Reise: Sarajevo
Sarajevo – i ekkoet av en krig
Det som en gang ble kalt Europas Jerusalem, ble på 90-tallet omgjort til vår tids blodigste slagmark. Fra å være OL-byen hvor samholdet i Jugoslavia ble feiret i 1984, ble byen ti år senere symbolet på menneskelig splittelse. Fortiden er fortsatt synlig i byen hvor Øst virkelig møter Vest.
Solen er akkurat gått ned over horisonten, og jeg vandrer langs elven Miljacka. Gjemt inne i en lang dal og omgitt av skogkledde fjell. Sarajevo er uten tvil en vakker by, spesielt nå, like etter mørkets frembrudd. En rød trikk stopper utenfor de keiserlige bygårdene.
På broen har mennesker samlet seg. Det var her, på hjørnet hvor den latinske broen ender, at erkehertug Franz Ferdinand ble skutt i 1914.
Skuddene i Sarajevo. Starten på første verdenskrig. Det er byen hvor Øst møter Vest. Himmelretningene gir hverandre vennlig plass. Kirker, moskeer og synagoger side om side.
Om aftenen kan en gå fra basaren i gamlebyen til de livlige barene med høy stemning. Sarajevo fikk tilnavnet Europas Jerusalem. Det ble jødenes tilfluktssted da de ble forvist fra Spania på slutten av 1400-tallet.
Det er knapt noen som har oversikt over alle rikene Sarajevo har vært underlagt. Og resultatet av alle møtene er det som gir byen dens unike trekk, og vissheten om at det alltid er mer å oppdage.
Nostalgi
Min guide Edin kommer i sin hvite Zastava 101. Han smiler.
– Jeg elsker denne jugoslaviske bilen fra 1975. Alt er autentisk og den går fortsatt som en klokke. Den har betydd mye for meg. Jeg traff min fremtidige kone i den. Han åpner døren. Stig på. Starter bilen, og vrir hardt i rattet. Ingen servostyring her, nei.
Sarajevos innbyggere har vinter-OL 1984 i sine hjerter. Tårnet står fortsatt, men er skjemt av McDonald’s-logoen. «McDonald’s er upopulære blant folk her, så de forsøkte å markedsføre seg på det vi liker mest. Dessuten trenger OL-museet pengene.»
YUGOSLAVJIA står det skrevet med prangende bokstaver på OL-museet. «For oss har OL 1984 en helt spesiell betydning. Tito var død, men vi holdt fortsatt sammen som én nasjon. Vi hungret etter en medalje, men det så stygt ut.
Så kapret Juro Franko sølv i storslalåm. Hvilken lykke.» Edin smiler. I en glassmonter er alpinistidolet avbildet, skrikende av glede og med begge skiene i hendene. Tenk, sølv!
Kommunisme light
Monotonien i blokkbebyggelsen i forstedene er ikke ulik den man opplever i tidligere Sovjetrepublikker. Blokkene mangler balkonger. Slik sparte man penger.
– Det var gratis bolig, helsevesen og utdanning. Vi hadde en myk versjon av kommunismen. Det var en vidunderlig tid. Vi hadde alt. Livet var herlig.
Ordene tilhører Adam. Han er en av mange som savner fortiden. Nostalgien over det tapte Jugoslavia er sterk i den tidligere republikken. Landet som opphørte å eksistere.
Det serbiske flagget vaier i vinden. Veien opp til fjellet Trebevic går igjennom Republikken Srpska, en serbisk region som har som mål å bryte ut av Bosnia-Hercegovina for å integreres med moderlandet. Fjellet er ideelt for et vintersportsarrangement. Men også for beleiring av byen.
Olympisk forbrødring
Restene etter bobbanen står igjen, tung betong overmalt med graffiti. Den skyter ned fjellsiden gjennom klynger av høye trær. Banen har vært utgangspunkt for olympisk forbrødring og blodig hat.
Under beleiringen boret serbiske styrker skyteskår i betongen. Nå er de tettet igjen. Skjult av den gjengrodde skogen ligger en rekke bunkere, men å lete etter dem kan være farlig. Det finnes fortsatt udetonerte bomber her.
På vei ned fra fjellet ligger serbernes militære hovedkvarter, eller restene av det. «Det var krigsturisme her. I helgene kom det tilreisende fra Balkan og Øst-Europa for å skyte på Sarajevo. For noen titalls dollar kunne de tømme magasinene på oss sivile. Det var bare å plaffe løs.»
Det er tunge minner for Omer.
Under siege
Kulehullene er fortsatt synlige i mange av bygningene. Gaten fikk kallenavnet «Sniper Alley». Det er hovedgaten i Sarajevo, og nyhetsreporterne bodde på hotellet Holiday Inn som ligger her.
På slutten av 80-tallet ble Jugoslavia dominert av delrepublikken Serbia, som hadde landets høyeste folketall. Det brygget opp til konfrontasjon.
I 1991 brøt Slovenia og Kroatia ut av Jugoslavia og erklærte seg som selvstendige stater. Det brøt ut kamper mellom Kroatia og jugoslaviske styrker. Den sosialistiske republikken Bosnia-Hercegovina arrangerte folkeavstemning. 99,7 prosent stemte for uavhengighet fra Jugoslavia. Serberne boikottet avstemningen.
Bosnia-Hercegovina var delstaten med det største etniske mangfoldet. Serbere, kroater og muslimer hadde levd sammen i århundrer.
Men forsøket på å bryte ut ble møtt av den serberdominerte jugoslaviske hæren.
Nå omringet den Sarajevo og innledet en beleiring som skulle vare i 1425 dager. Bomber og kuler regnet over byen både dag og natt. Det ble den lengste beleiringen av en by i moderne tid.
Jasmin var 6 år gammel da krigen brøt ut. «Jeg hadde en lykkelig barndom inntil krigen kom. Landsbyen Ljesevo som vi bodde i, var blandet. Vi rømte, men min far og bestefar ble igjen. Jeg husker bestefar sa det var trygt: Serberne var våre naboer, de ville ikke gjøre oss noe. Men det var nettopp naboen vår som anga dem. Min far og bestefar ble sent i konsentrasjonsleir i Semizovac.
En dag ropte en ukjent, tynn og skjeggete mann på meg. Jeg ble redd for jeg gjenkjente ikke min far. De hadde nesten ødelagt ham. Et fangebytte hadde satt ham og bestefar fri. De var blant de heldige.» Jasmins øyne er uutgrunnelige. Han drikker opp kaffen.
– Skal vi sjekke ruinene utenfor byen?
Motstand
De fargerike ruinene etter Rainbow Hotel skiller seg ut fra alle krigsruinene i Sarajevo. Synet er uhyggelig. Kulehull, granathull, tak og vegger som har kollapset, gulv som har rast sammen og trær som begynner å ta kontroll over de fargerike ruinene. Hva skjedde?
Rainbow Hotel sto ferdig da krigen begynte og skulle egentlig være et hjem for eldre. Det sto tomt under krigen, men mange soldater brukte det til å tømme ammunisjonen de hadde fått utlevert. Ikke alle serbiske soldater hadde sans for å slakte sivilbefolkningen i Sarajevo.
Men de måtte jo bli kvitt ammunisjonen for ikke å vekke mistanke. Det tomme gamlehjemmet var midt i blinken, bokstavelig talt.
Nabobygningen lå utsatt til. Også den fikk sin dose. Kulehullene er fortsatt synlige i dagsavisen Oslobodenjes lokaler. Bygningen ble nesten smadret.
De serbiske nasjonalistene hadde ingen respekt for internasjonale krigskonvensjoner, under beleiringen praktiserte de etnisk rensing. Infrastruktur og kommunikasjon ble ødelagt.
Bosniske serbere kunne rømme fritt ut av byen. Muslimske kvinner kunne slippe unna ved å utgi seg for å være serbere. Serbere, kroater og bosniere er kategorier som oppsto med bakgrunn i religionen de tilhørte, enten de praktiserte den eller ikke. De snakker samme språk, og de er alle slavere.
Menn som forsøkte å rømme ut av byen måtte kle av seg. Var de omskåret, ble de skutt på stedet. De serbiske styrkene var militært overlegne, men ble overrasket over den harde motstanden.
Sarajevos innbyggere forente seg. Det var ikke uvanlig at også serbere valgte å kjempe for byen.
Håpets tunnel
Vi passerer flyplassen. Teknisk sett var den kontrollert av FN under beleiringen. Den bosniske hæren kontrollerte et område utenfor Butmir (på den andre siden av flyplassen). Tunnelen ble tegnet av sivilingeniør Nedžad Branković.
Mot betaling i sigarettpakker skal hæren ha gravd ut det som skulle bli Sarajevos livslinje de neste årene. Den mørke og nærmere 2800 meter lange tunnelen var hjemsøkt av oversvømmelser, men like fullt gikk skytteltrafikken. Mat, medisiner og våpen.
Inngangspartiet til tunnelen som er åpen for publikum, går via en privat bolig som er blitt pepret med prosjektiler. – Jeg måtte gjennom tunnelen én gang. På grunn av dødsfall i familien. Det var mørkt. Det var gjørmete. Og det tok tre timer. Flere ganger måtte vi stoppe på grunn av granat-
regnet.
Omer står ved inngangen. En lampe lyser opp tunnelen. Taket holdes oppe av trestokker. På gulvet er togskinner til bruk når man fraktet sårede. En måtte ha spesiell tillatelse for å bruke tunnelen, og køen var enorm.
– Vi overlevde takket være forsyningene fra FN. I begynnelsen kom det hermetiske kjøttet. Fra et restlager fra Vietnamkrigen. Det smakte bedre enn pulvermaten som kom senere. En gang fikk min mor tak i noen egg. Et stort øyeblikk. Smaken glemmer jeg aldri, forteller Omer.
Den tragiske kjærligheten
En løvestatue står over inngangen til gravplassen. De hvite gravsteinene ligger tett i tett. 1992, 1993, 1994, 1995; årstallene for de døde går igjen. 13 952 mennesker ble drept under beleiringen, og her har tallene navn.
En blomst er lagt ned ved graven til Bosko Brkic og hans kjæreste Admira Ismic. De hadde vært kjærester siden barndommen. Men under beleiringen ble 25-åringene fanget i en umulig kjærlighet: Han var bosnisk serbisk, hun var bosnisk muslim.
Selv da familien hans flyktet, valgte han å bli, men situasjonen tilspisset seg. Han ble satt under et fryktelig press. Skulle han kjempe på bosnisk side og angripe serberne? Eller skulle han flykte og ende med å angripe bosnierne? En umulig situasjon. Paret valgte kjærligheten.
Bosko og Admira betalte for å få en sikker passasje ut av Sarajevo. Det var enighet på begge sider om at ingen skulle skyte kl. 5 om morgenen 19. mai 1993 på Suada og Olga-broen. Men da paret var kommet midtveis, åpnet en av snikskytterne ild.
Bosko falt død om, Admira kastet seg gråtende over ham. Så stilnet også hun. Kjærlighetstragedien lever videre som Sarajevos egen Romeo og Julie-historie. Den amerikanske krigsreporteren Kurt Schork fortalte den til verden. Han falt i Sierra Leone syv år senere. Nå ligger han gravlagt ved siden av paret.
Scream for me Sarajevo
– Sarajevo! This is a concert that nobody believed would have happened, ropte Bruce Dickinson fra scenen i Sarajevo i 1994. Iron Maidens tidligere frontfigur gjorde med sitt nye band det ingen rockegrupper hadde gjort før dem: Ga en konsert i en aktiv krigssone.
Konsertlokalet er stengt, og jeg tar et glass på andre siden av gaten. Kafeen har posters med konspirasjonsteorier. «Europe – wasn’t it enough?»
Står det skrevet på veggen med en liste over de mørkeste kapitlene i Vestens historie: Utryddelsen av indianerne, Hiroshima, Palestina og Bosnian Democracy. Dagens Bosnia-Hercegovina er det eneste landet i verden med tre presidenter, og det er dysfunksjonelt. Frustrasjon gir grobunn for konspirasjonsteorier. Spesielt er situasjonen vanskelig blant unge.
– For å få jobb må mange betale for ansettelsen. Er du uheldig, blir du sagt opp før du har tjent hva du betalte, forteller Jasmin, som er utdannet lærer, men nå jobber som sjåfør.
Krigen førte til at områder ble delt etter etnisitet og skoler ble segregert. Blandingsekteskapene er sjeldne nå, men det er noe på gang, nye generasjoner er kommet til.
De unge ønsker fellesskap. Det har vært protester mot de segregerte skolene. Håpet om en bedre fremtid lever i Sarajevo.
Verdt å vite:
Sarajevo er en byen som har vært lengst beleiret i moderne tid (1425 dager, fra 5. april 1992 til 29. februar 1996). Til sammenligning varte beleiringen av Stalingrad i 199 dager.
Det er ti broer over elva Miljacka. Den meste kjente er den latinske broen som ligger like ved stedet hvor erkehertugen Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn og hans kone Sophie ble skutt i 1914. Drapsmannen var den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip og Østerrike-Ungarn svarte med å invadere Serbia. Det ble starten på første verdenskrig.
I 1994 ga Bruce Dickenson en konsert i Sarajevo med sitt band, Skunkworks. Dokumentarfilmen «Scream for me Sarajevo» forteller historien om hvordan rocken brøt tausheten og ga nytt håp for innbyggerne i byen. I år, 25 år etter, ble Bruce Dickinson kåret til æresborger av Sarajevo.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 24 2019
