Fryktet av Napoleon og den spanske armada
«Sjøulven» var havets villeste admiral: Slik bløffet han fiendene i senk
Skotten var en kranglevoren bløffmaker, han robbet statskasser og var en kriger som ga blaffen i reglene for krigskunst. Thomas Cochrane ble fryktet av Napoleon, hatet av spanjolene og folkehelt i Sør-Amerika.
Statuen har en rift på høyre lår og en kokett vinkel i høyre håndledd. I venstre hånd; en kikkert. Statuens blikk er vaktsomt, rettet mot Avenida Brasil − avenyen to kvartaler innenfor havnepromenaden i den chilenske byen Valparaíso.
Det er ikke så rart. For selv om skotten Thomas Cochrane er nasjonalhelt i Chile, er han også kjent for å ha plyndret bykasser i Brasil.
Og slikt er ikke lett å glemme på 200 år.
På sokkelen under føttene til Thomas Cochrane har noen brukt sprayboks med rød maling og skrevet «morder».
Frekkhetens nådegave
Thomas Cochrane er den skotske lorden som gikk rundt alle regler for anerkjent og høvelig oppførsel. For to hundre år siden spredde han frykt og forakt med sine krumspring og opphevelse av den militære tyngdekraften.
For eksempel i 1801, da Cochrane var kommandør på den lille engelske briggen HMS Speedy og den mange ganger større og stolte spanske fregatten hadde avfyrt varselsskudd.
El Gamo hadde dobbelt så mange kanoner og seks ganger så mange soldater ombord. Resultatet var så godt som gitt: Rått parti, overkjøring, slakt. En kortvarig og blodig affære.
«Kortvarig og blodig» slo for så vidt til.
Men ikke slik man ville forvente.
Sjøslag gikk ofte ikke som forventet når Thomas Cochrane var involvert: Bråkmakeren, bløffmakeren og den frekke taktikeren som fylte forrådsrom på et av den britiske marinens dårligste skip med falske flagg, skipsmaling i mange farger, svart ansiktsmaling og annet «kjekt-å-ha».
Mannen som den dag i dag kan stå som eksempel på at frekkhetens nådegave er effektivt mot hovmodige motstandere med overdreven tro på seg selv.
Familie av krigere
Thomas Cochrane ble i 1775 født inn i en skotsk adelsfamilie, godt kjent for sin innsats for den britiske tronen. Særlig vel ansett kom slekten ikke ut av kamper i India, Amerika, Frankrike og England: En flåteadmiral sa en gang om «The Fighting Cochranes» at ingen av dem kunne stoles på. «Cochrane-brødrene er alle sammen gale, romantiske, pengesøkende og løgnaktige, og det er ikke et eneste unntak i hele familien».
Thomas’ far sørget også for at poden skulle bli en «kjempende Cochrane». Allerede som femåring var han blitt skrevet inn i marinen− et velkjent triks familier med gode kontakter brukte for å sikre avkommet rask klatring i gradene når han en gang satset på en karriere på havet.
Skulle ydmykes
Cochrane-familien hadde falt på dårlige tider da Thomas tok hyre på båt som 17-åring. Men kontaktnettet var intakt, og han steg raskt i gradene. Ikke alle var like imponert. I 1799 ble han stilt for krigsrett etter gjentatte konflikter med en førstestyrmann. Unge Cochranes manglende respekt for autoriteter skulle få stor innvirkning på karrieren hans. Han slapp straff.
Året etter fikk han sin første kommando som kaptein på den lille, ynkelige briggen HMS Speedy. Om planen var å straffe eller ydmyke Cochrane ved å gjøre ham til kommandør på et av den britiske marinens dårligste skip, skulle det raskt vise seg at den slo veldig feil.
Under Cochranes ledelse ble både båt og kaptein berømt og beryktet. Oppildnet av admiral Horatio Nelsons råd om «alltid gå rett på», hadde HMS Speedy angrepet og knust skip som hadde både to- og treganger så mye folk og kanoner om bord. Skipet var blitt en sann plage for spanjolene, der hun herjet i Middelhavet fra base på Menorca.
Rundlurt
Fregatten El Gamo kom på sporet av HMS Speedy utenfor Barcelona. 6. mai 1801. Et varselskudd var avfyrt i retning av den lille engelske skuta. Men i stedet for å rømme, valgte Thomas Cochrane å finne frem et amerikansk flagg. Han ga mannskapet ordre om å male om litt på skipet slik at det lignet et skip fra den amerikanske flåten, og så seilte han rett mot det spanske krigsskipet.
Spanjolene ønsket ikke å skape noen internasjonal krise ved å beskyte et nøytralt skip. Og da mannskapet på det mye mindre skipet firte det amerikanske flagget og heiste det britiske, var det for sent:
Cochrane beordret ild fra skipets 14 kanoner. El Gamo forsøkte å svare med sine 32 kanoner, men til liten nytte: Den britiske skuta var kommet så nærme, og spanjolenes kanoner var vinklet så høyt, at de skjøt over. To ganger forsøkte spanjolene i stedet å borde HMS Speedy, men hver gang smatt Thomas Cochranes menn unna og avfyrte nye kanonsalver.
Med ett ble spillet snudd: Thomas Cochrane bestemte seg for å borde den spanske fregatten. Han delte sine 54 mann inn i to grupper, bare doktoren var igjen på skipet. Mennene hadde sotede fjes, og angrep skrikende fra to kanter. Spanjolene ble fullstendig tatt på sengen. Og da mannskapet og de 319 spanske soldatene så det spanske flagget i masten bli erstattet med det britiske, trodde de at offiserene deres hadde overgitt seg.
Cochrane ropte så til doktoren om bord på Speedy, at de skulle sende over resten av mennene. Spanjolene reagerte spontant med å legge ned våpnene. Sjokket var stort da de skjønte at de hadde blitt lurt. Den eneste trøsten måtte være at de ikke var alene.
Stilt for krigsrett
I løpet av noen få år skulle HMS Speedy senke eller ta til fange 53 skip, alltid med den skotske kapteinen i front. Tre større franske skip med 74 kanoner hver om bord måtte til slutt til for å fange Thomas Cochrane. Den franske admiralen som tok ham var så imponert over den skotske kapteinen at han tok ham om bord som gjest og rådgiver.
Da Cochrane etter hvert ble satt fri som en del av en fangeutveksling, ble han stilt for krigsrett i London, for å ha tapt skipet sitt i kamp. Han ble frifunnet, trass i at han under rettssaken skjelte ut den politiske ledelsen i landet.
Raseriet ga ham ingen venner, og da Napoleonskrigene begynte i 1803, skulle han igjen bli straffet. Cohrane ble satt til å kommandere HMS Arab, et skip som nærmest var umulig å manøvrere, og han ble sendt for å patruljere i Nordsjøen, mellom Orknøyene og Norge. «Et maritimt eksil», langt fra kampen, omtalte han det som selv.
Under ny politisk ledelse i Storbritannia skulle Thomas Cochrane få nye sjanser, først med fregatten HMS Pallas, deretter flaggskipet HMS Imperieuse med 36 kanoner. Nye patruljer langs Middelhavskysten av Frankrike og Spania ventet.
Igjen skulle han bli en torn i øyet på franske skip og soldater. Sammen med spansk gerilja, frigjorde han en rekke byer og fort langs kysten av Spania.
Beundret av Napoleon
Thomas Cochrane vant stor anerkjennelse for sine mange nyutviklede strategier for kystkrig til vanns og på land. Prestasjonene kunne imidlertid ikke veie opp for hans forakt for autoriteter.
Under et sjøslag i Biscayabukta i 1809 fikk han has på store deler av den franske marinen ved å sende brennende skip fullastet med eksplosiver inn i franske forskansninger og skip. Han ba så admiralen som ledet den britiske flåten, om å sette inn et storstilt angrep.
Admiralen nektet. En frustrert Thomas Cochrane tok saken i egne hender som så ofte før. Han styrte HMS Imperieuse rett inn i den franske flåten, og angrep tre skip samtidig. Da først fulgte resten av den britiske flåten etter. Seieren ble overlegen, men Cochrane sydet av raseri over admiralens treghet.
Én som var særlig imponert etter slaget, var den slagne fienden Napoleon. Etter slaget skal Napoleon ha gitt Cochrane kallenavnet «le Loup des Mers» – sjøulven.
Thomas Cochrane slo seg i stedet på politikken. Han var allerede valgt inn i Underhuset, under løfte om å motarbeide korrupsjon i marinen og bedre sjøfolks rettigheter. Slikt gjorde ham populær blant folket, men venneløs i politikken. Mektige motstandere sørget for at Thomas Cochrane ble arrestert og etter hvert dømt for aksjesvindel i 1814. Han fikk ett år i fengsel, ble sparket ut av Underhuset og kastet ut av marinen, og fratatt alle æresbevisninger.
Strippet for ære og innflytelse, forlot han Storbritannia i 1818, til fordel for Sør-Amerika. Her tok han chilensk statsborgerskap, ble utnevnt til kommandør for den chilenske marine, og kjempet for en frigjøring fra den spanske okkupasjonsmakten.
Pengekrangel
Med kun noen få skip til disposisjon skulle han fortsette der han slapp, med å senke, fange og seire over spanske skip med langt større slagkraft og mannskap. Under en fangeutveksling på et spansk fort, fikk han vite at spanske sjømenn for lengst hadde et kallenavn på ham: «El Diablo».
Cochranes respekt for kommandolinjer var fortsatt skrøpelig. Han fikk tommelen ned for å angripe Valdivia, spanjolenes største festningsanlegg langs kysten av Chile, men tok igjen saken i egne hender.
Thomas Cochranes status som folkehelt var sikret.
Cochrane ga seg ikke før også Peru og Brasil var frigjort.
Etter syv år vendte Thomas Cochrane tilbake til England, hvor svindeldommen mot ham var omgjort, æresbevisningene gitt tilbake og han ble innsatt som æresadmiral for den britiske marine. Her tilbrakte de neste årene som en forkjemper for moderne teknologi. Kongen av seilbåtæraen ble en av nøkkelpersonene som skulle ta England inn i dampskipsæraen.
Selvmordsoppdraget
Thomas Cochrane brukte det sleipeste knepet i læreboken om krigslist da han jagde spanjolene ut av Chile.
Skotten heiste spansk flagg og kom dermed uten motstand inn på et spansk krigsskip. Ombord hadde spanjolene et kart over Valdiviabukten utenfor havnebyen Valparaíso.
Med penger Cochrane fant på skipet hyret han inn 200 chilenere som var villig til å angripe de syv befestede fortene som lå langs bukten.
Spanjolene var fem ganger så mange mann i utgangspunktet.
Cochrane og leiesoldatene overlistet spanjolene med først å sende en liten styrke mot fremsiden av det første av syv spanske fort. Hovedstyrken av chilenske opprørere snek seg inn fra baksiden. Når spanjolene flyktet, fulgte opprørerne etter fra fort til fort, og slik falt fire fort som dominobrikker. De spanske soldatene ved de tre siste fortene innså tapet, og forlot Sør-Amerika.
Opprørsledelsen hadde betegnet manøveren som et selvmordsoppdrag. Nå hadde skotten Thomas Cochrane gitt dem en enorm triumf.
Historien om triumfen fikk fart over fjellene til Peru og Brasil, der andre opprørsledere gjerne skulle bli kvitt noen spanjoler og portugisere. Og Cochrane skuffet ikke. I Brasil var ryktet kommet ham i forkjøpet, og portugisiske soldater i de største byene overga seg eller flyktet til Portugal, bare skipet hans seilte inn mot havnene deres.
Men til forskjell for Chile, ble hans heltestatus i de to siste landene noe frynsete. For som vanlig røk Thomas Cochrane uklar med sine overordnede. I Peru ble han uvenn med revolusjonshelten Jose de San Martin. Thomas kvitterte med å rane et skip som hadde Perus statskasse om bord.
Også i Brasil havnet han i krangel om betaling, og også her ranet han bykasser og handelsskip til han mente at de hadde fått det de fortjente.
