De underlige Maunsell-fortene
Englands historiske sjøfort
Sjøfortene skulle beskytte britiske havner mot angrep under andre verdenskrig. Eksperimentet var seriøst, men viste seg først og fremst kuriøst. Tyskerne inntok aldri fortene, det gjorde derimot piratradioene.

I begynnelsen av andre verdenskrig ble Storbritannia utsatte for mange og langvarige bombeangrep, kalt The Blitz. Tyskernes forsøk på å bombe engelskmennene i kne varte fra 7. september 1940 til 10. mai 1941. London ble bombet så å si daglig over en periode på nærmere to måneder. Også flere andre britiske byer ble gjenstand for tysk bombing.
I tillegg la tyskerne ut miner i innseilingene til viktige havner i England. Tyskerne bruke magnetiske miner, som lå skjult rett under vannskorpen. Minene var en hodepine for britene og de allierte.
Plattformer for artilleri
For å hindre tyskerne fra å fortsette mineleggingen samt avlede tyske luftangrep, satte man i 1942 i gang byggingen av syv sjøfort ved utløpet av Themsen. Fire av fortene var marinefort, og tre ble bygget for hæren. Hvert av hær-fortene var bemannet med rundt 250 soldater, som bodde på fortene i uker av gangen.

– Det var tenkt at fortene skulle ha mange funksjoner, blant annet som plattformer for artilleri. I tillegg skulle de brukes til vakthold. De skulle også virke avskrekkende på tyskerne. Fortene som ble bygget for hæren var lette konstruksjoner i stål som kunne huse en større vaktstyrke over tid, sier førsteamanuensis i statsvitenskap og historiker, Dag Einar Thorsen til Vi Menn.
– Fortene til marinen derimot var nedsenkbare betongplattformer og sto lenger ut i åpen sjø, men hadde mange av de samme funksjonene, legger han til.

Forløper til oljeplattformene
Fortene ble designet av den anerkjente britiske sivilingeniøren Guy Maunsell, derav navnet – The Maunsell Sea Forts. Men skal vi tro Dag Einar Thorsen, endte sjøfortene først og fremst opp som en kuriositeter.
– Sagt litt humoristisk er det noe «dad’s army» over det hele. Jeg vil si at fortene først og fremst var eksperimenter, der konklusjonen i ettertid ble at dette ikke var så nyttig som man kanskje hadde trodd på forhånd, sier Thorsen.
Fortene kunne bite fra seg og skjøt ned et tyvetalls tyske fly, men da de sto ferdige i 1943 hadde tyskerne skrinlagt planene om å invadere Storbritannia.

– Strengt tatt gjorde vel ikke fortene noe som ikke et lite eller mellomstort marinefartøy kunne greid, sier Thorsen, som mener at selve teknologien som fortene bokstavelig talt er fundamentert på, er interessant.
Jeg vil si at fortene først og fremst var eksperimenter.
– Maunsell-fortene er en forløper til oljeplattformene, i hvert fall de som er forankret til havbunnen, sier Thorsen.

Omgjort til radiostasjoner
Da andre verdenskrig var over, mistet fortene sin funksjon. Hverken marinen eller hæren hadde bruk for dem. De ble forlatt fra slutten av 1940- og utover 1950-tallet. I 1960-årene fikk noen av fortene nytt liv – som piratradio-stasjoner.
– Både fortene og ulike skip ble brukt av piratradioer som utfordret det daværende kringkastingsmonopolet, og som sendte popmusikk inn over land på en tid da BBC stort sett sendte mange lange foredrag fra knusktørre akademikere, humrer Thorsen.
– Mest kjent er nok Radio Sutch og radioverten som kalte seg for Screaming Lord Sutch. Han var i flere tiår en fargeklatt i britisk offentlighet, og kringkastet fra et av Maunsell-fortene bygget for hæren, sier Thorsen
Utover 1970-tallet avtok radiovirksomheten, og fortene ble igjen overlatt til seg selv. Stort sett. De ble oppsøkt av spenningssøkende personer fascinert av de forlatte fortene og mystikken som omgir dem. De dukket også opp i musikkvideoer til band som The Prodigy og U2.

Dårlig forfatning

Radiokanalen Red Sands Radio fikk sommeren 2007 og sommeren 2008 tillatelse til å ha en fire ukers sending fra Red Sands-fortene, for å minnes piratradio-sendingene fra 1960- og 1970-tallet. Tilstanden til Red Sands-fortene medførte at radiokanalen etter sommeren 2008 ikke lenger fikk lov til å fortsette sendingene derfra.
– Flere av fortene er i dag enten revet, eller er i ferd med å bukke under for naturkreftene. Rust, slitasje og elde har ført til at gangbroene mellom tårnene ikke lenger er trygge å ferdes på samt at stigene opp til tårnene for det meste er fjernet. I tillegg er tårnene generelt i dårlig forfatning, sier Thorsen.
– Men det gjelder ikke alle fortene, legger han til.

Staten Sealand
Det eneste marinefortet som per dags dato fortsatt har en form for aktivitet om bord, er Fort Roughs. Fortet ble reist på en sandbanke cirka 11 kilometer utenfor kysten og skulle vokte havnen i Harwich og innseilingen til Themsen.
Fortet har i flere tiår vært kontrollert av familien Bates etter at den avdøde britiske majoren og piratradio-kringkasteren Paddy Roy Bates inntok det i 1966 og etablerte Radio Essex. Han erklærte noe senere Fort Roughs som selvstendig stat ved navn Principality of Sealand.
Det skal ha vært voldelige konflikter rundt Sealand, konflikter som har involvert skytevåpen og bensinbomber. I 1967 forsøkte den irske forretningsmannen Ronan O´Rahilly å overta Sealand, men uten å lykkes. O´Rahilly drev piratradioen Radio Caroline som sendte fra et skip som lå ankret opp like ved Sealand.
Heller ikke en tysk diamantforhandler som ønsket å bygge om plattformen til kasino og hotell lyktes i forsøket på å kuppe plattform – til tross for at han sendte både advokat og leiesoldater.

Eget pass og frimerker
Sealand driftes i dag av Bates’ familie. Selv om Sealand har blitt kalt verdens minste mikronasjon, har den aldri offisielt blitt anerkjent som et eget land, og mange mener at utnevnelsen av Sealand som egen stat først og fremst er en gimmick.
Senere kolliderte det norskregistrerte skipet «Baalbek» med fortet.
– Dette har ikke vært tatt seriøst av så mange, nei, bekrefter Thorsen overfor Vi Menn.
– Men de har utgitt pass, frimerker og egen valuta som samlerobjekter, så forretningsmessig har det sikkert ikke vært noen dårlig idé.

Principality of Sealand har til og med sin egen hjemmeside. Der kan man også bestille sin egen herskapstittel. Prisen stiger, naturlig nok, i takt med hvor høyt opp på adelsstigen man ønsker å befinne seg.
Etter at Paddy Roy Bates døde i 2012, ble hans sønn Michael utnevnt til ny fyrste av Sealand. Michael Bates selv bor dog trygt forankret på land.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 30 2021