Tyskerjentene som forlot Norge
Hanna (16) fulgte hjertet – ble forvist fra Norge
Den unge tenåringsjenta lot hjertet styre sine handlinger. Det fikk store konsekvenser.
Hanna Mothes var bare 16 år da krigen kom til Norge i 1940.
Den unge tenåringsjenta fra Espa i Hedmark var ikke politisk bevisst, men lot hjertet styre sine handlinger.
Hun traff mannen sin første gang under et besøk hos en venninne i Oslo i 1942.
Heinz Mothes, het han. Han var 23 år og akkurat den mannen hun hadde drømt om. Forelskelsen var gjensidig.
Nærmere 50 000 norske kvinner hadde et forhold til tyske soldater under andre verdenskrig.
I sin nye bok, «Gift med fienden – historien om tyskerjentene Norge ikke ville ha», forteller historiker og forfatter Ingerid Hagen historiene om tyskerjentene som giftet seg med sine tyske soldatkjærester.
Fanget bak jernteppet
Hanna Mothes var én av disse.
De norske kvinnene som hadde giftet seg med sine tyske soldatkjærester under og etter krigen, ble fratatt sitt statsborgerskap og landsforvist til Tyskland.
De var hverken tiltalt eller dømt for noe. Utvisningen kunne heller ikke prøves for noen domstol.
De som ønsket å reise hjem igjen til Norge, ble møtt med strenge innreisekrav fra norske myndigheter.
For de fleste var døren til deres eget hjemland stengt i flere år etter krigen. Spesielt vanskelig var situasjonen for de tyskgifte kvinnene som etter krigen hadde havnet i Øst-Tyskland, senere DDR.
Da Berlin-muren ble reist i 1961, ble disse kvinnene fanget bak jernteppet i 28 år. Hanna Mothes var en av flere hundre norske kvinner som ble tvunget til å leve bak jernteppet.
Les også: (+) Maria Quisling sa nei til alle intervjuer. Så banket Bjørn på døren
Lot seg ikke stoppe
Kjæresten Heinz ble beordret til Finland, men han lovte å komme tilbake og hente henne, og han skrev brev.
I mellomtiden tok Hanna seg jobb på Trandum som serveringshjelp for tyskerne.
I et avisintervju fortalte hun med egne ord om denne tiden:
«Far var skogsarbeider. Han ble rasende da jeg fortalte at jeg var forelsket i en av fiendens soldater. Men jeg lot meg ikke stoppe. Jeg tok jobb hos tyskerne slik at Heinz kunne finne meg da han kom tilbake.»
Da Finland kapitulerte i 1944, kom Heinz tilbake igjen til Norge og ble der til krigen var slutt.
Paret giftet seg i desember 1945 etter at Hanna hadde latt seg internere hos tyskerne for å unngå mobben utenfor.
Hun følte seg regelrett jaget fra landet, og de to flyttet til den østtyske byen Chemnitz. Her var det sult og nød, og Hanna ønsket å komme seg vekk fra elendigheten.
Eneste mulighet til å få innreisetillatelse til Norge var å skille seg fra Heinz. Så slik ble det.
Savnet mannen
Hanna tok med seg sin seks måneder gamle sønn og forlot Heinz og den utbombede byen i 1947. Utsultet og dypt fortvilet over det livet hun hadde skapt seg, dro hun tilbake til foreldrehjemmet på Espa i Hedmark.
Men tilbake i Norge angret hun på skilsmissen. Savnet etter mannen ble for sterkt:
«Det var kveld. Jeg satt utenfor huset og så utover Mjøsa – og tenkte på Heinz. Det var da jeg bestemte meg. Kan Heinz sulte, så kan jeg, tenkte jeg.
Og så tok jeg Herbert med meg og dro den lange veien tilbake til Chemnitz», fortalte Hanna i avisintervjuet.
Hanna reiste tilbake til Heinz i 1948, og etter dette holdt paret sammen.
Underveis ble Chemnitz omdøpt til Karl-Marx-Stadt og ble en del av DDR. Med årene ble tilværelsen lettere for paret. De fikk leilighet, arbeid og etter hvert en sønn til.
Begge barna ble døpt og konfirmert i Norge på 1950-tallet.
Les også: (+) Planen var elendig, utstyret likeså − slik endte kidnappingen av Rinnan i fiasko
Jobbet hardt
I 1988 ble vi i Norge kjent med Hanna Mothes historie. Da laget NRK en reportasje om henne i TV-programmet «Antenne ti».
På dette tidspunktet hadde Hanna bodd i Karl-Marx-Stadt i 42 år.
I alle disse årene hadde hun tilpasset seg et totalitært system, der man ikke kritiserte eller stilte spørsmål, men godtok alt. Hun hadde holdt motet oppe.
Hun klaget ikke, men var snarere den som oppmuntret andre.
Livet var til tider tøft, men det hadde også vært lyspunkter. Både hun og Heinz hadde jobbet hardt.
Slik systemet var innrettet i DDR, ble de belønnet med en fin leilighet – i hvert fall etter østtysk standard. I et intervju i 1985 forklarte Hanna:
«Spør du meg hvordan det er å bo i et østblokkland, må jeg ærlig svare at jeg har vennet meg til det. Man savner ikke luksus og ekstravaganse så mye når alle naboene er i samme båt som deg selv. Men i forhold til Hedmark vil Karl-Marx-Stadt alltid komme til kort.
Har du vennet deg til åpent frodig landskap med blå himmel og røde fjøs, er det straks verre å forsone seg med den uendelige blokkbebyggelsen i østblokklandene.»
Pensjonen holdt ikke
Selv om de var blitt pensjonister, jobbet de fulltid for å klare seg.
Begge sto opp klokken fire om morgenen for å være på jobb klokken fem. Hanna som kantinehjelp og Heinz på en fabrikk.
Den lille pensjonen på 329 mark holdt ikke lenge.
Så sent som i 1988 ville hele månedslønnen gå med dersom Hanna ønsket å kjøpe seg et par sko.
Ekteparet så seg nødt til å arbeide, og i DDR var det lov å arbeide etter oppnådd pensjonsalder.
Mulighetene til å reise hjem til Norge hadde i alle år vært svært begrenset. Etter at muren ble reist i 1961, var det ikke mulig å komme hjem utenom ved store anledninger.
Nedbrutt av sorg
Hanna måtte tvinge seg hjem til sin fars begravelse i 1962. Hanna forteller:
«Politimannen på grensen skulle stoppe meg. Jeg var nedbrutt av sorg og sa at dersom han stoppet meg, måtte han skyte meg i ryggen. Så begynte jeg å gå.»
Hanna fikk utreisetillatelse. Turene hjem til Norge hadde vært høydepunkter i livet, og hvert år hadde hun systematisk lagt penger til side til togbillett.
– Da hun fikk en liten arv etter sin avdøde far, kjøpte hun noen fine ting til sønnene sine, blant annet et telt, en fiskestang og et par pene dresser. Ved grensen ble alt tatt fra henne. I DDR skulle ingen ha mer enn andre, sier forfatter og historiker Ingerid Hagen.
I sin nye bok har hun skrevet historien om Hanna og de andre norske kvinnene som giftet seg med fiendens soldater.
Avslag på avslag
Hanna hadde ingen tyske venner, og bortsett fra familien besto omgangskretsen av noen få norske venninner som var gift med tyske menn.
Ofte vandret hun rundt alene og snakket norsk med seg selv. Hun sang også ofte på norsk.
Hun lærte seg aldri å skrive tysk, for hun beholdt alltid ønsket å vende hjem, fortalte hun Dagbladet i desember 1988:
«Lengselen etter Norge har vært uutholdelig. Jeg har grått mye og svært ofte ropt etter min avdøde mor og far. Ingen som ikke har levd med en slik lengsel etter sitt eget land, skjønner hvor fælt dette har vært.»
Etter farens død i 1962 søkte hun om å få tilbake sitt norske statsborgerskap, men fikk avslag.
«Jeg har søkt på nytt og på nytt, men bestandig fått avslag. Jeg har vært like deprimert hver gang», innrømmet hun.
Hanna ville hjem igjen også da «Antenne ti» laget reportasjen om henne i 1988. Som pensjonist i DDR fikk hun nå lov til å reise. Men i Norge hadde hun bare to tomme hender.
«Da har jeg ingenting», svarte hun.
Les også: (+) Det tyske jageresset etterlot en norsk sønn på Sørlandet. Én dag tok sønnen opp telefonen og ringte
Beskrivende
Foreldrene og søsknene var alle døde. På spørsmålet om hvorfor hun etter så mange år fremdeles ville ha tilbake sitt statsborgerskap, svarte hun gråtkvalt ved foreldrenes grav:
«Jo, for jeg ville så gjerne – det er så tungt å svare på – i hvert fall hvile i Norge. Uten statsborgerskap kan jeg jo ikke hvile i Norge heller.»
– Historien om Hanna Mothes beskriver godt skjebnen til mange av de norske jentene som ble utvist fra Norge etter krigen. Hun sultet og led nød de første etterkrigsårene. Hun var likevel en av få tyskgifte kvinner som fikk innreisetillatelse til Norge. Men hun valgte å vende tilbake til Tyskland, sier Ingerid Hagen.
– Hanna lot hjertet styre sine handlinger. Hun måtte til slutt kjempe for sitt norske statsborgerskap etter at hun returnerte til Øst-Tyskland i 1948, forteller hun.
Strengest i Europa
Hanna opplevde det samme som så mange av de andre såkalte «tyskerjentene» som hadde giftet seg og dratt til Tyskland: Døren hjem til Norge stengt.
– Flere enn tusen norske kvinner giftet seg med tyske soldater under krigen, og de ble dermed utvist fra Norge. I kraft av ekteskapet ble de tyske borgere. Mange av disse var svært unge kvinner, under myndighetsalder, som kom til et totalt ødelagt land, der det var mangel på alt.
Forfatteren forteller at ingen annen gruppe nordmenn ble fratatt statsborgerskapet under krigsoppgjøret.
Ikke for NS-medlemskap, ikke for å ha vært frontkjemper, ikke for å ha vært krigsprofitør. På dette området skiller Norge seg ut som ett av de strengeste landene i Europa.
– Jeg var nysgjerrig på disse jentene som en del av vår krigshistorie. Jeg husker godt TV-dokumentaren om Hanna Mothes og de andre jentene, fordi den også gikk i reprise på 1990-tallet. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å få innblikk i skjebnene til disse unge kvinnene som havnet i Tyskland, og særlig de som endte opp i DDR, forteller hun.
Boken hun har skrevet er en generell fremstilling om hvordan de tyskgifte, norske kvinnene ble behandlet av den norske stat etter krigen.
– Hanna Mothes’ historie har en sentral plass i boken. Hun var kanskje den mest iherdige av dem, én som aldri ga opp håpet om å få tilbake sitt norske statsborgerskap.
Hanna Mothes døde i 2016 og er begravet ved siden av sin mann i Chemnitz i Tyskland.
Kilde: Boken «Gift med fienden – historien om tyskerjentene Norge ikke ville ha».
