2,12 meter høy nordmann var preusser-kongens yndling
Giganten Jonas fra Lærdal ble Preussens mest berømte soldat
Les historien om fattiggutten fra Lærdal i Sogn som ble Preussens mest kjente soldat. Få nordmenn har etterlatt seg så tydelige spor i Berlin.
Jonas Henrikson fra Røyrnes ved Lærdalsøyri i Sogn er trolig den nordmann som har gjort den mest spesielle militære karriere i utlandet. Han ble Preussens mest berømte soldat. Det skjedde ikke på grunn av sin kampvilje eller militære ferdigheter.
Han var aldri i strid, men ble berømt fordi han var så høy. Etter hans død sikret kongen seg skjelettet, og «Ionas der Norweger» er i dag å finne på Institutt for rettsmedisin i Potsdam.
Jonas Henrikson Røyrnes var født på den lille gården Røyrnes vest for Lærdalsøyri i Sogn i 1696. Levekårene var i gradvis bedring, og folketallet var i ferd med å ta seg opp etter at Svartedauden hadde utslettet store deler av befolkningen i Norge midt på 1300-tallet. Nå var levekårene var i gradvis utvikling og befolkningsøkningen var snart oppe på samme nivå som før den store pesten.
Smedlærling
Moren til Jonas, Ingeborg Ambjørnsdatter, ble enke da gutten var liten. Gode krefter hjalp familien og ga ham plass som lærling hos en smed i Lærdal. Framtiden så lys ut.
Om ikke Jonas utmerket seg som smed var det andre egenskaper som gjorde unggutten til et naturlig blikkfang. Med sine 212 cm var Jonas en kjempe av de sjeldne.
Universitetet i Oslo gjorde i 2013 en undersøkelse av 25 skjeletter fra 1700-tallet som er oppbevart ved De Schreinerske Samlinger.
Den viste at gjennomsnittshøyden for kvinner var 159 cm. For menn var den 172 cm. For moren må det ha vært litt av en utfordring å sørge for nødvendigheter som mat, klær, sko og seng som var lang nok for kjempen.
Europa i endring
Tredveårsårskrigen (1618-1648) endret de europeiske maktstrukturene radikalt og innebar en ny måte å føre krig på.
Stridshandlingene berørte sivilbefolkningen på en helt annen måte og mer direkte enn tidligere.
Preussen hadde behov for allierte mot erkefienden Frankrike. Danmark-Norge på sin side søkte allierte mot Sverige som vokste seg stadig sterkere.
Svenskene hadde gjennom sin militærmakt og seire på slagmarken etablert seg som en dominerende makt i Europa, men etter en rekke militære nederlag og til slutt tapet i den store nordiske krig, ble den svenske dominansen i Østersjøområdet brutt.
Dette åpnet for økt prøyssisk innflytelse. Da kong Friedrich Wilhelm I av Preussen overtok tronen i 1713 begynte han utviklingen av en ny prøyssisk militærmakt som skulle bli en av Europas mest moderne og profesjonelle.
I hans levetid utviklet han en sterk, stående hær som i antall ble fordoblet.
Hans lidenskapelige forhold til sine soldater gjorde at fikk tilnavnet «Soldatkongen».
Friedrich Wilhelms livgarde
Med Murens fall i 1989 ble en rekke steder i Øst-Berlin som hadde vært stengt for utlendinger, åpnet. Det gjaldt også Lindsted slott i Potsdam. I slottskjelleren ble det funnet et skjelett. Det var godt over to meter, så det gikk raskt rykter om at dette var en av de «Lange Kerls». Det ble notert at skjelettet hadde en skjevhet i korsryggen som viste at skjelettets eier hadde hatt en varig belastning på høyre skulder. Sjefen for det rettsmedisinske institutt i Potsdam, dr. Kurt Markert, undersøkte skjelettet i 1990, og mente at det var skjelettet til Jonas. Markerts antakelser ble bestridt av historikere som mente at skjelettet til Jonas ble ødelagt i slottsbrannen i 1742. Debatten døde hen, og i 2001 ble skjelettet hentet fra kjelleren i Lindstedt slott. Skjelettet er nå utstilt i foajeen til rettsmedisinsk institutt i Potsdam.
Kilde: Nordmenn i Berlin. Glimt fra Berlins historie fra 2007. (Sverre Jervell
Kronprinsen var ulik sine forgjengere på alle måter. Hans puritanske og spartanske livsstil tillot på ingen måte det utsvevende hoffliv vi kjenner fra andre kongehus på denne tiden.
Han var en nøktern realist som betraktet Hæren som sitt eneste kjærlighetsbarn. I hans tid ble hærstyrkene fordoblet fra 40 000 til 81 000 mann.
Da kronprins Friedrich Wilhelm overtok kommandoen over «Regiment Kurprinz» endret det navn til «Kronprinzregiment». I 1710 omstrukturerte han regimentet til «Großes Leibbatallion Grenadier» som ble utvidet fra to til fire kompanier. Som symbol på sitt kjærlighetsbarn opprettet han sin ultimate stolthet, kongens livgarde av såkalte «Langen Kerls», de lange karene eller «Potsdamer Riesengarde» som det opprinnelig het.
Kongens favorittregiment var Infanteriregiment 6. For i det hele tatt å kunne tjenestegjøre i denne eliteenheten måtte soldaten være minimum «sechs preußischen Fuß», dvs. over 1,88 meter. Dette var ikke utelukkende et prøyssisk fenomen. I Norge hadde vi noe tilsvarende. Da H. M. Kongens Garde ble opprettet i 1856, var kravet til 1,80 meter. Dette er nå redusert til 1,67 meter.
Uegnet i kamp
Det hevdes at Friedrich Wilhelm hadde oppsyn både med den daglige eksersis i Potsdamer Lustgarten. Han skal ved en anledning ha uttalt til den franske ambassadøren noe sånn som; «Den vakreste kvinne i verden er for meg helt uinteressant. Høye soldater derimot, de er min svakhet».
Rent militært utgjorde ikke disse kjempene noen eliteenhet. Til det var de på grunn av sin størrelse alt for kroppslig svekket. Deres hovedfunksjon var å være en ren paradetropp for kongen. Et annet faktum er at kongen hadde betalt store summer for disse soldatene. Han tok ikke sjansen på å miste dem i kamp.
Europa rundt etter soldatemner
På denne tiden var det vanlig med leiesoldater i Europa, men det var ingen enkel oppgave å rekruttere til «Rotes Bataillon» med sine iøynefallende røde vester og bukser, blå frakker og hvite gamasjer. Det var ikke nok å være høy. Man skulle i tillegg ha et «tiltalende utseende.» En skulle heller ikke ha noe fysisk lyte.
Hvordan Jonas ble rekruttert til en av Europas mest prestisjetunge kongehus vet vi ikke helt sikkert. Antakelig ble han oppdaget ved en tilfeldighet.
I 1709 var tyskfødte Johann Heinrich von Schört direktør ved Årdal kobberverk i Indre Sogn. Von Schört skal ha oppdaget Jonas på et marked i Lærdal. Det er nærliggende å tro at han enten gjennom egne kontakter eller sin far, som var general, har fanget opp kongen av Preussens ønske om høyreiste soldater og slik tipset ledende militære kretser i Berlin om kjempen Jonas. Uansett - Jonas ble gitt i gave fra den dansk-norske kong Fredrik II til Friedrich Wilhelm l.
I henhold til oppstillingsplanen for Potsdamer Riesengarde ble Ionas Heinrichsohn aus Aurland, Norwegen innrullert i 6. Regiment i 1713.
Med sine to meter og 12 centimeter og sin hvite pudderparykk under grenaderens hjelm som var hele 32 cm høy, må Jonas ha vært et blikkfang av de sjeldne. I den praktfulle røde grenaderhjelmen var innpreget den prøyssiske kongekrone over ordensstjernen med storkorset av Den røde ørns orden.
På luens nedre del var en eksploderende granat med inskripsjonen «Semper Talis», «Immer die Gleichen» som betyr «Alltid den samme». I full utrustning ruvet Jonas nærmere 250 cm over bakken. Det er ikke til å undres over at Jonas raskt ble kongens yndling. Han hadde store føtter, hele 49 cm lange, og soldatstøvlene hans ble i mange år etter hans død oppbevart på loftet i Garnisonenkirche i Potsdam.
Kroppslige belastninger
Soldatene i Infanteriregiment nr. 6 var bevæpnet med flintlåsgevær som sammen med bajonetten var hele 195 cm. lang. I tillegg var de utrustet med kort infanterisabel.
Den enkelte grenader hadde en patrontaske som inneholdt bl.a. 30 patroner, rengjøringssett og to flintsteiner.
I kryssbandolæret var det plass til blikkboks, ekstra lunter til flintlåsgeværet og krutt. Til sammen utgjorde dette en vekt på rundt 10 kilo, en betydelig belastning på kroppen der dagene i hovedsak bestod av stillestående vakttjeneste.
Egentlig skulle Jonas vært noen centimeter høyere, men han hadde en medfødt defekt som deformerte ryggsøylen hans. Jonas hadde Skoliose som er en sterk krumning og sideveis skjevhet i ryggsøylen.
Feilbelastninger på ryggvirvlene med tung utrustning, marsjering og vakttjeneste med drill bidro til ytterligere slitasje og feil lengdevekst. Dette må ha medført betydelige kroppslige plager for Jonas noe deformasjon av skjelettet vitner om.
Jonas der Norweger
Hovedoppgaven til Jonas ble derfor å stå vakt foran slottet. I henhold til oppstillingsplanen, hadde han funksjonen som «høyre vingmann», kompaniets viktigste mann. Det var han som gikk foran i drillmanøvrene. Dette gjorde han ved å ta to skritt fram slik at han skulle være godt synlig for hele kompaniet som eksemplets makt.
Lite tyder på at Jonas noen gang kom tilbake til hjemtraktene i Lærdal. Jonas fikk i 1727 tilbud om å verve seg for livstid. For dette tilbød kongen ham to gods til odel og eie. Jonas døde 31 år gammel 17. august samme år i Potsdam av tæring, noe som senere ble kjent som tuberkulose.
Regimentet bestod helt fram til 1806 da det ble oppløst etter det prøyssiske nederlaget for Napoleon og franske soldaters innmarsj i Berlin.
Da Jonas døde, tok kongen ikke bare en gipsavstøpning av liket til Jonas. Han sikret seg også yndlingens skjelett! Det ble rengjort og oppbevart i kurositetsrommet på slottet sammen med skjelettet av Fredrik den stores yndlingshest og diverse andre kuriosa, som skjelettet av dverger og av fire pukkelryggede menn. Skjelettet av Jonas gikk altså inn i kongens samlinger. En gipsavstøpningen billedhuggeren Ernst Herter gjorde av Jonas i 1895 prydet sammen med tre andre soldatfigurer av «Langen Kerls» fra 1886/1888 Lange Brücke i Potsdam. Her stod de helt til britens voldsomme bombeangrep natten til 14. - 15. april 1945 som la Potsdam i grus. Han overlevde riktig nok sterkt skadet, men det han ikke overlevde var russernes behov for å kvitte seg med minnene fra en monarkistisk, prøyssisk fortid. Sammen med ruinene av Potsdamer Stadtsloss og Garnisonenkirche ble den mest kjente grenaderen i kong Friedrich Wilhelms regiment skyflet på dynga i 1947.
Kilde: «Nordmenn i Berlin – glimt fra Berlins historie», (Sverre Jervell)
Kilder: Sverre Jervell, UiO og Kari Svenkerud. Volker Schoß & Erhart Hohenstein: Die Potsdamer Wachtparade, Kurt Vowinckel-Verlag, 1997 Wikipedia: Friedrich I av Preussen Norsk Biografisk leksikon: Johann Heinrich von Schört Geheime Staatarchiv Preußische Kulturbesitz v/Professor Dr. Jürgen Kloosterhuis Christiane Petri: Potsdam und Umgebung, Sinnbild von Preußens Glanz und Gloria, Brochiert Februar 2000 Immo Klemund: Das Infanterieregiment Nr. 6 - Die „Langen Kerls“ zu Potsdam
