Den første oljen
Telefonsamtalen lille julaften 1969 endret Norge for alltid
Dette er Henry Munkejord. Konjakk-flasken hans inneholder den første oljen fra Ekofisk – pumpet opp lenge før Norge visste noe. Henrys skift befant seg på boredekket da verdens største oljefelt til havs ble funnet.
Henry Munkejord stikker hånda ned i en krøllete plastpose og løfter opp flasken som for mer enn 50 år siden inneholdt konjakk av merket Courvoisier. Etiketten er delvis revet av og skjemt av flekker.
– Her er’n, smiler han lurt.
Flasken inneholder originalvarer – men langt fra det som står på etiketten. For mens resten av Norge var uvitende om at vi var blitt et oljeland, fylte Henry flasken med det sorte gull – den første olje som ble pumpet opp i Nordsjøen.
Måneskinn
– Da flaska ble med meg ut i Nordsjøen, var konjakken for lengst drukket opp og erstattet av hjemmebrent. Vi delte dråpene etter at vi var ferdige med siste skiftet og skulle hjem neste morgen. «Moonshine» kalte superviceren hjemmebrenten; «ser jeg dere drikke moonshine én gang til, får dere sparken», advarte han. Det var selvfølgelig strengt forbudt å drikke alkohol om bord. Men herregud, den flaska ble delt på hele skiftet, og utgjorde ingen fare. Dessuten hadde superviceren truet oss med sparken før, uten at det hadde fått noen konsekvenser. Så vi tok sjansen, gliser Henry.
Henry var på jobb da Ocean Viking støtte på det som skulle vise seg å være verdens største oljefunn til havs, og som skulle få navnet Ekofisk. Han var 28 år gammel. I dag er han 78.
– Lukt! beordrer han, – flaska inneholder noen gylne desiliter norgeshistorie.
LES OGSÅ: (+) Viggo er tidenes største norske bløffmaker
Nedslående
I august 1969 drev Ocean Viking, den første norskbygde leteriggen bygd på Akers Mek. i 1967, prøveboring i Nordsjøen. Henry Munkejord og resten av skiftet hans jobbet på boredekket med å koble inn rør etter hvert som man boret seg dypere ned under havbunnen.
Derfor heter det Ekofisk
«Ekofisk» er et konstruert navn. Phillips Petroleum Company hadde ganske tidlig begynt å gi fiskenavn på oljefelt som kunne vise seg å være drivverdige. Da det gigantiske oljefeltet i Nordsjøen ble påvist, var det allerede så mange fiskenavn som var blitt brukt at det begynte å bli en utfordring. Ja, det fantes rett og slett ingen flere på E.
Det var Earl Walters ved Phillips’ kontor i London som foreslo «Ekofisk», eller «Echofish» på engelsk. Og da ingen på kontoret hadde noen innvendinger, ei heller noen bedre forslag, endte det med det. På norsk burde navnet vært stavet med to k-er. Men det er bare én k i Ekofisk.
Letevirksomheten var omfattet av stor nysgjerrighet. Det amerikanske selskapet Phillips Petroleum Company, som hadde kontrakt med den norske staten om prøveboringen, holdt kortene tett til brystet. Men sannheten var at resultatene så langt hadde vært nedslående.
Jo da, noe olje og gass hadde de kommet over, men ikke av en slik størrelse at det var drivverdig. Optimismen var i ferd med å forsvinne, noe som også preget gutta på riggen:
Gjorde de ikke et betydelig funn snart, ville Ocean Viking bli tauet ut av landet og til andre leteområder. Hva da med Henry og de andre? Fikk de følge med? Eller måtte de forsøke å finne arbeid på land?
Tampen brenner
Prosjektet så langt hadde vært et pengesluk, og Phillips Petroleum Company forsøkte å komme seg ut av kontrakten. Men de norske myndighetene sto på sitt: Det var inngått avtale om at 38 brønner skulle bores, og det skulle overholdes.
Så – på rundt 5500 fot under bunnen – skjedde det omsider noe.
– Jeg befant meg nede i shakeren der boreslammet kommer i retur, forteller Henry.
Boreslam er en væske som smører borehodet, kontrollerer trykket og frakter borekaks – altså knust steinmasse, opp og ut av hullet.
– Men det kom det ikke noe opp. Jeg ringte opp til drilleren og varslet. «Det kommer nok», mente han. Ett minutt senere sprang jeg opp til ham: «Det kommer faen meg ingen retur», gjentok jeg. Dette var veldig uvanlig, og han stanset boringen, forteller Munkejord.
Ekofisk ble også åsted for en av de første ulykkene på norsk sokkel.
I 1977 oppsto det en ukontrollert utblåsning på Bravo-
plattformen på Ekofiskfeltet, og mellom 10 000 og 20 000 tonn olje blåste ut av brønnen i løpet av de åtte dagene dramaet varte. Ulykken inntraff da en av oljebrønnene skulle overhales.
Redningsmannen ble Paul Neil Adair fra Houston i Texas. Han ble kalt «Red» Adair og hadde spesialisert seg på å få kontroll over utblåsninger på oljeinstallasjoner. «Brønndreperen» lyktes, og ble hyllet for sitt mot. «Red» Adair døde i Houston i 2004, 89 år gammel.
En av de amerikanske arbeiderne fylte en kopp med et tjukt smøremiddel. Ideen var å ta tiden fra han slapp koppen ned i brønnen, og til de hørte plasket, og på den måten regne ut hvor langt det var ned til boreslammet. Men de hørte ikke noe plask.
Drilleren valgte å stenge brønnen, og da begynte det å bygge seg opp et trykk.
LES OGSÅ: Aldrende oljeinstallasjoner har skapt grobunn for en helt spesiell type fartøy
– Vi fikk aldri kontroll over trykket. Brukte vi for tungt boreslam, mistet vi den inn i formasjonene. Lettet vi på vekten, presset gassen den bare ut igjen. Supplybåtene gikk i skytteltrafikk mellom Ocean Viking og land for å hente materiale til å pumpe ned i brønnen. Men ingen ting dugde. Etter 14 dager sementerte vi hullet igjen fra topp til bunn, forteller Henry Munkejord.
Stoppet av storm
Problembrønnen hadde imidlertid pirret nysgjerrigheten. Og da den aller siste brønnen skulle bores, valgte Phillips å taue riggen bare én kilometer unna. Mon tro hva som ventet dem her …?
Nok en gang grov borekronen seg ned i havbunnen. 4000 fot, 5000 fot, 6000 fot … Ingen ting skjedde. Jo dypere de kom, desto mindre ble troen på at de ville finne noe, erindrer Henry.
Han finner frem en perm og blar til han finner drilling-rapporten fra Ocean Viking høsten 1969. Han lar blikket følge kolonnene bortover skjemaet. Pekefingeren plasseres på rubrikken for 24. oktober.
Da vi kom ned på 9970 fot, skjedde det noe.
– Da vi kom ned på 9970 fot, skjedde det noe. I kommentarfeltet i rapporten står det «Drilling break». Det betyr at noe uventet hadde inntruffet. Vi hadde støtt på en formasjon med vesentlig høyere trykk. En kjerneprøve ble tatt, og det ble konstatert olje i et krittlager, forteller han.
Stort mer fikk de ikke vite, for nå satte høststormene inn for fullt, og arbeidet måtte innstilles.
LES OGSÅ: Monsterbølgen: Havets mest lunefulle fare
«Waiting on weather»
Vinden var så kraftig at fem av ankerkjettingene ble revet av, og riggen kom ut av posisjon. Vindmåleren om bord var skalert opp til 80 knop, nesten 20 knop over orkan styrke. Pilen stanget mot makspunktet før måleren blåste til havs. Riggen var også farlig topptung med 500 tonn borerør oppe i boretårnet.
– Akkurat det likte vi svært dårlig, medgir Henry.
«WOW» står det dag etter dag i kommentarfeltet i drillingloggen. «WOW» er forkortelse for «Waiting on weather». Omsider løyet vinden. Den 17. november ble den første testen tatt. Resultatene var mer enn oppløftende: Det kom opp olje.
Oljen kunne ikke slippes rett på sjøen, og måtte brennes av. I begynnelsen ble det brent av omtrent 16 000 fat i døgnet. Senere, med to brennere, økte det til rundt 35 000 fat.
Støyen var infernalsk, og varmen intens. Flammene skapte så høy temperatur at malingen på deler av konstruksjonen smeltet, og mannskapet måtte stå med vannslanger for å kjøle det hele ned.
Lille julaften 1969 er blitt betraktet som datoen for oljefunnet. Men det skjedde den 24. oktober. Det som hendte 23. desember, var at Phillips-ledelsen ringte til det nyopprettede oljekontoret i Industridepartementet for å fortelle om funnet.
Sterkt samhold
Funnet skapte ny optimisme på riggen. Jobbene var sikret. Henry følte det som en stor lettelse. Han hadde nemlig ikke bare seg selv å ta vare på. Han var nygift og småbarnsfar.
I fem år jobbet han på Ocean Viking, før han begynte å arbeide på den første norskeide riggen West Venture.
– Skiftene var på 12 timer. Etter endt arbeidsøkt var det en tur i dusjen, middag, kanskje en film, og så i seng. På firemannslugarer. Om noen snorka høyt, var det bare å legge hue under puta. Vi var det beste skiftet i hele Nordsjøen. Men det sa alle de andre om sine skift også . «Pass alltid på ryggen til kompisen din; han kan ikke se bak seg», lærte pusheren oss. Det ble læresetningen vår disse årene, forteller Henry.
Sistemann kaster nøkkelen
På Oljemuseet i Stavanger finnes også noen desiliter av den første oljen, tappet på en sirupflaske. Konjakkflasken – som til daglig står i et anneks hjemme hos Henry – er hakket kulere.
Da denne artikkelen ble publisert første gang i 23. desember 2019, 50 år etter at Philips ringte inn og varslet oljefunnet, hadde Oljefondet en verdi på 10 202 milliarder kroner.
Seks år senere, i 2024, steg verdien til over 20 milliarder kroner i desember. Verdien varierer sammen med børsene. Her kan du sjekke verdien.
Hadde han vært lovlydig den gangen for 50 år siden, og ikke tatt med seg hjemmebrent ut på riggen, hadde han ikke hatt dette klenodiet. Og hadde han latt være å ta bilder – noe som heller ikke var lov – hadde Oljemuseet sittet på langt mindre dokumentasjon fra denne pionertida. De gamle bildene i denne artikkelen er det Henry som har tatt.
– Vi oljepionerer har en egen forening. Kravet for å få være med, er at man begynte senest i 1970. Vi blir færre og færre. Jeg tror vi er noen og seksti stykker nå. Sistemann får slukke lyset og kaste nøkkelen, forteller Henry Munkejord og legger hodet på skakke:
– En «elefant», kalte bossene i Phillips funnet av Ekofisk. Jeg glemmer det aldri. Det var en fantastisk tid, avslutter han.
Sugerør til rikdom
Oljefunnet på tampen av 1960-tallet har hatt avgjørende betydning for norsk økonomi.
Ekofiskfeltet ligger mellom Norge og England, cirka 280 kilometer sørvest for Stavanger. Oljen ligger ikke, som mange synes å tro, i reservoarer og som det bare er å suge opp. Den befinner seg, sammen med store mengder gass, i et kalksteinslag mellom 9000 og 10 000 fot under havets bunn.
I 1965 ga den norske stat de første konsesjonene til private aktører som ønsket å drive oljeleting i Nordsjøen. Interessen var stor. Optimismen avtok etter hvert som resultatene uteble.
Da Phillips Petroleum Company støtte på det som senere skulle få navnet Ekofisk, viste det seg at de hadde stukket sugerøret ned i verdens største oljefelt til havs. Ekofiskfeltet tilsvarer omtrent størrelsen av hele Stavanger kommune. Etter at gigantfunnet var gjort, startet testinger og beregninger etterfulgt av forberedelser til permanent drift.
Den offisielle åpningen fant sted i 1971, og ble foretatt av statsminister Trygve Bratteli.
Den første tiden var det oljeplattformen «Gulftide» som sto for produksjonen på de til sammen fire brønnene. Dette var en midlertidig løsning for at Phillips skulle få tiltrengte penger til videre drift. Plattformen ble valgt fordi den var den eneste ledige på markedet.
Om bord i «Gulftide» ble oljen og gassen renset for vann. Gassen ble brent i et tårn på riggen, mens den rensede oljen ble ført direkte over i ventende tankskip. Når alle fire brønnene var åpne, ble det produsert 10 000 fat olje per døgn. I løpet av pionertiden fra 1971 til 1974 ble det produsert 28 millioner fat (ett fat utgjør i underkant av 160 liter).
Den store utfordringen med å laste direkte i tankskip, var imidlertid været. Høye bølger gjorde det umulig for skipene å ligge ved bøyene. Det første året var det produksjonsstans på grunn av været hele tyve prosent av tiden.
Phillips innså raskt nødvendigheten av en permanent rørledning. Fra 1975 er oljen fra Ekofiskfeltet blitt fraktet i rør til Teesside i Storbritannia. Gassen har gjennom en annen rørledning blitt ledet til Emden i Tyskland.
I 1990 ble Oljefondet opprettet som i dag har en verdi på ti tusen milliarder kroner.
(Kildene til rammesakene i denne artikkelen er Henry Munkejord, kulturminne-ekofisk.no og snl.no)
