kampene på Haglebu
Avslører sannheten om slaget som er blitt kalt et meningsløst blodbad
«Haglebuslaget» er blitt beskrevet som et av 2. verdenskrigs mest meningsløse blodbad, fremprovosert av Milorg. Nå blir det hele stilt i et nytt lys.
Slaget på Haglebu mellom Sigdal og Hallingdal 26. april 1945 artet seg som en ren borgerkrig. Hovedtyngden av deltagerne på begge sider var nordmenn. 800 meter over havet var det en kamp på liv og død i fem timer.
Halvor A. Hartz er pensjonert lensmann i Modum i nabobygda til Sigdal hvor styrker fra Milorg og SS barket sammen i trefninger som kostet 16 liv våren 1945. Syv menn falt på norsk side. Etterforskergenet forlater aldri Hartz, som nå har skrevet bok om hva som skjedde under krigen i de to kommunene.
– Jeg har lest mange politirapporter fra avhørene av de norske nazistene som deltok både i forpostfektningene nede i Eggedal og i selve slaget oppe på fjellet. Der kommer det klart frem at hele opptakten ligger på norsk side – med mange deltagere fra Hirden og nordmenn i tysk SS-uniform. Hirden var mye mer delaktig enn det som er kommet frem tidligere, sier Halvor Hartz (68) til Vi Menn.
På 1990-tallet festet det seg en myte om at det som skjedde på Haglebu ikke hadde noen praktisk betydning. Hverken militært sett eller for utviklingen av siste dagene av 2. verdenskrig på norsk jord.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Lå i forsvarsstilling
– Revisjonister (nye historieskrivere, red.anm.) påstår at en trigger-happy ledelse av Milorg-styrkene oppe i fjellet lokket tyske SS-soldater i en felle for å oppnå en kamp for enhver pris, bare elleve dager før freden kom. Det stemmer ikke. Milorg-troppen lå i forsvarsstilling, sier Halvor A. Hartz.
– Det er også feil at slaget ikke fikk noen praktisk betydning for stemningen hos tyskere og norske nazister helt på tampen av krigen. Mye av lufta gikk ut av ballongen nettopp på grunn av hendelser som dette, sier den erfarne etterforskeren.
– Hvordan kunne det ha seg at tyskerne var så lite delaktig i Haglebu-slaget?
– Natten før slaget var det en samling på Vikersund Bad hvor en SS-skijegeravdeling hadde forlegning. Hirdsjef i Buskerud, Andreas Østgaard (24) fra Mjøndalen i Nedre Eiker, la frem mange ferske og detaljerte opplysninger om motstandsbevegelsen i Eggedal og om slippvirksomheten i området. Opplysningene var skaffet til veie under en razzia rett i forkant, sierr Hartz.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Tysker prøvde å bremse
De 16 falne
Bjarne Edward Klemmetsen (37), Drammen, Knut Dorenfeldt Aubert (24), Skoger, Kåre Emanuel Berntsen (26), Konnerud, Knut Flaaum (31) og Harald Holth (31), begge fra Mjøndalen, Johnny Robert Thorvaldsen (26) og Øyvind Normann Jørgensen (30), begge fra Svelvik.
De ni falne på tysk side: Hirdmennene Hans Kristian Keiser (52), Drammen og Ole Christian Mehren (59), Lier og SS-soldatene Anders Juel Bang (20), Kongsberg, Tom Henry Zachariassen (21), Grimstad og Halvor Moxnes, Trondheim, tyskerne Erich Grunert (25), Franz Büchel (25), Rudolf Kastner (28) og østerrikeren Josef Horner (28).
Lederen, Hauptmann Roland Braüer, var likevel skeptisk til å gjennomføre en utrykning. Han sa at han skulle spise hatten sin hvis de fant noen Milorg-folk i fjellet. Braüer prøvde å bremse iveren til de norske NS-offiserene som ville rykke ut, men avga til slutt noen tyskere og østerrikere som kunne slutte seg nordmennene i SS-uniform, forteller Halvor A. Hartz.
Forspillet 23. april med razziaen i Eggedal var også helnorsk. Innsamlingen av opplysninger, avgjørelsen om å aksjonere og innsatsstyrken var helt uten tyske innslag.
Det bemerkelsesverdige er at det var så stor iver blant nordmenn for å jakte på sine landsmenn når alle visste at krigen hvert øyeblikk gikk mot slutten, mener Hartz.
Tre av fire var nordmenn
Da operasjonen mot Milorg-basen ble satt i gang, stilte Hirden med 50 mann. Nesten alle var fra Buskerud. Fra SS-avdelingen deltok 65 mann. Mange nordmenn var med der også. Av de 115 soldatene som ble satt inn for å uskadeliggjøre hjemmestyrkene, var 75 prosent nordmenn.
SS-skijegerne kom før Hirden til Medalen, åtte kilometer sør for Haglebu. Frontkjemperen Helge Staff (26) var lederen for alle SS-skijegerne. Nordmannen hadde graden untersturmführer. Han fortsatte med sine menn fremrykningen videre mot Haglebu.
Da det kom melding til Haglebu om at SS-menn var kommet til Medalen, bestemte Milorg seg for å sende en oppklaringspatrulje. En SS-tropp på vei nordover ble oppdaget. Da besatte hele kompaniet sine kampposisjoner.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Andreas Østgaard og hans hirdmenn fulgte på et stykke bak.
Ved Buin, halvannen kilometer fra Haglebuvannet, kom Hirdens alarmenhet i kamp med Milorgpatruljen. To hirdmenn mistet livet.
RAZZIA I EGGEDAL
23. april rykket Hirdens Alarmenhet ut fra Drammen til Eggedal. Grunnlaget var opplysninger fra to hirdmenn som hadde vært på skitur i fjellet. De hadde fått vite at det pågikk slipp av utstyr til Milorg, og meldte fra til Hird-sjefen i Buskerud, Andreas Østgaard. Han beordret en helnorsk nazi-utrykning til Eggedal.
I en razzia ble 15 motstandsmenn arrestert. De ble banket for å gi fra seg opplysninger. Dagen etter overtok Gestapo i Drammen med mer tortur. Da kom flere fakta om basen på Haglebu frem.
En dram for mye
Skytingen skapte full forvirring i Hirdens alarmenhet. Fremrykningen stoppet helt opp. Da kompanisjef Østgaard fikk beskjed av sin ordonnans Martin Lerberg om at to av hans menn hadde blitt drept, var hans første kommentar: «De må ha tatt dem en dram for meget i hvilepausen De, Lerberg».
Helge Staff og hans SS-menn var på dette tidspunktet så langt foran at de ikke fikk med seg at Hirden var tatt under ild. Da det ble klart for Østgaard at han hadde mistet to mann, måtte han ta en avgjørelse. Samtidig så han at SS-avdelingen sendte røde signalbluss, som betydde at de trengte forsterkninger. Han hørte også skyting fra Haglebu.
Les også: (+) Den utrolige historien om da flygale Arne (21) stjal et jagerfly
Lederen for medlemmene av hirdstyrken som kom fra Ringerike sa nei til å fortsette. Østgaard var likevel innstilt på å gjennomføre oppdraget. Det var jo tross alt han som hadde tatt initiativet til operasjonen.
Men snart skjønte Østgaard at også hans nærmeste menn hadde mistet motet. Han innså at de hverken hadde utstyr eller våpen til å ta opp noen effektiv kamp. Ettersom Milorg-motstanderne hadde tyngre våpen, trakk han avdelingen tilbake.
Nektet tysk ordre
På vei ned til bygda traff han en tysk offiser som ba dem komme seg opp på vidda igjen for å ta opp kampen mot milorg-styrken. Østgaard nektet bestemt selv om han risikerte å bli stilt for krigsrett for å ha sviktet sine kampfeller. Han avverget på den måten noe som kunne ha ført til et enda større blodbad.
To dager før kapitulasjonen, ble han og Andreas Østgaard degradert. Etter freden ventet en dom på ni års tvangsarbeid.
– Helge Staff tegnet i forbindelse med politiavhør etter krigen opp angrepsplanen. Han skulle sammen med tre lag fra SS-troppen angripe på vestsiden av Haglebuvannet mot setrene og hyttene hvor Milorg holdt til. Så skulle Hirden gjøre en høyre flankering. De var aktivt med helt frem til de mistet to av sine, sier Halvor A. Hartz.
Sjef for 100 mann
Løytnant Peter F. Holst (23) var sjef for 100 mann på Haglebu. Han var sendt fra Forsvarets overkommando i London for å gjennomføre et befalskurs der. Holst valgte å gå i forsvarsstilling med kurselevene sine da oppklaringspatruljen meldte at fienden var mindre enn to kilometer unna.
– Holst så det ikke som noe alternativ å oppløse styrken og oppgi utstyr og våpen. Hans oppfatning av motstanderne var at de var norske nazister og at utfallet av en kamp ville bli fordelaktig. Det var heller ikke snakk om at han skulle angripe. Det var det fienden som gjorde, sier Halvor A. Hartz.
La seg oppå håndgranat
Selve kampene inneholdt mye dramatikk. Den tyske lagføreren Rudolf Kastner ble truffet i buken, en skuddskade som det den gang ikke var særlig store muligheter for å overleve, i hvert fall ikke uten umiddelbar legehjelp. Den rutinerte krigeren Kastner forsto hva dette innebar: En langsom og smertefull død. Han ba derfor en norsk 19-åring i SS-uniform om å skyte ham, noe hverken han eller noen andre ville. Kastner fant da frem en håndgranat, trakk ut sikkerhetssplinten og la seg oppå granaten. Eksplosjonen kastet tyskeren opp i været, og den maltrakterte kroppen landet på ryggen.
Dermed var to av tyskernes lagførere falt. Den tredje stakk av fordi motstanden var så sterk. For å rettferdiggjøre sin flukt meldte han fra til Staff at han og de to som hadde rømt sammen med ham, var de eneste som overlevde etter sammenstøtet med Milorg på vestsiden. Dermed ble det feilaktig meldt videre at 29 tyskere hadde falt. Kampene endte med at SS-folkene trakk seg tilbake på begge sider av vannet.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Kunne ikke ta fanger
Etter kampene ble den tidligere frontkjemperen Tom Henry Zachariassen (21) fra Grimstad skutt for å ha båret våpen mot sine landsmenn. Han overga seg, men Milorg begrunnet henrettelsen med at de ikke hadde kapasitet til å ta fanger.
Det ble aldri pekt på hvem som skjøt Zachariassen.
Norsk stor-nazist nektet nedbrenning
Gestapo-offiserene fra Drammen var rasende over tapene SS hadde lidd, og ønsket å sette i gang omfattende hevnaksjoner.
Blant annet ønsket Gestapo å brenne ned hus og gårder til alle som var innblandet i motstandsarbeid. De visste at bygdefolket hadde støttet Milorgs aktiviteter i området.
Her kom en norsk stor-nazist sine egne landsmenn til hjelp. Obersturmbannführer Egil Reidar Hoel var sjef for SS- Polizei und Schi-Jäger Batallion (motorisiert). Dagen etter Haglebuslaget tok Hoel turen til bygda i overgangen mellom Eggedal og Hallingdal. Han overprøvde beslutningen om nedbrenning. Gestapo likte slett ikke Hoels innblanding, men siden han var den SS-offiseren på stedet med høyest rang, var det han som bestemte, og gårdene ble spart.
Bøndene i Eggedal ble beordret til å stille med hest og slede for å hente de døde SS-soldatene ned fra fjellet. De kunne også fortelle at det hele fortonte seg som et gedigent plyndringstokt. SS-mennene tok med seg alt de kunne finne av verdi i hytter og hus. For å få med alt tyvegodset måtte hestekarene kjøre flere turer.
Det ble funnet spor etter Milorg i 16 hytter i Haglebu-området. SS-skijegere fra en avdeling på Notodden fikk i oppdrag å brenne ned disse. Etter å ha tatt med seg alt av verdi, satte de fyr på hyttene og tilhørende bygninger. For å sette skrekk i lokalbefolkningen, fortalte de da de kom tilbake til bygda at de hadde brent ned hyttene med fullt av nordmenn inni.
Helt frem til 1. mai holdt tyskerne og NS det gående med patruljer og husundersøkelser. Ingen av de mer enn 100 Milorg-jegerne som befant seg i fjellområdene mellom Rustadstølen og Djupsjøen da aksjonene begynte, ble funnet. Milorg-styrken evakuerte i retning Hallingdal med sine sårede. De ble hjulpet av snøvær som dekket skisporene deres.
De var godt utstyrt. Takket være flere flyslipp fra England var elever og stabspersonell på Haglebu bevæpnet med Lee-Enfield-rifler, US-karabiner og Stengun maskinpistoler mens offiserene hadde pistol. Avdelingsvåpenet var Brengun maskingevær, som det i alt var seks stykker av.
Folkene i basen hadde rikelig med ammunisjon. I tillegg hadde de også håndgranater.
Befalet hadde rekognosert og etablert forsvarsstillinger til alle mann. Disse skulle besettes hvis de ble angrepet.
Denne saken ble første gang publisert 23/12 2020, og sist oppdatert 18/01 2023.
