«Stockholm-syndromet»
Ranet var så rystende at det ble et begrep
Bankranet ble legendarisk – av alle de gale grunnene.
Det knitret i telefonrøret. Så hørtes en kvinnestemme.
– Mitt navn er Kristin Enmark og jeg sitter som gissel i Kredittbanken. Jeg vil snakke med Olof Palme.
– Et øyeblikk. Statsministeren ligger og sover her. Han hviler seg litt, han kommer her snart.
Mer knitring. Og så var den der, den kjente stemmen til statsministeren. Han rakk ikke å si stort.
– Vet ikke om du har hørt det jeg sa på radioen? Det var ingen fine ord, fordi jeg er litt skuffet over deg.
– Hm. Jaha, hvorfor det, da?
– Ja, jeg har vært sosialdemokrat i hele mitt liv, og her sitter dere og leker med våre liv.
– Hm. Jaha?
– Jeg, vi, stoler fullt og fast på Clark og raneren. Jeg er ikke det minste redd for dem. Jeg er ikke det minste desperat, de har ikke gjort meg noe. De har vært kjempegreie. Vi sitter og forteller historier og spiller bondesjakk. Det jeg er redd for, er at politiet skal gjøre noe mot oss, storme inn og skyte. Da stryker vi med, alle sammen.
– Men det kommer de jo ikke til å gjøre.
– Kan dere ikke la meg og Elisabeth og Clark og raneren gå? Gjøre så de får med seg sine utenlandske penger og to pistoler, og så la oss reise av gårde?
Olof Palme hadde vært partileder for Socialdemokraterna og statsminister i Sverige i fire år. Han hadde stått i noen harde debatter før. Han pleide å vinne dem. Men jävlar om ikke 23 år gamle bankansatte Kristin Enmark, som sa «snille, søte Olof» og tryglet om å få dra med de jättebussiga ranerne, var den tøffeste han hadde vært borti.
Situasjonen var helt absurd. Og samtidig passende, helt i tråd med alt det andre som hendte på Norrmalmstorg i Stockholm, da sommeren 1973 gikk mot slutten.
Les også: (+) Det Kala (30) fortalte politiet, avslørte en grufull sannhet
Festen har begynt
Den nesten to meter høye mannen hadde skokrem i ansiktet, dameparykk, plastsolbriller og diger bart, men ingen i banken la spesielt merke til ham før han fyrte av en maskinpistolsalve i taket og ropte på et slags engelsk.
– The party has just started! Down on the floor!
De ansatte og formiddagskundene i Kreditbankens staselige lokaler reagerte i panikk. Noen sprang, noen la seg ned. En undrende politimann viste seg i inngangsdøra, men forsvant kjapt da en ny salve knuste glasset.
Til bankraner å være, virket mannen lite opptatt av å be om penger. I stedet tok han frem taustumper fra bagen og pekte med maskinpistolen mot en mannlig bankansatt. Tre kvinnelige kolleger lå på gulvet ved siden av ham: Stenograf Enmark (23), tobarnsmoren Birgitta Lundblad (31) og Elisabeth Oldgren (21).
– Bind dem rundt hender og føtter, sa raneren, fortsatt på engelsk.
Enmark lurte på om mannen kunne være en arabisk terrorist. Lundblad tenkte på barna sine. Oldgren innså at det neppe ville bli noe av krepselaget hun gledet seg til i helgen.
Fire-fem politimenn tok seg inn gjennom en bakdør, og opp til kontorene i andre etasje. Politiveteranen Ingemar Warpefelt, en hardhaus som ble brukt som livvakt av statsministerens familie, smøg seg ned trappen med en Walther-pistol i neven. Raneren kikket en annen vei, men han holdt en av kvinnene foran seg. Hun fikk øye på politimannen. Og skrek. Raneren trykket på avtrekkeren igjen. Warpefelt hevet hånden i refleks, inntil hodet. Hånden ble smadret av en kule. Blodet sprutet i trappegangen.
En bankkunde, en eldre herre som hadde forholdt seg i ro, tok plutselig noen steg mot maskinpistolmannen.
– Slutt med dette tullet! sa han og ruslet ut.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Rockeren inntar scenen
Raneren trakk seg ut av kikkertsiktene og inn i bankbokshvelvet med sine fire gisler. Der var det ingen vinduer, bare to dører han lett kunne kontrollere.
Rundt Norrmalmstorg samlet det seg raskt en stor folkemengde. Politioppbudet kunne minne om en middelaldersk festningsbeleiring. På taket av Nessims teppebutikk, tvers over gaten fra banken, lå skarpskyttere og reportere side om side og observerte. Nyhetsbildet i Sverige hadde i en ukes tid vært dominert av meldingene om at Kong Gustav Adolf lå for døden. Men han fikk saktens holde ut litt til. Aviser, radio og TV gikk all-in for den ukjente mannen med kulspruta og vakre gisler.
Utover dagen, torsdag 23. august, ble det kjent at raneren hadde fremsatt sine krav. Han ville ha tre millioner kroner, skuddsikker vest, hjelm, to pistoler, en Ford Mustang og fritt leide, ellers ville han sprenge hele banken, med gisler og alt. Men først leverte han en annen type bombe: Clark Olofsson skulle løslates fra fengsel, og føres til banken.
I 1973 var Olofsson (26) allerede noe av en kjendisforbryter i Sverige. Han så ut som rockeren Jim Morrison, og hadde ranet banker og rømt fra fengsel i årevis. Han sonet en straff på seks år da politiet dukket opp på cella hans i Norrköping, og fortalte ham om gisseltagerens krav.
For åpne kameraer spaserte snart Clark Olofsson inn i Kredittbanken. I hvelvet oppdaget han bankmannen Sven Säfström. 24-åringen hadde gjemt seg der inne hele dagen.
– Bra. Han jeg sendte opp i andre etasje med kravene kom aldri tilbake, sa raneren.
Olofsson kikket på den høye mannen med skokremhud.
– Jeg tenkte nok det var deg, sa han.
Les mer: (+) Mary (6) fikk 25 øre til godteri og gikk alene til butikken. Hun kom aldri tilbake
Sprenger skiten i lufta
På utsiden var det imidlertid ingen som ante hvem raneren var. Politiet fant fort en åpenbar kandidat: Kaj Hansson, en villstyring som hadde ranet en bank fordi «man må ha det litt gøy når man er ung». Han hadde sittet i fengsel med Olofsson, men stukket av fra permisjon. Ingen visste hvor han var. Politiet la to og to sammen og fikk hvelvet i Kredittbanken til svar. De hentet inn Hanssons 17-årige lillebror, og sendte ham inn i banken.
– Se om du kan prate ham til fornuft.
Gutten tuslet inn, og ropte forhåpningsfullt.
– Du må gi opp, Kajan!
Svaret kom kontant. En ny maskinpistolsalve, i retning stemmen. Mediene, som var raskt ute med å navngi Kaj Hansson, tok episoden som nye bevis på hvor forherdet og skruppelløs raneren var. Skyte mot sin egen bror!
I hvelvet delte gislene den oppfatningen. Raneren var stresset og gal, vitnet de senere i retten.
– Det er nok best å gjøre som han sier. Han er likeglad med både sitt eget og andres liv. Han kommer til å sprenge banken i luften, sa Clark Olofsson til politiforhandlerne. Både politi og gisler merket at han hadde en beroligende effekt på situasjonen, selv om han nynnet på «Killing Me Softly» hele tiden.
– Clark ble en trygghet for meg, mitt håp om å overleve, forklarte Enmark.
– Raneren virker påfallende nervøs, så vi snakker med Olofsson. Nå er det forhandlinger. Tilbud og motkrav. Det kan gå i langdrag, fortalte en politiavdelingssjef til pressen.
– Hva holder de på med der inne?
– De spiller visst poker, tror jeg. De har jo penger nok.
Telefonen i hvelvet var flittig i bruk. Olofsson ga direkteintervjuer på TV og radio. Birgitta Lundblad ringte hjem, og ba ektemannen varme opp litt av fiskerestene og ha på smør. Kristin Enmark fikk kjeft av moren sin for språkbruken i et radiointervju. Olsson ringte opp statsminister Olof Palme, truet med å drepe et gissel og startet en nedtelling. Palme hørte et kvinneskrik før samtalen ble brutt.
Les også: (+) Den oppofrende familiefaren skjulte groteske hemmeligheter
Sympati for Djevelen
Men den svenske regjeringen hadde ikke til hensikt å innfri flere krav. Politiet låste de to dørene til bankbokshvelvet utenfra. Statsminister Olof Palmes standpunkt var klart.
– Det er ikke aktuelt å slippe bevæpnede desperados med gisler ut på veiene. Deres eneste mulighet er å legge fra seg puffrarna og komme ut.
At gisseltagerne var uenige i den vurderingen, var som forventet. Mer overraskende var det at gislene tok deres parti. Uansett hva statsministeren sa, ble han avfeid og avbrutt av Kristin Enmark under den tre kvarter lange telefonsamtalen de hadde sent på dramaets andre dag. Palme påpekte at mennene tross alt hadde ranet en bank og skutt mot politiet, og at den sårede Warpefelt var en hyggelig familiefar.
– Nei, hør nå her. Politiet dro våpen først, svarte gisselet.
– Men du kan jo ikke tro at politiet vil deg vondt?
– Jo, skjønner du ikke? Det er ikke raneren og Clark som er farlige for oss, det er politiet. Vi har sett og vinket til krypskytterne i hele dag. Vi har sett avisene, det står så mye dumt der. De tar ikke narkotika. De har ikke tatt strupetak på oss, bare holdt rundt oss, med maskinpistolen i den andre hånden. De er forresten villige til å la oss gå, hvis du bytter plass med oss, sa Kristin Enmark, ennå uvitende om at oppførselen til Kredittbanken-gislene ville gå inn i historien som et nytt begrep: Stockholm-syndromet.
Hilsen fra Hawaii
Stillingskrigen fortsatte. En god stund var direktebildene fra Norrmalmstorg bare marginalt mer livfulle enn rapportene fra kongens dødsleie. På den fjerde dagen skjedde det endelig noe igjen. Kaj Hansson ringte. Fra Honolulu.
Hendelsene i Stockholm hadde spredt seg verden over, og «Kajan» hadde sett bilde av seg selv i avisene på Hawaii. Han syntes det var på sin plass å informere det svenske folket om at han slett ikke hadde fyrt løs med maskinpistol der oppe i nord, spesielt ikke mot lillebrødre.
Dermed oppdaget politiet endelig at raneren hele tiden hadde vært 32 år gamle Janne Olsson, en kjeltring fra Skåne som hadde truffet Olofsson i fengselet og fått det for seg at det var en plikt å hjelpe ham med å rømme. Plan A var å bruke dynamitt på fengselsveggen, men det fluktforsøket ble stanset. Olsson måtte over på plan B. Å sette en dameparykk og hele Stockholm på hodet.
– Jeg trodde jeg ville få det som jeg ville, sa Janne Olsson senere. Han hadde ikke sett for seg at politiet kom til å stenge ham inne. Eller at han i dagevis måtte høre på småprat om unger som savnet mammaen sin og krepselag det ikke ble noe av.
Les også: (+) Mestertyven Ole Høiland planla det dristige rekord-kuppet i detalj – etterpå ventet en grufull skjebne
Korsang og bisverm
Helgen gikk. Politiet avlyttet rommet. Raneren fulgte nyhetsoppdateringene på radioen. Politiledelsen vurderte sine ulike muligheter. Å skyte kjeltringene så fort skarpskytterne fikk sjansen, var en løsning som hadde ligget på bordet hele tiden, men det fremsto fortsatt altfor risikabelt å slippe dem ut av banken med sivile som skjold. Palme kunne ikke gamble med svenske liv, spesielt ikke tre uker før valget.
Også velmente forslag fra allmennheten ble forkastet. Send inn veps, foreslo en. En annen anbefalte å helle såpevann på golvet utenfor hvelvet, slik at raneren ville skli og uskadeliggjøre seg selv. En nonne var overbevist på at galningene ville komme på bedre tanker hvis de fikk høre korsang fra Frelsesarmeen.
Til sist sto politiet igjen med én lovende plan. Mandag morgen gikk de i gang med å bore seg gjennom taket, for å sette mennene ut av spill med gass. Boremaskinene laget det gislene beskrev som et helvetes bråk, hakket verre enn korsang, og Olsson grep telefonen i sinne.
– Gislene står med en løkke rundt halsen. De blir hengt hvis dere prøver på noe, ropte Olsson.
– Kan ikke jentene slippe? Heng meg, sa Sven Säfström.
Festen er over
Det ble sendt inn mat og drikke gjennom hullene i taket, og det ble gjennomført et kreativt forsøk med å sprøyte sovemiddel i de fristende ølflaskene. Ranerne så imidlertid de små merkene i korken, og politiet vendte tilbake til den opprinnelige planen. Tirsdag 28. august var boremaskinene tilbake.
Olsson så bevegelser i det ene hullet og sendte av gårde enda en salve fra maskinpistolen. En kule streifet kjaken til politimannen som kikket ned. Tåregass-beholdere med nøye kalkulerte doser ble kastet ned i rommet. Utenfor hvelvdørene sto en innsatsstyrke klar, med avsagde hagler. De hadde papirer fra Regjeringen på at ingen ville stille spørsmål dersom Olsson og Olofsson ble drept i aksjonen.
Men fra hvelvet hørtes ikke lyden av ladegrep, bare hosting og harking og brekninger. Og den skingrende stemmen til Janne Olsson.
– Gi faen i gassen, vi gir oss!
Han ble bedt om å kaste maskinpistolen opp gjennom hullet i taket, og så ble dørene åpnet. De tre kvinnene ga Olofsson og Olsson en klem. Säfström tok dem i hånden. Folkemengden på Norrmalmstorg pep mot de to mennene i håndjern, men vekslet raskt til applaus da ambulansebårene med gislene kom trillende. Gjennom støyen var det mange som kunne sverge på at de hørte Kristin Enmark rope til Clark Olofsson.
– Vi sees igjen!
Les også: (+) Stella Walsh knuste all motstand. Flere tiår senere ble hemmeligheten avslørt
Takknemmelig
Det åpenbare vennskapet mellom gisseltagerne og gislene under det seks dager lange dramaet på Norrmalmstorg vakte oppsikt. Direkte på radio kunne alle høre at Kristin Enmark forhandlet på vegne av ransmennene, og oppfordret politiet til å gjøre som de sa. I et TV-intervju brukte psykiateren Nils Bejerot, rådgiver under dramaet, for første gang begrepet som har festet seg: Stockholm-syndromet. Det brukes nå for å beskrive det psykologiske fenomenet der truede personer begynner å sympatisere med og forsvare gjerningsmennenes oppførsel. Forskere mener det først og fremst skyldes redselen for å havne enda verre i det.
− Vi ville overleve. Jeg var i sjokk, og så kom Clark Olofsson og sa at han skulle passe på at det ikke skjedde meg noe vondt. Jeg plasserte en glorie på ham, sa Kristin Enmark.
Det eneste mannlige gisselet, Säfström, fikk gjentatte ganger beskjed av Janne Olsson at han kom til å drepe ham først.
– Da han senere fortalte at han ville nøye seg med å skyte meg i beinet, følte jeg en enorm takknemlighet, forklarte Säfström.
Elisabeth Oldgren kjente på noe av det samme. Hun fikk lov til å strekke på beina utenfor hvelvet.
– Jeg så på det som en godhjertet handling, selv om jeg hadde tau rundt halsen. Olsson var brutal og øm på samme tid. Han plasserte sprengstoff under stolen jeg satt på, men ga meg genseren sin hvis jeg frøs.
Les også: (+) Benny fra Olsenbanden favoriserte én biltype
Mykere mann
– Det svenske folket kan være stolte av politiet og andre involverte. De har vist besluttsomhet og tålmodighet, konkluderte Olof Palme da kruttrøyken over Stockholm hadde drevet vekk.
Hvor mye Clark Olofsson selv hadde bidratt i planleggingen av fluktforsøket, er aldri helt klarlagt. Han fremstilte seg som en slags agent for politiet, og ble til sist frikjent for sin rolle i gisseldramaet – uten at det på noe vis fikk ham på rett kjøl videre i livet.
Akkurat den biten klarte faktisk Janne Olsson bedre. Han sonet sine år, og laget ikke mye styr siden. Ett års tid etter at han stelte i stand vill vest på Norrmalmstorg, ble han intervjuet av en amerikansk journalist i fengselet.
– Jeg har snakket med flere politimenn som sier at de hadde latt deg dra hvis du hadde drept et gissel, sa journalisten.
– Ja, jeg skjønte jo det. I starten var jeg villig. Men hvem skulle jeg drept? Birgitta, som så gjerne ville se igjen de to ungene sine? Elisabeth, som var så lei seg for å miste krepselaget? Modige Sven, som ville ofre seg for kvinnene? Eller Kristin, som lekset opp for Palme? svarte Janne Olsson.
Stockholm-syndromet virket visst begge veier.
• Janne Olsson ble løslatt tidlig på 1980-tallet. Han har de siste årene bodd hjemme i Skåne, hvor han har hatt et lite bilfirma.
• Clark Olofsson fortsatte med bankran. Han har blitt dømt for narkotikasmugling ved flere anledninger. I 2018 var han tilbake i Sverige, som en fri mann. Han har gitt ut biografien «Hva faen var det som hendte?»
• Kristin Enmark sluttet i banken og utdannet seg til sosialterapeut. Hun hadde et kjærlighetsforhold med Clark Olofsson i 1979.
• Elisabeth Oldgren vendte heller ikke tilbake til jobben. Hun skiftet senere navn. Hun har levd et rolig familieliv og trolig deltatt på et og annet krepselag.
• Sven Säfström og Birgitta Lundblad fortsatte å jobbe i bank.
• Ingemar Warpefelt gjennomgikk en omfattende operasjon i hånden, men benflisene fortsatte å komme ut resten av livet.
• Kong Gustav Adolf døde 15. september 1973, tre uker etter at gisseldramaet var over. Dagen etter vant Olof Palme og Socialdemokraterne valget klart.
• Kaj Hansson ble utlevert fra Hawaii. Han falt ut av et vindu i 5. etasje i Malmö en gang på 90-tallet.
