Glemt skolekatastrofe
Sløydlæreren skrudde på en bryter – sekunder senere var skolen jevnet med jorden
Før han besvimte av skadene sine, så tolvåringen Walter at eksplosjonen hadde blåst bort de fleste grenene på den store eika bak skolen. I de gjenværende hang maltrakterte barnekropper.
Det var ti minutter igjen av skoledagen da sløydlærer Lemmie Butler gikk bort til veggen for å vippe opp bryteren til den elektriske sandblåseren.
Ti minutter igjen til halv fire og langhelg.
I et klasserom ved siden av satt femteklassingen Bill Thompson − ved en annen pult enn vanlig. Han hadde lett rødmende spurt ei jente om de kunne bytte plass. Da havnet han nemlig rett bak ryggen til en annen jente i klassen, den søteste han visste om, og der ville han gjerne sitte.
Et annet sted på skolen satt to litt eldre gutter, også med røde kinn. De var brødre og hadde brukt formiddagen til å skulke, men så hadde de blitt oppdaget av faren mens de fisket i gårdsdammen. Han hadde gitt dem en ørefik og et par klask, og kjørt dem til skolen i sinne.
Slik satt de, de rundt 740 elevene ved skolen i New London, øst i Texas, med sine små historier og drømmer, i siste skoletime torsdag 18. mars 1937.
Ingen av dem visste at de satt på en tikkende bombe.
Døden i kjelleren
Skolen var nesten ny og svært påkostet, bygd for oljepenger som hadde gjort bygda svært så velstående. Det var olje overalt, og fra skolevinduene kunne man se mange av de innbringende boretårnene. Fotballbanen til skolelaget, Wildcats, var den første i delstaten med flomlys.
Bare på ett punkt hadde skolestyret vært sparsommelige: For å redusere fyringsutgiftene hadde rektor Chesley Shaw gått inn for å varme opp skolen med naturgass, som det ble funnet flust av under oljeboringen. Avtalen med gassleverandøren hadde blitt sagt opp, og i stedet hadde man koblet på en lokal gassledning i krypkjelleren under skolebygningen. Ikke helt etter boka, men på ingen måte uvanlig. Og altså billig. Men først og fremst livsfarlig.
Da skoledagen gikk mot slutten denne torsdagen i mars, hadde fargeløs og luktfri gass over lang tid sivet ut fra et ødelagt rør eller en dårlig kobling. Hele krypkjelleren var full av gass som ventet på forløsningen.
I sløydsalen så John Dial (15) at lærer Butler vippet på strømbryteren på veggen ved siden av døra til trappen ned til kjellerrommet. Han så en liten, blå gnist. Han så sløydlæreren ta fyr først. Så kastet en hvitglødende, brennende trykkbølge seg over alle de andre. Ytterveggene bulte ut et kort øyeblikk før de bare forsvant, fullstendig pulverisert. Stoler, pulter, stålskap og menneskekropper ble slynget med voldsom kraft gjennom en hvit tåke av murpuss, tresplinter og glass. Tømmerbjelker knakk som blyanter. Taket løftet seg, før det kom styrtende ned over skamslåtte og livløse kropper.
Dommedag
Skolebuss-sjåfør Lonnie Barber svingte akkurat ut på veien med noen av de yngre elevene, som hadde sluttet ti minutter tidligere enn resten, da jorden plutselig skalv og luften buldret som av torden, enda det var klarvær. Barber snudde hodet, og så ingenting annet enn svart røyk. Den 80 meter lange skolebygningen var borte, jevnet med jorden.
– Uvirkelig, tenkte Barber.
Det samme tenkte mange av elevene som kom til seg selv i kaoset. John Dial skjønte at han måtte ha blitt kastet ut gjennom vinduet. Helen Beard husket med undring at hun et langt sekund eller to hadde sett alt fra oven. Eksplosjonen hadde slynget henne høyt til værs.
– I det ene øyeblikket sitter du og lytter til høytlesning, i det neste ligger du under en ruinhaug og hører en gutt som roper «beina mine er kuttet av!», sa Billie Bullock, som gikk i 6. klasse.
De heldige kom seg på beina, og så seg forvirret rundt. De så ting de aldri ville glemme. Det lå døde overalt, «som dukker noen hadde kastet fra seg», som et øyenvitne sa.
Bussjåfør Barber nølte et lite sekund. Så satte han bussen i gir, og kjørte runden sin. Foreldrene må få vite at de er i sikkerhet, tenkte Barber. Turen tok en time. Det var den tyngste plikten han noen gang utførte. For først da siste elev var trygt hjemme, vendte han tilbake til skolen for å lete etter sine egne fire barn. Tre av dem hadde overlevd. Yngstemann var død.
Les også: 141 døde på ett sekund
Likene i skolegården
Rektor Chesley Shaw gikk rundt med tomt blikk. Han savnet en sønn. Og han visste at hans beslutning om å spare penger på fyringsbrensel aldri kunne tilgis. Men for å gni det hele inn, hadde skjebnen vært ekstra lunefull ulykkesdagen. Det var foreldremøte klokka tre, og det var vanlig at elevene da fikk fri i siste time.
Men foreldrene skulle bli underholdt av en danseoppvisning med førsteklassinger, og noen hadde foreslått å flytte møtet fra auditoriet til gymsalen bak skolen. Dermed hadde Shaw bestemt at undervisningen kunne gå som vanlig ut dagen. Helt til halv fire.
Gymsalen var uskadet. Husmødrene på foreldremøtet var de første som skrekkslagne kom styrtende til. Tolvåringen Walter Freeman ble båret ut i sollyset av to kvinner. Han prøvde å dra ut en pinne som stakk ut av armen, helt til han skjønte at det ikke var en pinne, men ben. Deretter så han bort mot den digre eika bak skolen. Den hadde ikke mange grener igjen. En jente hang livløs
i en av dem. Lenger bort lå en kropp over strømlinjene.
En slik dag var det i østre Texas. Den verste av alle. Dagen da barn måtte hentes ned fra trær og graves frem fra ruiner, og legges på lange rekker under tepper. Mange av likene var ugjenkjennelige. En far oppdaget ikke at han hadde båret ut sin egen døde datter før han kjente igjen skoen hennes. To fortvilte mødre holdt rundt en kropp og gråt.
Begge insisterte på at det var sin unge.
Hundrevis av andre hjelpere, mange av dem oljearbeidere fra feltene i området, ankom utover dagen. Guvernøren i Texas sendte ut Nasjonalgarden og politistyrker. Fra sykehusene i Dallas kom 30 leger og 100 sykepleiere. Samt 25 balsamerere.
Alle hjalp til så godt de kunne. Lokale speidergrupper kom for å hjelpe til med opprydningen. En ung speider fikk ansvar for å samle inn sko. Snart kom han tilbake til lederen med et spørsmål:
– Skal jeg ta med skoene hvor det er føtter inni?
En generasjon borte
Det hadde begynt å skumre da de første reporterne ankom fra storbyen Dallas. Synet gjorde et uutslettelig inntrykk på den da 20 år gamle Walter Cronkite, som senere ble en anerkjent og berømt journalist.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
– Tusen menn, svettende og tause, krabbet i ruinene og gravde i knust murstein med bare hender, i lysene fra oljeselskapenes lastebiler, het det i meldingene som journalistene leste inn over skrøpelige telefonlinjer. Da de spurte hvor mange som hadde omkommet, var det ingen som kunne svare. Et par av reporterne dro bort til en skøytehall som fungerte som provisorisk likhus. Og begynte å telle.
280 elever og 14 lærere døde i den verste skolekatastrofen i USAs historie. Nesten halvparten av elevene på New London School var borte − like raskt som man slår på en strømbryter.
I naturfagklassen på åttende trinn overlevde ingen. Faren som tok sine to skulkende sønner på fersken, måtte leve med at begge omkom. Femteklassingen Bill Thompson klarte seg. Jenta han byttet plass med, døde.
– Jeg levde med en enorm skyldfølelse. Det tok 50 år før jeg våget å ta kontakt med søsknene hennes og fortelle om det, sier Thompson til Dallas Observer.
Han var ikke alene om tausheten. Ingen familier i New London var uberørt, men det ble en slags kollektiv enighet om ikke å rippe opp i alt det vonde. Først i 1977, 40 år etter tragedien, ble det arrangert en minnemarkering. Siden har en årlig markering blitt tradisjon. Der kommer minnene. Martha Moore husker avslutningsballet i 1937.
– Vi var 100 avgangselever da skoleåret startet. På ballet var vi under 50. Og ingen danset. Det var for mange som hadde brukket beina.
Nese for gass
* Naturgassen som ble brukt som fyringsbrensel ved New London School i Texas, var både fargeløs og luktfri. Derfor ble ikke den alvorlige lekkasjen oppdaget før det var for sent. Uvanlig mange elever hadde klaget over hodepine, men ingen skjønte sammenhengen.
* Noen uker etter skolekatastofen vedtok myndighetene i Texas at naturgass skulle tilsettes en lett gjenkjennelig lukt for å unngå lignende ulykker. Det ble valgt etantiol, og ordningen spredte seg raskt over hele verden.
