Trygve Lie avkledd i bok:
Sjokkuttalelsen som fikk Sonja Henie til å fike til politikerkjempen
Trygve Lie brøt sin ed, kranglet med stormaktene og ertet på seg den arabiske verden under sine år som FNs første generalsekretær. Men ørefik fikk han bare av isdronningen Sonja Henie. Det var slett ikke uten grunn.
Det tok et sekund før Sonja Henie (42) forsto hva den tykke herren hadde sagt til henne.
Eller snøvlet. Han hadde kommet fra nabobordet, det skjønte hun.
En av de hoiende og skålende mennene som hadde lagt en aldri så liten demper på hennes eget, lille stevnemøte på nattklubben i New York.
Men hun hadde i hvert fall fått sitte i fred med den kjekke kavaleren sin. Helt til nå.
Sjokkerende kommentar
Nå sto det en annen mann foran henne, svaiende og diger og nesten 60 år gammel, og ventet på en reaksjon. Han hadde snakket norsk. Grovt norsk.
– Deg skal jeg pule, hadde Trygve Lie, generalsekretær i FN, sagt til den glamorøse kunstløpstjernen. Det var det ikke tvil om.
Sonja Henie, som hadde løftet et og annet glass selv i livet og både sagt og hørt det meste, ble paff. Først rødmet hun. Så reiste hun seg og slo. Først én gang. Så én gang til. Håndflaten smalt mot kinnene hans. Generalsekretær Lie ristet på hodet, forvirret. Han lignet en okse som har stanget mot en murvegg og tapt. Han mumlet noe uhørlig og gikk vekk med sine brennende kjaker.
Den pinlige episoden i den fasjonable nattklubben El Morocco fant sted i 1953, og fortelles av Odd Karsten Tveit i hans bok om Trygve Lie fra 2018.
– Det var Sonja Henies kavaler den kvelden som er kilden til historien. Det var nemlig en norsk forretningsmann, og han forsto utmerket godt hva Lie hadde sagt. Hendelsen ble først omtalt i boken som Alf G. Andersen skrev om Sonja Henie på 1980-tallet. Forfatteren pakket det litt bedre inn den gangen, som en «uartig bemerkning, langt forbi grensen til det anstendige». Men Alf har selv fortalt meg den nøyaktige ordlyden, sa den tidligere NRK-journalisten Odd Karsten Tveit til Vi Menn i forbindelse med bokutgivelsen.
om deling av Palestina. FNs generalsekretær Trygve Lie støttet den israelske politikken. Foto: NTB scanpix
Heltestatus
FNs general- sekretærer
1946-52: Trygve Lie, Norge
1953-61: Dag Hammarskjöld, Sverige
1961-71: U Thant, Burma
1972-81: Kurt Waldheim, Østerrike
1982-91: Javier Perez de Cuellar, Peru
1992-96: Boutros Boutros-Ghali, Egypt
1997-2006: Kofi Annan, Ghana
2007-16: Ban Ki-moon, Sør-Korea
2017-: António Guterres, Portugal
NRK-veteranen med den karakteristiske stemmen er pensjonert nå, men journalisten i ham hviler ikke. Han skriver bøker.
Høsten 2018 kom boken om Trygve Lie, en kjempe i norsk politikk og den aller første generalsekretæren i FN, håndplukket av stormaktene.
Da han døde i 1968, ble han fulgt til graven av kongelige og internasjonale statsledere. Senere, da en statue av Lie ble avduket i Oslo i 1994, røpet kong Harald at Lie var en av personene han som liten beundret mest.
– Ja, for en fyr! For en energi! Og for et eventyrlig liv! sier Odd Karsten Tveit. Det er gjengs oppfatning at den handlekraftige Lie var det sterkeste kortet i regjeringen under krigsårene. Etter hjemkomsten fra eksil måtte alle gå av, bortsett fra Lie og Oscar Torp.
Men Odd Karsten Tveit tegner også et annet bilde av Lie. Som generalsekretær i FN gikk han langt over streken. På mye mer alvorlig vis enn fylleprat og uelegante tilnærmelser på en nattklubb.
Les også: Da Trygve Lie beordret FN inn i krig
Israels gudfar
Forfatter Tveits interesse for Trygve Lie ble vekket i Midtøsten. Lie var FN-sjef da verden bestemte seg for å dele Palestina og gi jødene et fristed etter 2. verdenskrigs grusomheter. I mange og lange perioder som korrespondent dekket Tveit konflikten som fortsatt raser blodig, 70 år etter FN-vedtaket.
Det står ingen statue av Trygve Lie på arabisk grunn, for å si det forsiktig. Det er velkjent og godt dokumentert at Lie sto på Israels side i palestinaspørsmålet.
Tittelen på Tveits bok, Gudfaren, henspiller ikke på mafiametoder, men på uttalelser fra israelske diplomater, som kalte ham Israels gudfar.
– Israel var hans baby, har Haakon Lie uttalt. Eller som den israelske FN-delegaten og utenriksministeren Abba Eban sa det:
– Lies norske hjerte brant for Israel med bibelsk glød.
Få i Vesten klandret Trygve Lie for det. Etter holocaust var det enkelt å ha sympati med den sionistiske tanken om at de gjenværende jødiske flyktningene skulle forlate et blodstenket Europa og vende tilbake til landet Gud hadde lovet dem: Palestina – bebodd av både kristne, muslimer og jøder, og styrt av upopulære, krigstrøtte briter.
Trygve Lie (1896–1968) kom fra trange kår på Grorud i Oslo, men havnet på toppen av verden.
Oppvokst på Grorud, hvor moren Hulda drev et lite pensjonat for jernbane- og industriarbeidere. Robust og utadvendt.
Drev blant annet med bryting og vektløfting, og ble medlem av Arbeiderpartiet som 15-åring.
Gift med Hjørdis, datter av stasjonsmesteren på Grorud, i 1921. Paret fikk tre døtre, hvorav den ene, Guri, giftet seg med den amerikanske eiendomsmagnaten William Zeckendorf.
Etter en tid som sekretær i Arbeiderpartiet, ble han i 1922 juridisk konsulent i LO. I 1935 skrev han utkastet til den første hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening,
også kalt arbeidslivets grunnlov.
I årene 1935–39 var han justisminister i regjeringen Nygaardsvold. En grunn til at Sovjetunionen senere gikk inn for Lie som generalsekretær i FN, var at Norge etter sovjetisk press valgte å inndra oppholdstillatelsen de hadde gitt til Stalins erkerival Lev Trotskij.
Lie var utenriksminister i eksilregjeringen under 2. verdenskrig. I 1946 ble han foreslått av «de fem store» (Sovjet, USA, Kina, Storbritannia og Frankrike) som organisasjonens første generalsekretær ved dannelsen av De Forente Nasjoner, og valgt med 46 mot 3 stemmer i hovedforsamlingen.
Etter syv år i stillingen, vendte Lie hjem til Norge og en stilling som fylkesmann i Oslo og Akershus. I 1963 ble han igjen industriminister, og senere handelsminister. Han døde av hjertesvikt på Geilo lille nyttårsaften 1968.
I 1947 overlot britene ansvaret til FN, som så satte ned en palestinakomité. Denne la frem et forslag til deling av Palestina i en jødisk og en palestinsk del.
Les også: (+) Bare 17 år etter at eventyret startet, var en av norgeshistoriens største konkurser et faktum
– Trygve Lies store svik var at han på flere områder brøt med eden han hadde gitt, sier Tveit. Som generalsekretær i FN skulle han ikke motta eller søke instrukser fra regjeringer eller myndigheter utenfor organisasjonen. Han skulle utelukkende ha FNs interesser i tankene. Dette sverget han på da han ble innsatt 1. februar 1946. I tiltredelsestalen sin la han til at han skulle være en tjener for alle, og han lovet å ha en upartisk holdning til alle problemer.
– Jeg har ikke skrevet en biografi. Det bør absolutt gjøres, men det er en jobb
for en historiker.
– Min bok er et vinklet portrett, med vekt på kontakten med de hemmelige, israelske tjenestene, sier Odd Karsten Tveit.
Den pensjonerte NRK-journalistens bok om Trygve Lie, «Gudfaren», ble utgitt på Kagge Forlag i september 2018.
Men Lie valgte side.
– Han lot seg bruke, sier Tveit. I israelske arkiver har han gravd frem bevisene: Rapporter fra påvirkningsagentene som jødisk nasjonalråd sendte fra Jerusalem til New York. De forteller om hemmelige møter med Lie, møter ikke engang hans nærmeste medarbeidere visste om. Den nevnte Eban ble en nær venn av ham.
Mens Lie og FN ble bearbeidet av de dyktige sionistene, gjorde palestinerne ingenting for å påvirke avgjørelsen. De mente at det var «innlysende at palestinerne har rett til sitt eget land», og boikottet hele FN.
Det tyngste presset på medlemslandene før avstemningen i FN kom imidlertid fra USA. President Harry Truman var avhengig av jødiske bidragsytere i valgkampen. Dessuten sto velgerne tydelig på jødenes side i kampen for et eget land – også fordi flyktningene dermed ville holde seg unna Amerika. Mange amerikanere var antisemitter, som ikke ville ha jødene til USA.
Les også: (+) Jeg gjorde de samme feilene som mine foreldre. Til slutt måtte jeg ta et oppgjør
i en svertekampanje mot svensken, som døde i en mystisk flystyrt mens han fortsatt var FN-sjef. Foto: Getty Images
Katastrofen
Delingen av Palestina ble vedtatt av FNs hovedforsamling i november 1947. Trygve Lie, muligens uvitende om hvor chamberlainsk han hørtes, fortalte staben sin: «Jeg har sikret fred i Midtøsten i generasjoner».
Lie hadde knapt sikret fred i en time. Arabisk milits og jødisk gerilja innledet umiddelbart voldshandlinger. Lies forsøk på å sette sammen en sikkerhetsstyrke mislyktes. Da britene forlot Palestina for godt våren 1948, brøt full krig ut i det samme den britiske høykommissæren la nøkkelen under dørmatten.
Araberne gikk inn fra nabolandene og befestet de palestinske områdene, mens jødene proklamerte staten Israel og gikk på offensiven. De tok kontroll over større områder enn delingsplanen tilsa, og jaget den palestinske befolkningen på flukt. Nesten 800 000 palestinere ble «revet vekk fra sine hjem med makt og trusler», slik FN-observatører senere rapporterte. Araberne kaller det Nakba – katastrofen.
Under Lies tid som generalsekretær, sendte FN Folke Berna-dotte, og senere Ralph Bunche, dit som fredsmeglere. Begge lyktes med å lage våpenhvile. Men svenske Bernadotte, som krevde at de palestinske flyktningene skulle få vende hjem, ble drept av israelerne i et attentat.
Bunche var heldigere i så måte, og fikk til og med Nobels fredspris i 1950. Bunche selv var skeptisk. FN jobbet ikke for fred for å vinne priser, mente Bunche, som ville ta kontakt med Nobelkomiteen.
– Dropp det. Prisen er bra for FN, sa Lie.
Og bra for Trygve Lie, også. Den amerikanske FN-utsendingen Edward Stettinius kalte ham en posør. Det var for så vidt ikke den verste karakteristikken – andre brukte ord som plump, løgnaktig og stormannsgal – men en prestisjefylt fredspris passet utvilsomt godt. Lies forfengelighet var godt kjent. Ved en tilstelning byttet han bordkort med britenes utenriksminister Anthony Eden for å få hedersplassen.
Homsefrykt
Noen uker etter flausen med Sonja Henie ble Trygve Lie som planlagt takket av som generalsekretær i De Forente Nasjoner. Det var ikke mange tårene som ble felt da FNs hovedforsamling takket ham for innsatsen, og godkjente Sikkerhetsrådets utnevnelse av svensken Dag Hammarskjöld som Lies arvtager.
Historikeren James Barros mener Lie under de syv årene hadde vært «feil mann på feil sted til feil tid», men kanskje hadde Lie like mye rett da han tok imot Hammarskjöld på flyplassen.
– Velkommen til verdens umuligste jobb, sa Trygve Lie. I det rådende politiske verdensklimaet var FN-sjefen i konstant skvis mellom stormaktene. Etter at Lie tok klar stilling i Koreakrigen, hadde ikke Sovjetunionens representanter hilst på ham.
I FNs historiebøker huskes Lie kanskje best for arven han etterlot seg. Det er hans fortjeneste at FN-bygningen står som et landemerke i New York, og han ble æresborger av byen. Han sørget også for at generalsekretæren i FN ble noe langt mer enn en administrativ leder. Slik brøytet han vei.
Hans siste handlinger i FN er ikke like imponerende. Lie hadde en egen foretrukket kandidat, og spredte åpenlyst rykter om den ugifte Hammarskjölds seksuelle legning. Den greske FN-ambassadøren var en av dem som sperret opp øynene da Lie under et møte lurte på hvorfor Hellas ville «stemme på den homsen». Lie var på sitt groveste da han ga sin FN-sjåfør et velment råd på veien før han skulle kjøre sin nye sjef.
– Pass på rumpa di nå, sa Lie.
Les også: Abid Raja måtte holde forholdet skjult
I FBIs tjeneste
Mest ødeleggende for omdømmet er imidlertid «FBI-affæren». I en hemmelig avtale med det amerikanske State Department åpnet Lie dørene for FBI, som jaktet på kommunister i alle samfunnslag og ville ha kontroll over hvem som jobbet i FNs stab. Avtalen var mildt sagt i strid med retningslinjene om ikke å bøye seg for nasjonalt press. Nærmere 50 ansatte ble sparket i denne prosessen.
Etter at han hadde gått av, ble Lie dømt i FNs administrative tribunal. Det slo fast at Lie hadde opptrådt ulovlig og misbrukt sin makt ved å sparke fast ansatte i staben bare på mistanke om at de var kommunister. Flere fikk store erstatninger.
Trygve Lie la seg på ingen måter flat.
– En politisk utrenskning måtte gjennomføres, sa Lie til Arbeiderbladet.
Han la seg flatere for Sonja Henie. Dagen etter det uanstendige forslaget på El Morocco, mottok OL-heltinnen en diger blomsterbukett. «Ber så mye om tilgivelse», skrev Lie.
Senere skulle hun tilgi. Senere skulle hun, akkurat som Hammarskjöld, tilgi Lie for grovhetene og bli en god venn. Men der og da var hun fortsatt rasende. Hun sendte buketten tilbake.
Svaret sved trolig like mye som rappene over kinnene. Men kanskje nikket han anerkjennende til ordbruken.
– Kyss meg i ræva, sto det.
Denne saken ble første gang publisert 22/10 2021.
