Skipsmysteriene
Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Det skulle ikke kunne skje. I løpet av minutter forsvant et av verdens største og mest moderne lasteskip sporløst fra jordens overflate. Og fire år senere; søsterskipet likeså. 70 mennesker mistet livet. Ingen kunne forklare hva som hadde hendt. Og de som hadde en mistanke, snakket ikke om det.
Tre uker etter det siste radiosignalet kom meldingen som tok hele Norge på sengen. Budskapet var dramatisk. Samtidig slo en norsk kaptein full alarm, men ble ikke hørt.
Fire år senere forsvant også søsterskipet på mystisk vis.
Forlisene til de to superskipene er fortsatt ikke formelt oppklart. Ingen offisiell rapport har slått offentlig fast hva som virkelig skjedde.
«Alt normalt»
Vi skrur tiden tilbake til en av de siste dagene i desember 1975.
Det tre år gamle og 225 000 tonn store skipet «Berge Istra» befinner seg i Sør-Kinahavet mellom Filippinene og Ny-Guinea – på vei med jernmalm fra Tubarao i Brasil til Japan. Derfra skal skipet etter planen gå til Persiabukta for å ta med olje tilbake til Europa.
«Berge Istra» er et OBO-skip – Ore-Bulk-Oil – et kombinasjonsskip som kan frakte både fast og flytende last.
29. desember klokken 19.24 norsk tid melder skipets telegrafist til sin kontakt i Tokyo at alt er normalt om bord og at de har godt vær.
Radiomeldingen blir siste livstegn fra den hypermoderne kolossen.
Taust over nyttår
«Berge Istra» hadde et mannskap på 32 personer, 13 av dem norske.
I hjemlandet begynte familiemedlemmer å stusse – hvorfor hørte de ikke noe fra sine kjære? Hvorfor ringte ingen hjem? Det ble nyttårsaften, men ingen hørte noe fra skipet. Hos rederiet beroliget de så godt de kunne: – Skipet hadde sikkert bare mistet radioforbindelsen.
Først én uke etter siste kontakt, innså den aldrende rederhøvdingen Sigval Bergesen d.y. – han var blitt 83 år gammel – og hans folk at noe måtte være alvorlig galt.
5. januar, den dagen Berge Istra skulle ankommet Tokyo, ble kjempeskipet omsider etterlyst. Men Bergesen nektet å tro at det verste kunne ha skjedd.
– Jeg er overbevist om at det hele dreier seg om en vanlig forsinkelse, kombinert med en eller annen uforklarlig radiosvikt, sa Sigval Bergesen d.y. til mediene som flokket seg sammen utenfor rederikontorene.
Det ble satt i gang en enorm leteaksjon. Fra sin marinebase på den japanske øya Okinawa tok USA ansvaret for å lede aksjonen.
Den japanske kystvakten deltok, fly fra Japan lette i mange dager, Orion-fly ble sendt på vingene fra Australia, skip og mindre båter fra flere land gjorde alt de kunne. Den største leteaksjonen i fredstid, ble det sagt. Et område like stort som Skandinavia ble saumfart.
Les også: (+) Nordmannen var det første mennesket på Antarktis. Så ble han fryst ut av historiebøkene
Teorier florerte
Men ingen ting ble funnet. Ingen vrakrester. Ingen oljeflak på havet. Ikke noe som helst. Skipet var rett og slett forsvunnet. Spekulasjonene florerte.
Noen mente skipet kunne være kapret av muslimske opprørere på den filippinske øya Mindanao.
Det ble snakket om eksplosjon, om brann i maskinen – ja til og med om at utenomjordiske krefter kunne ha bortført «Berge Istra.»
16. januar ble leteaksjonen oppgitt. «Berge Istra» ble ansett som tapt. Det var det største lasteskipet som noen gang hadde forsvunnet på havet.
– Alt som står i menneskelig makt har vært gjort i forbindelse med letingen. Fly og skip har trålet nær én million kvadratkilometer, men dessverre ...», skrev Bergesen i et brev til de pårørende.
Rederi og etterlatte belaget seg på å måtte gå videre uten å få svar.
Men 18. januar – tre uker etter det siste radiosignalet – kom meldingen som tok hele Norge på sengen:
To matroser fra «Berge Istra» var funnet! Spanske Imeldo Barreto Leon (41) og Epifanio López (39) var plukket opp av en japansk fiskebåt. De hadde drevet på en flåte i 20 dager.
Kombinasjonsskip for frakt av både olje og malm har et potensielt eksplosivt problem.
Når de enorme tankene er fulle av olje, er det ingen problemer.
Når oljelasten er losset og gassrester blir liggende igjen, oppstår faren. Dersom luft kommer til oljegassen i en viss mengde, skal det svært lite til før blandingen eksploderer. Én gnist kan være nok.
For å hindre at gass/luft-blandingen blir brennbar, slippes det inn nøytralgass via et såkalt inertanlegg.
Nøytralgassen fjerner eksplosjonsfaren i tankene fordi den fortrenger oksygenet.
Det var vanlig å bruke et brennbarhetsdiagram for å måle når eksplosjonsfaren var eliminert med nøytralgass slik at man unngikk det såkalte brennbarhetsområdet.
Og vitnesbyrdet de to forkomne havaristene kunne komme med, var svært dramatisk:
Tre voldsomme eksplosjoner om bord hadde rystet «Berge Istra» ute i sjøen sør for Filippinene ved 16-tiden på ettermiddagen 30. desember. I løpet av få minutter hadde det gigantiske skipet gått ned i havet. Imeldo og Epifanio reddet livet fordi de befant seg helt fremme i baugen på skipet.
De to matrosene kunne forklare hva som skjedde med Istra, men ikke hvorfor. Og hverken de eller noen andre drømte om at det skulle skje igjen.
Les også: (+) Den oppofrende familiefaren skjulte groteske hemmeligheter
Søsterskipet borte
Det gikk bare fire år – på to måneder nær – da et nytt Bergesen-skip ble sporløst borte.
«Berge Vanga» – søsterskipet til Istra – like stort, like moderne, like avansert etter datidens mål, var også på vei fra Brasil til Japan da all kontakt forsvant mens skipet befant seg i det sørlige Atlanterhavet. 29. oktober mistet man kontakten med Vanga, skipet er aldri blitt funnet. 40 mann mistet livet, ni av disse var norske offiserer.
Hva skjedde? Hvordan kunne det skje igjen?
Hvordan kunne 70 mennesker bare dø uten at noen kunne forklare hvorfor?
Les også: (+) Da Olje-Norge mistet uskylden: – Det var som å se inn i helvete
Tre eksplosjoner
Tenerife, mars 2019: En spedbygd, værbitt og brunbrent mann kommer ruslende nedover veien høyt oppe i åsen ovenfor den lille landsbyen Punta Hidalgo på nordspissen av den største av de kanariske øyene.
En noe yngre kvinne går ved siden av. Mannen er den tidligere matrosen på «Berge Istra» – nå 84 år gamle Imeldo Barreto Leon, kvinnen er hans datter Trinidad (61).
Egentlig skulle også Epifanio López (82), den andre av de overlevende være med på møtet med Vi Menn, men han er blitt innlagt på sykehus.
Imeldo er en lavmælt og vennlig spanjol, en mann som har levd av og på havet hele sitt liv – som fisker og sjømann.
I snart 45 år har han levd med minnene om det forferdelige øyeblikket da kjempeskipet han jobbet på plutselig eksploderte og sank i løpet av noen korte øyeblikk.
– Epifanio og jeg arbeidet med å male helt fremme i baugen på «Berge Istra». Jeg hadde vært om bord et halvt års tid, Epifanio noe lenger. Plutselig hørte vi et langt drønn, og så spratt babord del av dekket høyt opp i luften. Like etterpå kom en ny eksplosjon, og styrbord dekk ble også løftet til værs. Det kom også enda en eksplosjon, og skipet sank som en stein, forteller han.
Imeldo og kameraten løp alt de klarte om lag 40–50 meter akterover på fordekket, til nærmeste flåte. De fikk revet den løs, vippet den over rekka. Imeldo holdt seg fast i rekkekanten til vannet nådde ham til halsen. Han ble dratt ned da skipet gikk under, men kom seg til overflaten og oppdaget flåten et stykke unna. Han klarte å svømme bort til den 1,8x1,8 meter store firkanten og fikk kravlet opp på den. Heldigvis var det rolig sjø og fint vær.
– Jeg så meg rundt etter andre overlevende, men oppdaget ingen. Jeg blåste også i en fløyte, men det var ingen som ga lyd fra seg. Innimellom alt vrakgodset som fløt på sjøen så jeg plutselig et hode med ansiktet ned. Jeg fikk dratt ham opp etter håret, det var Epifanio, forteller den gamle sjømannen.
Les også: (+) Verdens tyngste løft: «Monolitten» i Vigelandsparken sin utrolige reise
Ventet på redningen
Imeldo trodde kameraten var død, men prøvde å vekke ham til live ved å blåse luft inn i munnen hans, etter bare tre forsøk så han bevegelse i brystet, og Epifanio pustet selv.
– Da begynte jeg å gråte, forteller Imeldo.
En del av flåten var blitt revet av da de to overlevende forsøkte å få den over rekka, dermed gikk mye av utstyret tapt. De hadde bare noen få liter vann og bitte litt nødproviant. Epifanio hadde flere åpne sår og blødde. De hadde nesten ikke klær, men delte på det de hadde.
Ute på det åpne havet var det bitende kaldt om nettene og drepende varmt når sola stekte. Epifanio var syk hele tiden på den lille flåten, Imeldo fikk jobben med å øse ut sjøvannet som plasket inn. Litt av det dyrebare vannet de hadde ble brukt til å vaske Epifanios sår, det angret de på siden.
– Men vi trodde vi skulle bli funnet ganske fort, forklarer Imeldo.
Det gjorde de ikke.
En kork på havet
Dagene gikk, de to matrosene drømte om mat, særlig kjøtt, men måtte i stedet klare seg med rå fisk som de fanget med krok og snøre. De sugde fuktigheten ut av øynene på fisken, og fra leveren. Og de forsøkte å samle regnvann når det var nedbør.
De visste de hadde vært heldige, men de var forferdelig redde, ante ikke hvor lenge de ville klare seg. Flåten var som en liten kork på det enorme havet, de håpet de ville bli funnet, men var slett ikke sikre. Et par skip seilte forbi i mørket, men oppdaget ikke de to fortvilte matrosene. Det svake lyset fra den lille lykta de hadde med nådde ikke frem.Etter som dagene gikk, ble håpet mindre og mindre.
Epifanio lå for det meste urørlig på flåten mens sjøvannet plasket inn over dekket. Imeldo øste både natt og dag. Én dag orket han ikke mer – han ville kaste seg ut i sjøen og få slutt på elendigheten. Da var det Epifanio som reddet ham. Den syke kameraten grep tak i Imeldos ben, dro ham tilbake og bad ham legge seg ned og varme ham.
Det var mens de lå der, i den ytterste fortvilelse, at hjelpen kom.
De hørte plutselig motorlyder, tydelig fra et mindre fartøy.
Les også: (+) Hele Norges nasjonalskute var nære ved å råtne bort
Japanske fiskere
Lyden kom nærmere, og da de kjempet seg på bena, fikk de se en fiskebåt ikke langt unna. De ropte det de orket og vinket til de var sikre på at de var oppdaget. Fiskebåten var japansk. De to skipbrudne ble tatt om bord, nesten svarte i huden etter tre uker under den brennende sola.
Japanerne behandlet dem veldig godt. De fikk så mye mat de bare tålte, de fikk drikke seg utørste – og de fikk brennevin – sake. Sove måtte de gjøre i båtens matlager, besetningen flyttet grønnsaker og annen mat og redde opp til Imeldo og Epifanio.
De var på båten i syv dager før de kom til land, fiskerne ville ikke avbryte toktet sitt.
Da funnet av de to matrosene ble kjent, ble leteaksjonen etter de andre fra mannskapet tatt opp igjen, men alt man fant var bare noen mindre vrakrester.
– Vi skjønte at det var bare vi to som hadde overlevd, alle de andre ble trolig drept i eksplosjonene, sukker Imeldo.
De to matrosene sto i sentrum for hele den maritime verdens og medienes interesse da de gikk i land i Japan. Rederiet sørget for å holde alle på avstand. Fordi «Berge Istra» var registrert i Liberia, kom ikke norske regler for offentlighet til anvendelse. Sjøforklaringen gikk for lukkede dører i New York, og de som deltok ble pålagt munnkurv. Blant dem matrosene Imeldo og Epifanio.
Holdt tett om årsak
Bergesen ønsket ikke å opplyse hva som var – eller kunne være – årsaken til forliset. Ikke da – og ikke da «Berge Vanga» forsvant sporløst fire år senere. Helt frem til i dag har rederiet vegret seg for å fortelle hva som virkelig hendte.
Men på Vear utenfor Tønsberg satt en mann som visste – som var sikker på at han hadde forklaringen på begge de to ulykkene: Johnny Eilers. Den røslige veteranen nærmer seg i dag 80 år. Han er litt tung i steget, beina er ikke så gode som han skulle ønske. Men hodet er krystallklart. Og er det én ting han kan mer om enn de aller fleste, så er det gassutvikling om bord på skip.
På 1970-tallet var Johnny Eilers selv skipper i Bergesen-rederiet. Han seilte blant annet på søsterskipene til «Berge Istra» og «Berge Vanga.» Han har seilt den samme ruten som ulykkesskipene tok; malm fra Brasil til Japan, i ballast til Persiabukta for å laste olje til Europa.
Allerede før noen i Norge visste at «Berge Istra» var forsvunnet, skjønte Johnny Eilers hva som hadde skjedd, fortalte han til Dagbladet i 2011 – 35 år etter den første store tragedien. Det kostet mye å stå frem og fortelle om det han hadde tidd med i så mange år, og han hadde bestemt seg for ikke å gjøre det igjen.
Nå gjør han likevel et unntak for Vi Menn. Men han ønsker ikke at vi bruker bilde av ham.
Les også: (+) Kvinnene på bildene fremstår som både fornemme og velstående. Sannheten var en helt annen
Visste, men tiet
Johnny Eilers er i dag den eneste som lever av dem som vet hva som skjedde i de dramatiske nyttårsdagene i 1975/76 – og i oktober fire år senere.
Både rederen Sigval Bergesen og hans høyre hånd, direktør Ingolf Stangeland, er borte.
– Det var Stangeland som kontaktet meg da Istra forsvant, han ville høre hva jeg tenkte. Han hadde selv vært kaptein, stolte på meg, og visste at jeg hadde skaffet meg kunnskap om gass på skipene. Jeg sa med én gang at skipet hadde eksplodert, men han trodde meg ikke, og fisket etter alternative forklaringer, forteller Eilers.
Men det var ingen alternativer – i alle fall ikke annet enn mer eller mindre fantasifulle konstruksjoner.
Avisene skrev side opp og side ned om Istras forsvinning, Johnny Eilers klarte nesten ikke å lese det som ble skrevet. Mange av dem som forsvant var kolleger, folk han kjente godt.
– Rederiet burde lagt kortene på bordet med en gang. Men når rederiet ikke ønsket å være åpne, var det vanskelig for andre å gå ut med informasjon, sier han i dag. Og han har ingen problemer med å innrømme at han av og til har følt seg feig, og at det har vært tungt å gå rundt å vite det han visste.
Risikofylt last
Kombinasjonsfarten med tørrlast én vei og olje den andre, var særdeles lukrativ butikk både for Bergesen og andre. Men på grunn av faren for gassutvikling, var den risikofylt. Flere skip hadde eksplodert tidligere. Gamle Bergesen mente det ikke var det som hadde skjedd med hans skip.
– En gasseksplosjon skulle (derfor) være temmelig usannsynlig. Og hvis sådant skulle skje, har vi det beste som kan skaffes av sikkerhetsutstyr på markedet om bord, sa rederhøvdingen.
Såkalt «nøytralgassanlegg» var blant disse (se faktaboks).
Var på 1970-tallet kaptein i rederiet Sig. Bergesen d.y. Han var godt kjent med både Berge Istra og Berge Vange og ruten skipene seilte.
Selv forlot han etter hvert Bergesen, og viet det meste av sin øvrige yrkeskarriere til å arbeide for økt sikkerhet i skipsfarten.
Eilers har skrevet utallige lærebøker, holdt kurs, til og med grunnlagt sin egen private skole for å få lært opp så mange som mulig i den sikkerhetstenkningen som er så avgjørende for en trygg og sikker seilas. Han fikk gassmåling inn i pensum. For å holde seg faglig oppdatert tok han i mange år vikariater på Bergesens skip – mest gasskip.
Dessverre var det ikke alltid nøytralgassanlegget fungerte som det skulle. Eilers hadde selv opplevd det. I slike tilfeller satte skip ofte til havs med oljegass i tankene og reparerte anlegget underveis.
«Berge Istra» hadde losset sin oljelast i Rotterdam før skipet fortsatte til Brasil for å hente malm. Eksplosjonen som skjedde utenfor Filippinene indikerer klart at nøytralgassanlegget ikke kan ha virket da de forlot Rotterdam. Ettersom det ikke ble lastet malm i vingtankene, har skipet seilt med eksplosjonsfarlig gass i disse tankene.
Det samme har etter alt å dømme vært tilfelle med «Berge Vanga.»
Da Sjøfartsdirektoratet la frem en granskningsrapport om ulykkene, ble det slått fast at dette var to særtilfeller, at det ikke var noen grunn til å stanse kombinasjonsfarten med malm og olje, at den var like sikker som all annen transport. Sveisearbeid ble antatt å være årsaken til eksplosjonene – reglene for slikt arbeid ble strammet inn.
Men daværende kaptein Eilers var sikker i sin sak. Han visste at systemet for fjerning av oljegass om bord ikke var til å stole på. Det har plaget ham hele livet at han ikke sa noe offentlig.
Les også (+) Ryktene hadde gått i årevis: Nazi-ubåten i Kattegat inneholdt ufattelige rikdommer. Så ble vraket funnet ...
Preget
På Tenerife tar Imeldo Baretto Leon en slurk av sitt glass med lokal rødvin. Det er snart gått 45 år siden «Berge Istra» eksploderte, men fortsatt tenker 84-åringen ofte på det som skjedde, og har mareritt.
– Jeg sover dårlig om natta. Da blir jeg ofte liggende og tenke på forliset, på kameratene som bare forsvant. Epifanio og jeg har holdt kontakten helt siden forliset, han bor ikke så langt herfra. Vi snakker sammen hver uke, og ses når vi kan.
Hverken Imeldo eller kameraten gikk noen gang tilbake til sjøs etter de forferdelige ukene i Stillehavet. De vendte tilbake til nordspissen av Tenerife og tok opp igjen sitt gamle yrke – som fiskere utenfor kysten på sin lille 15 fots båt. Imeldo legger ikke skjul på at livet har vært vanskelig etter det han har vært igjennom. Han har slitt med både fysiske og psykiske plager i årevis, det samme har Epifanio. De to overlevende fikk en erstatning etter forliset, slik at de hadde noe å leve av den første tiden etterpå.
– Det tok tid å bearbeide de forferdelige opplevelsene. Heldigvis hadde jeg familien rundt meg, de hjalp mye, sier 84-åringen som i dag lever spartansk på sin lille pensjon.
– Ble du aldri redd for havet?
– Nei, bare av og til, hvis det skjedde noe spesielt. Jeg har vært avhengig av havet. Det har vært mitt liv.
Så forteller Imeldo om sine tre brødre, som alle gikk til sjøs.
– En av dem seilte med «Berge Istra» i ett år, men han mønstret av før ulykken. Det kunne vært to av oss om bord da det smalt. Vi har snakket mye om det, sier han.
Bergesen-kaptein Johnny Eilers likte dårlig at rederiet ikke foretok seg noe etter at «Berge Istra» forsvant.
Da «Berge Vanga» også ble sporløst borte, bestemte han seg for å handle. Han dro til Oslo og ba om et møte med rederidirektør Ingolf Stangeland.
– Vi spiste lunsj sammen og jeg fortalte ham med rene ord at skipene deres var «bomber» på sjøen. Jeg krevde at de nå måtte foreta seg noe, ellers ville jeg gå ut i mediene med det jeg visste. Jeg kunne ikke vente lenger, jeg hadde dårlig samvittighet, jeg burde jo ha fått Vanga ut av trafikk etter at den første eksploderte, sier Eilers til Vi Menn i dag.
Denne gangen var Ingolf Stangeland enig. Han forsto at Eilers mente alvor, og ordnet straks et møte med Sigval Bergesen. Selv om det var barnebarna Petter C.G. Sundt og Morten Sigval Bergesen som hadde overtatt driften av rederiet, hadde den gamle fortsatt stor innflytelse til tross for at han var svekket av alder og sykdom.
Eilers fryktet for møtet med Bergesen. Men den gamle innså straks at noe måtte gjøres.
– Han sa at det som hadde hendt var helt forferdelig, at de burde ha stoppet tidligere. Jeg forklarte at jeg vil gå til mediene hvis de to siste kombinasjonsskipene (Berge Adria og Berge Brioni) ikke ble tatt ut av oljefart snarest. Han godtok det. Stangeland og jeg tok hverandre i hånden etterpå; til sjøs er det like godt som en skriftlig avtale. Han sto også ved det vi ble enige om, forteller Eilers.
– Er du bitter for at rederiet ikke gikk ut med årsaken til forlisene?
– Jeg synes jo at de burde sagt klarere fra, ikke minst til de mange som mistet sine. For meg var det viktigste at denne farten ble stanset. Det klarte jeg, men det gikk for lang tid. Det har plaget meg, sier Eilers.
Én han også snakker med er Johnny Eilers. Nordmannen hadde seilt sammen med Imeldo Barretto Leon på et skip før spanjolen mønstret på «Berge Istra.» Eilers møtte de to matrosene kort etter forliset, og har siden holdt kontakten, han har blant annet besøkt dem flere ganger på Tenerife, senest denne våren. Ingen av dem kan glemme ulykken, og alle håper de historien blir husket når de om ikke så veldig lenge er borte.
Kilder: Dagbladet Magasinet, Wikipedia, VGs arkiv, Johnny Eilers private arkiv.
