SAMTALE I NATTEN
Jeg gjorde de samme feilene som mine foreldre. Til slutt måtte jeg ta et oppgjør
Vendepunktet for Erna ble å kunne si tre ord. – Det var hardt å innrømme overfor seg selv, forteller hun.
– Når blir noe en avhengighet?
Erna (50) starter med å stille et spørsmål hun har grublet mye på.
– Jeg vokste opp med foreldre som drakk – mye. De var såkalte velfungerende alkoholikere. De hadde imponerende jobber, fartet verden rundt og levde «det gode liv».
De døde før hun fikk stilt dem spørsmålet. Begge døde av sykdommer relatert til alkohol.
– Jeg tror aldri de tenkte på seg selv som alkoholikere. De lignet jo ikke på den stigmatiserte, stereo-
typiske alkoholikeren. Tvert imot skapte de et bilde av seg som treningsglade og sunne mennesker. De spilte golf og spiste sunt.
Hjemme derimot opplevde Erna sine to søsken og hun skyggesiden av at de drakk jevnt og trutt – hver eneste dag.
Tomrommet
– Hvordan reagerte du på det som barn?
– Det var mest merkbart på moren vår. Stemmen hennes gikk alltid et toneleie opp og det ble slitsomt å høre på. Når hun hadde fått for mye innabords, startet hun alltid en krangel med far. Det som gikk igjen var at han visstnok stirret for mye på andre damer, at han ikke elsket henne lenger og mer klaging i den duren.
– Som tenåring tenkte jeg at «mamma er sykelig sjalu». Som voksen forstår jeg henne bedre. Den gangen fikk jeg alltid vondt i magen av å se henne full. Det føltes veldig utrygt og var også ekkelt å se.
– Tror du hun hadde grunn til å være sjalu?
– Pappa – eller far som han ville bli kalt – var en høy og flott mann med god økonomi. Han ble sikkert ansett for å være attraktiv. Om han selv gikk over streken og var utro vet jeg ikke. Han var en nokså kjølig kar, en som ikke viste følelsene sine. Heller ikke overfor oss barna.
I dag tenker Erna at det derfor var forståelig at moren deres savnet hans oppmerksomhet.
– Hvordan opplevde du hans drikkevaner?
– Hjemme hadde han som regel et glass konjakk eller whisky i hånden, men han ble så vidt jeg kunne se aldri full. Han ble snarere mildere i tonen av å bli beruset. Som sagt var han er stor kar, mens mor var bitte liten og tynn – som meg. Hun tålte sikkert langt mindre.
– Ingen av dem var voldelige mot oss, men vi ble vitne til at hun klorte og slo ham i sinne. Han tok aldri igjen med samme mynt, men dyttet henne fra seg og forlot huset.
– Noen ganger prøvde jeg å holde meg våken, for å høre når han kom hjem igjen. Som regel sovnet jeg, men det kan være at han fant på noe annet de nettene. Kanskje var han utro?
– Verst var det likevel å se hvordan mamma forandret seg. Hun ble i mine øyne så stakkarslig der hun kjeftende klenget på far og tagg om hans kjærlighet.
– Følte du at de elsket hverandre?
Erna må tenke seg om.
– Jeg tror hun elsket ham på en usunn måte, at hun aldri fikk den kjærligheten hun ønsket. Den hun trengte. Kanskje det var derfor hun drakk – for å glemme?
Det er en følelse hun selv fikk kjenne.
– Jeg giftet meg med en mann som lignet på far, en som ytre sett hadde alt på stell, men som inni var kjølig som is. Jeg drakk for å fylle et indre tomrom– en stakket stund.
– Du sier at de var alkoholikere og at du også er det: Hva er symptomene?
– Ja, når har man et alkoholproblem? sier hun spørrende.
– Akkurat det tror jeg de fleste alkoholikere sliter med å innse. For å oppnå den vissheten trengte jeg å finne svaret på spørsmålet jeg startet med å nevne: Når blir alkohol en avhengighet?
– Selv om det ga meg stor uro å se mor full, begynte jeg allerede som tenåring å smugdrikke. Kanskje fordi jeg var nysgjerrig på hva som trakk henne mot det å drikke? Jeg kjente en nesten uimotståelig dragning mot rusmidlet alkohol, sprit, vin, øl – alt gikk ned.
– Jeg vokste opp med en konstant følelse av utilfredsstillelse, uten å vite hvorfor – og prøvde å fylle det hullet. Alkohol ble for meg et slags fristed.
– Avhengighet er en listig, lunefull og mektig sykdom – uansett om det dreier seg om spillegalskap eller alkohol.
– Kort besvart vil jeg si at et varselstegn bør være at du «dagen derpå» drikker for å føle deg bedre eller at du ikke klarer å slutte før du er full. Slik var jeg.
– Mine foreldre innrømmet nok aldri overfor seg selv at de sånn sett hadde et alvorlig problem, men mine søsken og jeg mener det bestemt. Heldigvis ble jeg den eneste av oss «barna» som sånn sett gikk i deres fotspor.
For fem år siden endret hun kurs.
– Da ble jeg skilt fra «istappen», som jeg pleier å kalle ham. Også han drakk hyppig. Å bo alene tvang meg til å revurdere livet. Jeg spurte meg selv «hvem er du egentlig?»
– Jo, en barnløs kvinne på vei mot de 50. En utrent og sliten kvinne. Det var da, før jeg ringte «Rus-
telefonen» og ba om hjelp, at jeg for første gang sa til meg selv: «Jeg er alkoholiker!»
Les også (+): Berit tok mannens telefon da den ringte. Han innrømte til slutt at det hun hadde hørt, var sant
Stolt og glad
Da Erna oppsøkte hjelp kunne hun krysse av de fleste kriteriene for avhengighet.
– Jeg trengte ikke bare å redusere bruken, men å slutte med all alkohol.
Hun fikk profesjonell hjelp via det offentlige helsevesenet.
– Etter tips fra «Rustelefonen» oppsøkte jeg fastlegen min. Gjett om jeg var flau over å si de tre ordene der, men jeg ble møtt med forståelse og god hjelp.
– Det ble noen tøffe måneder å kvitte seg med det verste suget, men jeg klarte det, sier hun og det pene ansiktet lyser opp i et stort smil.
– Siden har jeg ikke rørt alkohol. Det mørke hullet inni meg er i dag i stedet fylt med glede. Redningen ble blant annet å skaffe en firebent, søt og sprek venn. Sammen er Teddy og jeg daglig på herlige turer i marka.
Målet om å bli en rusfri og sunn 50-åring er innfridd.
– Jeg har aldri hatt det bedre enn nå, sprudler hun livsglad.
– Vit at det er mulig å snu om på livet – til det bedre!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 20/07 2021, og sist oppdatert 21/07 2021.
