en gruppe kinesiske turister i tjukke klær.
De kravler over båtvrakene, veiver med armer og poserer for hverandres kameraer. En merkelig greie, for kontrastene mellom dette nesten fraflytta stedet ved jordens ytterkant, til de fargerike og flokkfølgende kineserne er enorm.
− Dere er her for å se landsbyen fra filminnspillingen? spør jeg en av dem. Hun er fra Hongkong, snakker flytende engelsk, men aner ikke hva jeg snakker om.
− Film? Hun peker mot himmelen. − Vi er her for å se vinteren og nordlys.
Klær på utlån
Filminteresserte turister kom aldri i store flokker, men noen kom og de dro med seg andre igjen. Og for rundt tre år siden fant noen av de tilreisende ut at det her er mer enn bare gamle bygninger og minner om en film.
− Kineserne oppdaget nordlyset og vinteren, og siden 2017 har de valfartet hit hver eneste vinter, forteller unggutten Sergej. Han sitter på sin snøskuter mens han venter på passasjerer. Og han behøver ikke vente lenge. Brått dukker de opp, kinesere i altfor tynne klær, men med nysgjerrige øyne.
De skal ut å se på en vakker del av Barentshav-kysten og betaler 1000 rubler (ca. 150 kr) pr. person for rundt en halvtimes tur.
Og fryser som bikkjer.
− Vi låner dem noe klær helt gratis, skryter Sergej, men forteller at kineserne er ikke de verste.
− Innimellom kommer det også noen indiske turister, og de dukker opp i joggesko og høstjakke, til tross for 26 minusgrader og sterk vind.
Sergej ler.
– De kan risikere å fryse i hjel om vi ikke gir dem litt tøy, sier han, men innrømmer at det er greit å yte denne servicen. For i løpet av vintermånedene kan Sergej tjene mer på én tur enn hva han gjorde på en ukes arbeid før turistene dukket opp.
Fort i svingene
Nordlys -og vinterturistene til Teriberka er ofte pengesterke. Og de må ha et sted å sove og spise. Investorer fra blant annet Murmansk oppdaget dette raskt for rundt tre år siden, og satte umiddelbart i gang med å bygge hoteller for de tilreisende. Men i sin iver etter å reise bygg de kunne tjene penger på, rev de flere av Teriberkas gamle bygninger.
Selv om turistene hovedsakelig kom for å se på nordlys og snø, ødela hotell-byggerne mye av sjarmen til Teriberka. Og i så måte ødela de også for seg selv.
− Jeg tror nok vi går glipp av en del sommerturister fordi vi rev mange av de gamle bygningene, forteller en hotelleier, som opprinnelig er fra Murmansk. Han vil ikke si hva han heter eller la seg avbilde, men han innrømmer at alt har gått veldig fort i svingene.
Men han hevder å ha god grunn.
Strenge restriksjoner
− Hele Barentshavkysten i Russland er underlagt strenge militære restriksjoner, forteller han, men her i Teriberka er denne opphevet. Og dermed har turister lov til å ferdes her.
− Men dette er Russland og disse restriksjonene kan forandres over natten, hevder han og påpeker at det derfor er viktig å smi mens jernet er varmt – og tjene så mye som mulig penger på turister før de høye herrer i Moskva forandrer mening. Derfor bygges det overnattingssteder i full fart.
Underbetalte arbeidere
I 25 minusgrader står en liten gruppe menn og hutrer mellom spikerslag og glassvatt. De er alle fra Usbekistan og har blitt leid inn for å bygge ut et av hotellene i Teriberka.
− Vi jobber ti timer om dagen, forteller gutta. De ser kalde ut, til tross for at de har fått klær av oppdragsgiveren.
− Vi kommer fra et varmere område, orienterer de og forteller at så lenge de jobber i et visst tempo holde de varmen. Hjemme i Usbekistan har de familie, men ingen jobb.
− Vi er klar over at vi tjener mindre, kanskje halvparten, av hva russere i samme jobb ville tjent, forteller Ulugbek, lederen av gutta. Men for ham er en halv russisk lønn bedre enn ingen lønn i hjemlandet.
− Dessuten får vi lov å gå inn på hotellet en gang iblant og varme oss. Så dette er ikke så ille, synes han.
Usannsynlig turistmål
Ulugbek peker mot et gammelt murbygg like ved.
− Straks vi er ferdig her, skal vi ta fatt på det bygget og gjøre det om til et hotell. Så vi har nok jobb her i minst ett år til, sier mannen med en blanding av glede og oppgitthet.
− Med andre ord lenge til jeg får se barna mine, avslutter Ulugbek og går tilbake til arbeidet i det mørket senker seg over dette lille, merkelig og i utgangspunktet svært usannsynlig turistmålet her langt oppe i det nordlige Russland.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 14 2020
Tilflytting
I dag har Teriberka litt over 600 innbyggere, men flere av disse er nyinnflyttede fra andre steder i Russland, særlig Murmansk. Og de har kommet hit for å tjene penger på turistene.
Selv om også de opprinnelige innbyggerne tjener gode penger på turistene, er de fleste jeg snakket med ikke veldig fornøyde med å ha flokker av kinesere og andre utlendinger i byen.
− De lager mye støy og kommer hit uforberedt på kulde og vind. Og så klager de til oss, forteller blant annet Nicolaj. Men han innrømmer også at uten turistene er det ikke sikkert Teriberka hadde hatt en eneste innbygger i dag.
