Spithead-fortene
Sjøfortet har fått nytt liv som luksushotell
Engelskmennene var lenge glade i å bygge forsvarsverk ute i sjøen, men det gikk sjeldent helt som planlagt.
På 1800-tallet fryktet britene angrep fra den franske marinen. Et av tiltakene var å bygge en gigantisk bølgebryter i det værutsatte sundet utenfor Plymouth. Bølgebryteren skulle beskytte britenes egen flåte som lå oppankret i sundet. Arbeidet med Plymouth Breakwater ble igangsatt i 1812. Spesiallagde seilbåter ble konstruert for å frakte kalkstein som skulle fungere som base ut i sundet.
Da bølgebryteren omsider sto ferdig i 1840 var den 1560 meter lang og 13 meter bred. Det gikk med rundt 4,5 millioner tonn kalkstein og over 50 000 kubikkmeter med granitt.
I 1860 ble det besluttet å bygge et sirkulært fort rett innenfor bølgebryteren som skulle beskytte innseilingen ytterligere mot fiendtlige angrep. Men da fortet sto ferdig i 1880 var det i realiteten uten funksjon. Det ble benyttet som signalstasjon og øvelsessenter for bruk av luftvern fra 1936. Den britiske marinen flyttet ut av fortet for godt i 1976. Senere var det tilhold for en dykkerskole. I dag er Plymouth Breakwater Fort først og fremst en turistattraksjon.
Fort og fyrtårn
Under første verdenskrig igangsatte britene en plan for å stenge Den engelske kanal for tyske ubåter. Dette skulle man gjøre ved å bygge tolv store tårn i Dover-stredet. Tanken var at hvert tårn skulle bemannes av inntil 100 soldater, utstyrt med våpen, kanoner og annet skyts. Guy Maunsell, mannen som designet Maunsell-fortene, var involvert i prosessen med å designe de tolv tårnene. Arbeidet ble påbegynt i 1916. Da krigen tok slutt i 1918 var kun to tårn ferdigstilt, men hadde ikke lenger noen funksjon. Resten av prosjektet ble skrinlagt.
I 1920 ble ett av de to tårnene slept ut og plassert ved Nab-klippen i Solent-stredet, stredet som skiller Portsmouth og Isle Of Wight, for å fungere som fyrtårn. Under andre verdenskrig ble det tatt i bruk som forsvarsverk for Portsmouth og områdene rundt, før det igjen ble tatt i bruk som fyrtårn. Nab-tårnet er i bruk den dag i dag, og er et kjent landemerke for sjøfolk. Det blir ofte beskrevet som «Storbritannias merkeligste fyrtårn».
Luksushotell
St Helens Fort var en del av en serie på fire sjøfort som ble kalt Spithead Forts. De skulle beskytte Portsmouth og nærliggende områder. De tre andre fortene het Horse Sand Fort, No Man's Land og Spitbank Fort. St Helens skulle beskytte St Helens-området. Fortet ble bygget mellom 1867 og 1871, i en periode da britene fryktet angrep fra franskmennene. Men heller ikke dette fortet ble brukt slik det opprinnelig var tiltenkt. Fortet er i dag i privat eie og ikke åpent for publikum.
Spitbank ble kjøpt av et par som satte fortet i stand og omgjorde det til et museum. I 2009 begynte arbeidet med å konvertere Spitbank til det første av Solent Forts luksushoteller. Det åpnet i 2012. Solent-navnet kommer av stredet mellom Isle of Wight og England. Samme år kjøpte Solent fortene Horse Sand og No Man's Land. Horse Sand skulle etter planen gjøres om til museum, men er lagt ut for salg. No Man's Land ble gjort om til luksushotell etter samme oppskrift som Spitbank. I motsetning til Spitbank som ligger nære land, ligger No Man's Land omtrent midt ute i Solent-stredet. Som Horse Sand er de nå lagt ut for salg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 30 2021