Sleipner A-ULYKKEN
Betongkolossen forsvant til bunns så Stavanger dirret
Like før den skulle slepes ut i Nordsjøen, gikk gassplattformen Sleipner A til bunns i det som er kalt verdens største havari. – Det føles fortsatt uvirkelig, nesten 30 år etter, sier Øyvind Tjelta. Han var en av de siste som kom seg vekk før betongkolossen, ti ganger tyngre enn Titanic, forsvant for godt i den frådende fjorden.
Det lysnet av dag over Stavanger, og på Sleipner-plattformen i Hinnavågen gikk nattskiftet mot slutten. De fire 110 meter høye betongsøylene på understellet skulle etter planen snart stå på havets bunn ute i Nordsjøen.
Gjennom sommeren 1991 hadde de ruvet over Gandsfjorden, som enda et mektig symbol på hvordan det norske oljeeventyret strakte seg mot himmelen.
Mot slutten av august holdt byggherren Norwegian Contractors på med de siste testene før ståldekket kunne settes på plass og hele den enorme plattformen skulle slepes ut til gassfeltet Sleipner. Det gjensto bare noen nødvendige formaliteter.
En av dem var å sjekke at boreskaftene, søylene, var tette og tålte trykket på havbunnen. Det hadde aldri vært noe problem før, Sleipner var den tolvte plattformen av sitt slag i rekken og skulle ikke engang stå på spesielt dypt vann. I de tidlige timene av fredag 23. august var denne prøvenedsenkingen nesten ferdig. Ballasttankene hadde skjøvet giganten sakte nedover. Bare de ti øverste meterne av søylebena var synlige over overflaten.
– Jeg hadde ikke den minste tanke på at noe kunne gå galt. Det tror jeg ingen hadde, sier Øyvind Tjelta fra Tananger. Han var ansvarlig for strømforsyningen, og befant seg på en lekter inntil plattformen. Det satt folk i et provisorisk kontrollrom som hang utenpå en av søylene, andre drev med inspeksjoner innvendig, nede i søylene. I alt var de 22 mann, som så smått hadde begynt å se på klokka. Kvart på 6. Kvart på ferdig, sånn omtrent.
Den fortapte kjempen
Da hørte mange av dem et drønn. Så noen mindre smell. Langt nede fra dypet. På strømlekteren fikk Øyvind Tjelta meldinger på walkietalkien om de illevarslende lydene. I kontrollrommet så man forskrekket på dataskjermene. Vannet steg raskt i det ene skaftet.
– Jeg startet flere generatorer til pumpene, men det viste seg jo å være en nytteløs kamp, sier Tjelta.
Gandsfjorden fosset inn, 800 tonn i minuttet, der betongen hadde gitt etter og sprukket. Det var 20 ganger mer enn pumpene kunne ta unna.
– Vannstanden i boreskaftet steg med to meter i minuttet, og det var umulig å redde Sleipner A. Avgjørelsen om å evakuere var tung, men den eneste riktige. Og vi forsto at det måtte skje fort, sa den nå avdøde operasjonssjefen Dag Halstensen til avisene i etterkant.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Øyvind Tjelta så hvordan vannet kokte rundt kjempen, som krenget mot venstre og stadig ble lavere. Til sist var kontrollrommet på høyde med beredskapsbåtene som hadde kommet til. Halstensen hadde vann i gummistøvlene da han hoppet over. Lekteren til Øyvind Tjelta hang fast i plattformen med to tykke vaiere, og var heller ikke noe blivende sted.
– Jeg lurte jo på om den ville følge med ned, sier han.
Det viktigste var selvsagt at ingen av de 22 arbeiderne gjorde det. Alle kom seg i sikkerhet.
– Tidspunktet var helt avgjørende. Det at skiftet nesten var over, gjorde at folk hadde begynt å runde av. Ingen befant seg på steder langt unna.
– Hvis noen hadde befunnet seg på inspeksjon nedenfor lekkasjestedet …?
– Det kunne umulig gått bra. En annen viktig detalj var at kontrollrommet hang på utsiden, på toppen av søylen. Det hadde jeg ikke sett før. Vanligvis var det på bunnen innvendig, sier Tjelta.
– Så litt flaks og tilfeldigheter gjorde at ingen liv gikk tapt.
Fra en slepebåt så Tjelta siste akt utspille seg. Sleipner A ga seg ikke helt uten kamp. Det kom en søyle av luft og vann, som om en enorm hval blåste fra seg.
Flodbølge i Gandsfjorden
– Hele sjøen løftet seg, så andre slepebåter forsvant ut av syne. En flodbølge rykket tykke fortøyninger på lektere som lå ved land, tvers av, sier Øyvind Tjelta.
– Det jeg husker, er følelsen av uvirkelighet. «Dette skjer ikke, Øyvind. Du ligger og drømmer». Helt surrealistisk. Vi sto bare og måpte. Fulgte lysene fra lanternene på toppen til de forsvant i dypet. Og så var arbeidsplassen min vekk. Det hadde ikke tatt 20 minutter en gang, sier Øyvind Tjelta i dag.
Rystet landet
Litt av den samme vantroen kunne samtidig oppleves på soverom i Hinna og Vaulen og videre innover mot Stavanger. Der slo folk forvirret opp øynene. Hadde de drømt – eller hadde det faktisk ristet i sengen og klirret i lysekroner og høyskap? Men ganske riktig, snart kunne seismologer ved stasjoner på flere steder i landet bekrefte at det var registrert et aldri så lite skjelv på Stavanger-kanten, målt til 2,9 på Richter-skalaen.
Les også: (+) Da Olje-Norge mistet uskylden: – Det var som å se inn i helvete
Det var ikke bare sengene i Stavanger som ristet da Sleipner sank. Sammenstøtet rystet hele oljeindustrien, og kjentes helt inn til regjeringskontorene i Oslo.
En plattform til anslagsvis to milliarder kroner lå pulverisert på havbunnen. Det var mildt sagt en ripe i lakken, eller sprekk i betongen, for Norwegian Contractors (NC) som hadde tre andre plattformer i ordreboken. Men ikke minst for et Norge som også hadde tunge forpliktelser å innfri til de internasjonale oljeselskapene. Sleipner A var tiltenkt en viktig rolle i den største avtalen Norge noensinne hadde inngått.
I 1986 skrev den norske stats oljeselskap, Statoil, kontrakt med de største gasselskapene i Europa om levering til kontinentet etter store gassfunn på Trollfeltet. Avtalen var verdt 800 milliarder kroner. Prestisjeoppdraget med å bygge plattformene – først Sleipner A, så den enda større Troll A – gikk til NC, som selv var et stykke norsk industrieventyr. Det var tidenes største industrikontrakt her til lands.
Sleipner-feltet
* Sleipner A er en bore-, produksjons- og boligplattform på Sleipner Øst-feltet, om lag 250 kilometer vest for Stavanger. Operatør er Equinor. Gassfeltet ble oppdaget på rundt 80 meters dyp i 1981, og produksjonen startet i 1993. Gassen fra Sleipner leveres, sammen med gass fra Trollfeltet, via rørledninger til Emden i Tyskland og Zeebrugge i Belgia, mens kondensatet går til Kårstø. Troll-avtalen fra 1986 var det store gjennombruddet for levering av norsk gass til Europa.
* I 2013 uttalte Statoil at inntekten fra produksjonen på gassfeltet Sleipner Øst utgjorde 45 000 kroner
… i minuttet.
*Sleipner Øst er i dag tømt for rundt 68 milliarder standard kubikkmeter naturgass, og befinner seg i det som kalles halefasen, hvor de siste gjenværende ressursene skal hentes ut.
Og så havnet altså pengemaskinen på bunnen av Gandsfjorden.
– Det var jo kaos de første dagene. En arbeidsplass du trodde var trygg som fjell. Og så var den ikke det lenger. Det viktigste var selvsagt at ikke menneskeliv hadde gått tapt. Deretter var det naturlig at folk bekymret seg for fremtiden, sier Ole Jarl Madland. Han var klubbleder for plattformarbeiderne ved verftet i Hinnavågen den gangen.
Kastet seg rundt
Ryktene florerte, og de mest optimistiske mente det kunne gå an å tømme ballasttankene for vann og heve plattformen. I virkeligheten, skulle det vise seg, hadde alt implodert på vei ned. Det var ingenting igjen.
Sleipner A lå som en skraphaug av betong og rør og jern, spredt utover et stort område på 200 meters dyp. Det så ut som en flystyrt, konkluderte de som senere så bilder fra en fjernstyrt ubåt. Plattformen var blitt en halv million tonns betongrøys på bunnen av Gandsfjorden. Titanic veide til sammenligning 52 000 tonn.
– Verdenshistoriens største havari. En skandale som kan ødelegge for det norske kvalitetsstempelet, konkluderte norske aviser.
Men tidenes byggetabbe ble etterfulgt av en bragd. Usikkerhet ble til kampglød.
– Den sank på fredag. Vi begynte vel egentlig på nytt på mandag, forteller Øyvind Tjelta. Det ferdige ståldekket ble plassert på et skjær i fjorden, og fikk vente der. Arbeiderne fikk tennissokker med «Sleipner på beina igjen». Og så startet de å bygge nytt understell.
– Det støpes så gørra skvetter, i en krattskog av armeringsjern, het det i en reportasje da Vi Menn sendte Jon Michelet på oppdrag til Hinnavågen. Der kunne han se den legendariske «gliden», den uavbrutte glidestøpingen, på nært hold.
– Fagforeningen talte vel rundt 1800 medlemmer på den tiden, og folk sto på døgnet rundt. Vi fikk dispensasjon fra arbeidsmiljøloven for å jobbe ekstra lange skift, fordi så mye sto på spill, sier Madland. Men alle Vi Menn har snakket med i forbindelse med denne artikkelen, minnes tiden med glede.
– Ja, det er den mest fantastiske perioden jeg har opplevd i mitt arbeidsliv. Det er helt utrolig hva man kan få til når alle drar i samme retning. De som var med, vet hva jeg snakker om, sier Øyvind Tjelta.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Lykkelig slutt
Det ble så mange arbeidsplasser og så gode tider at en menighet i Stavanger antydet at Gud selv kunne hatt en finger med i havariet. I så fall hadde den fingeren tastet inn litt gale tall på kalkulatoren.
Kreftene under vann var feilvurdert i en kompleks dataanalyse, og regnefeilene ble heller ikke fanget opp av de manuelle rutinene. Dermed ble «armeringen uheldig utformet» og «knutepunkter svakt konstruert», slik granskningskommisjonen fastslo. En rad armeringsjern var rett og slett 10–12 centimeter for korte.
Statoil holdt ikke Vårherre ansvarlig, og ga i stedet NC som seg hør og bør flengende kritikk – men også ny tillit til å gjøre alt en gang til. På mindre enn to år sto Sleipner nummer to ferdig.
I juni 1993 kunne Øyvind Tjelta se hvordan den mektige plattformen forlot Gandsfjorden, på den riktige måten, på slep mot sin tilmålte plass midt ute i Nordsjøen.
Det var tidsnok til at gassleveransene til Europa kunne starte som opprinnelig avtalt. Sleipner A har nå stått stødig og vært en solid bidragsyter til suksesshistorien om norsk olje og gass i snart 30 år.
I dag har nok de fleste glemt at det måtte bygges to. Men ikke de som våknet i dirrende senger i Stavanger, og definitivt ikke Øyvind Tjelta eller noen av de andre som en tidlig fredagsmorgen i 1991 sto i Gandsfjorden og lurte på om de hadde sett syner.
– Det er ikke mange som ser arbeidsplassen sin bare bli vekk.
Les også: Den en gang norske giganten seiler fortsatt - mot alle odds
Nordsjøens betongkjemper
Da den første Sleipner A havnet på havets bunn i 1991, gikk også den gylne epoken for byggingen av de norske betongplattformene mot slutten.
Den fullførte utgaven av Sleipner A, som ble slept ut i Nordsjøen sommeren 1993, ble den 14. og nest siste av sitt slag, bare etterfulgt av den største av dem alle: Troll A-plattformen, den siste såkalte Condeep-plattformen som Norwegian Contractors leverte til oljeselskapene.
Condeep (concrete deep water structure) er en plattform av betong som står på oljelagertanker på havbunnen, med skaft for borestrenger og produksjonsrør. Olav Mo regnes som oppfinner, og ideen ble utviklet av tre store, norske entreprenørbedrifter (Høyer-Ellefsen, Selmer, Furuholmen) som tidlig på 1970-tallet gikk sammen om dannelsen av Norwegian Contractors. Fra 1987 ble NC et datterselskap til Aker.
Omdømmetapet etter havariet i Gandsfjorden, i kombinasjon med olje- og gassfunn på større dybder og utvikling av flytende plattformer, førte til at NC ble oppløst i 1996.
