Samisk polarhelt ble gullgraver i Klondike
Den glemte polarhelten som ga Nansen huden full
«Hadde det ikke vært for det fordømte brennevinet hadde jeg ikke vært her en gang!», ropte han til Fritdjof Nansen mellom stormkastene. Det ble starten på et liv som oppdager og eventyrer.
Den store snakkisen i det opplyste Norge våren 1888 var museumskonservator Fridtjof Nansens planlagte ekspedisjon på ski tvers over Grønland. Nansen (27) skulle ha med seg fem mann på galskapen. Tre av dem fant han enkelt ved å plukke de beste fra bunken med rundt 40 eventyrlystne søkere.
De to siste var det verre med.
«Jeg har stadig ruget på en plan, og det er med skiløpere å gjennomfare Grønlands indre …»
Eventyrlyst, forskning og idrettens oppvåkning lå bak Fridtjof Nansens ekspedisjon til Grønland i 1888, ifølge ham selv. Nansen unnfanget ideen om å ta seg gjennom drivisen inn til øyas øde østkyst under en fangstferd i ishavet. Han var selv en habil skiløper, og ble omskrevet da han tok premie i Husebyrennet i Oslo etter å ha gått på ski det meste av veien frem og tilbake fra Bergen, hvor han var zoolog ved museet.
Nansen fikk ikke støtte fra den norske regjeringen til ekspedisjonen, en holdning som ble støttet i mange aviser. De skrev:
– Det er ingen grunn til at det norske folk skal betale for at en privatmann skal gjøre forlystelsestur til Grønland.
Gjensidig skepsis
Under planleggingen var Nansen fast bestemt på at han skulle ha med seg to samer, fordi han ville bruke rein som trekkdyr. Han slo fra seg den ideen, men tviholdt likevel på samene − på grunn av «deres orienteringssans og fortrolighet med snø og strabaser».
Nansen sendte lensmennene i Karasjok og Polmak ut på leting, med fullmakt til å skrive arbeidskontrakt med «to dyktige, ugifte fjellsamer i 30-35-årsalderen».
Men ukene gikk. Mens Nansen testet kjelker, soveposer, telt, kokeapparater og pemmikan i fjellene rundt Bergen, brakte telegrammene fra Finnmark lite nytt. «Ved gjennomgang av fjellfinne-manntallet var det vanskelig å finne egnede menn», opplyste lensmannen i Karasjok. Men kanskje Nansen kunne bruke postmannen der oppe, han var i hvert fall vant til å gå langt?
Først i april, en måned før avreisen, fikk Nansen beskjed om at to samer endelig var på vei til Kristiania. De ble møtt av ekspedisjonsdeltager Otto Sverdrup på Østbanen, og ført til Nansen.
Mennene mønstret hverandre.
– Jeg så en ung, vakker mann og en gammel mann med langt, sort hår, noterte Nansen.
– En varm glede strømmet mot meg, skrev den yngste av samene, Samuel Balto.
I realiteten var begge skeptiske på det tidspunktet. Balto hadde hørt at Nansen «menneskelig sett skulle være av dårlig natur», mens ingen av samene var helt etter Nansens bestilling. Ole Nilsen Ravna var reinsame, men 46 år gammel, gift og far til fem. Balto var skogsarbeider og fisker. Han var jevngammel med Nansen. Han var dessuten veldig usikker på hva han hadde gitt seg ut på.
Les også: (+) Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie
Dagen derpå
Det var først mange uker senere Fridtjof Nansen fikk vite hvordan det egentlig gikk til at Samuel Balto meldte seg som polfarer.
Ekspedisjonen befant seg da på østkysten av Grønland, «uhyggelig og fæl» i Baltos øyne, på isflak som stadig ble knust i mindre biter av stormen og sjøene.
Til sist var det knapt plass til teltet og de to småbåtene. På den tiende dagen i drivisen oppdaget Nansen at de to samene hadde lagt seg under en presenning i en av båtene. Balto leste høyt fra det nye testamentet.
– De forberedte seg på døden, og angret på sine synder. Stakkars Ravna, tankene hans går sikkert til reinflokken og teltet med kone og barna på fjellet i Finnmark, skrev Nansen.
Balto strakte seg langt for å få til en avtale med sjefen der oppe. Hvis han overlevde, ville han forsøke å leve et bedre liv og «drikke ganske lite brennevin heretter», erklærte han. Balto kom også med sin betroelse til sjefen der nede, Nansen.
– Jeg var full og modig da lensmannen spurte om noen ville være med til Grønland for 800 kroner. Hadde det ikke vært for det fordømte brennevinet hadde jeg ikke vært her en gang! ropte Balto i stormkastene.
Men det var for sent å angre. Det var Grønlands vestkyst eller døden, som Nansen hadde sagt da de dro.
Les også: (+) Sagnomsuste «Elg-Johansen» drev med tjuvjakt og bodde i huler og skur i villmarken
Ørken av is
De seks mennene kom seg omsider gjennom drivisen, inn på fast grunn. Balto danset rundt på berget, og dyttet det nye testamentet nederst i sekken. Nansen bød på kakao.
Så bar det oppover og innover det ukjente, på ski og truger. Hver mann dro på 100 kilo i kjelken. Det var vakkert som en drøm og slitsomt som et mareritt.
– Nordlys og måneskinn over den bølgende isflaten og bortetter kammene under den flimrende himmelen. Vi gnagde oss frem over isen, dag for dag, seks sorte prikker i en hvit uendelighet, sa Nansen.
Han registrerte tilfreds at han hadde rett angående samene. De var seige og utholdende, elskverdige og medgjørlige.
Stort sett.
Balto klagde høyrøstet på mangelen på kaffe og tobakk, nektet å bruke snøbriller og ropte «satans sludder» da de andre lagde seil til sledene for å utnytte vinden. Det hendte Nansen måtte snakke hardt til dem og forklare hvem som bestemte, men det var ikke lett å være sint på Balto lenge om gangen. Kjeften gikk konstant.
– Med flytende tunge og gebrokkent norsk er han ekspedisjonens muntrasjonsråd, fastslo Nansen. Mange år senere, på polarskuta «Fram», noterte en annen polarhelt, Hjalmar Johansen, i dagboken at Nansen og Otto Sverdrup ofte fortalte historier fra grønlandsferden – og aller helst imiterte Baltos morsomheter.
Etter en drøy måneds ferd over isen oppdaget mennene bart land i vest. Ekspedisjonen overvintret i Godthaab, og vendte hjem til Norge som helter i mai 1889. Småbåtene dekket Oslofjorden, det drønnet fra kanonene på Akershus festning og dampskipskaia var overfylt av mennesker.
– Det vakreste syn – hvis det hadde vært reinsdyr, sa Ole Nilsen Ravna.
Les også: (+) Årevis med latskap sikret Hans jobb, stjernestatus - og verdensrekord
Nansens nei
Handelsmannen hadde heist flagget da Samuel Balto kom hjem til Karasjok, med korrespondenter fra pressen på slep.
− Vel hjemme fortalte jeg om alt jeg hadde sett og hørt, og om de store selskapene hvor vi hadde spist og drukket med de fint kledde damene og herrene. De samene som hørte min beretning, ville ikke helt tro alt, sa Balto, mens en av korrespondentene oppsummerte begivenhetene:
– I Karasjok er den alminnelige mening at de reisende har hatt godt utbytte av ferden. Men de erklærte bestemt at de ikke vil gjøre turen opp igjen. Selv ikke Balto, som skal ha tapt sitt hjerte til en av de små grønlenderinnene. Vi fant ikke anledning til at «interviewe» ham på dette delikate felt.
Rapporten viste seg å være noe unøyaktig. Kanskje skyldtes det kjedsomhet, kanskje skyldtes det en aldri så liten knert igjen, men Balto ville så visst ut igjen med Nansen. Om så til Nordpolen. Under planleggingen av «Fram»-ekspedisjonen mottok Nansen søknad fra sin muntre følgesvenn over Grønland.
– Det kan nok hende jeg var ulydig, men jeg håper det går bedre denne gang, skrev Samuel Balto.
Han måtte imidlertid vente på neste eventyr. Men da sjansen bød seg i 1898, dro han ut igjen – for godt.
Gullrein
Bakgrunnen var spektakulær: Amerikanske myndigheter fryktet for livet til tusenvis av lykkejegere som hadde styrtet langt inn i Alaskas ødemark etter store gullfunn ved Klondike-elven, og ba norske samer om hjelp til å forhindre den forventede sultkatastrofen.
Rundt 100 samer og 500 reinsdyr la ut på ferden fra Finnmark, over Atlanterhavet og det amerikanske kontinentet til Alaska i det som ble kjent som «Den store unnsetningsekspedisjonen». (Vi Menn uke 25/2023). Etter at reinsdyrene var ført frem til Klondike som mat, var det meningen at samene skulle fordeles rundt på misjonsstasjoner i Alaska for å lære opp inuittene i reindrift.
Men mange lot rein være rein da nyheten spredte seg om at én i følget, kvenen Jafet Lindeberg, hadde funnet gull i et uutforsket område ved kysten ut mot Beringstredet. Stedet ble snart kjent som Nome. Der kunne de heldigste, som Lindeberg, bli millionær på en formiddag.
– Da vi hørte om rikdommene, fikk vi alle gullfeber. Jeg reiste fra tjenesten, bygde en båt med tre andre og seilte til Nome, skrev Balto i en hilsen hjem til gamlelandet i avisen «Nuorttanaste» noen år senere.
– Vi var blant de første. I løpet av en måned våren 1899 kom 20 000. Jeg eide mange skjerp hvor jeg gravde etter gull. Endelig følte jeg meg lykkelig, og jeg gjorde alle de tingene som rike gjør for å kjenne lykke. Det eneste vi hadde å gjøre, var å spise og drikke så mye vi kunne. Det dukket opp allslags forlystelsessteder som lurte og ødela mange mennesker, også blant samer og nordmenn. Hadde de bare behandlet sine gullskjerp med fornuft, hadde de vært storkakser i dag. Mange solgte for et par tusen som varte bare en kort stund med deres levemåte.
Balto var ærlig på at han hadde gått på samme smellen selv.
– Årene gikk. Det ble mindre og mindre gull og færre og færre gode dager. Jeg levde i salooner og sov under spillebordene. Ingen brydde seg. Politiet gadd ikke engang kaste meg i fengsel, iblant gikk jeg dit frivillig for natten, innrømmet han.
Les også: (+) Bjarne var sin tids «Reodor Felgen» – 90 år senere er oppfinnelsen hans like aktuell
Vekslende liv
Balto oppholdt seg i perioder i Poulsbo utenfor Seattle, hvor flere samiske familier hadde slått seg ned, men han dro alltid tilbake til landet i nord. Av brevene går det frem at han var både snekker, reingjeter, gullgraver og fisker.
Sistnevnte prosjekt dro på havet sammen med 58 tønner salt sild i en voldsom storm over Golovin Bay. Det var ikke bare på utsiden det stormet. Balto fant Gud i 1906, men rotet ham vekk igjen.
– Vonde ting skjedde. Jeg kan ikke skrive alt jeg hørte og så, var hans oppsummering av de tyngste årene.
I mange av brevene var det som om Balto var tilbake under presenningen i drivisen, som den angrende synderen Nansen hadde overhørt.
– Jeg var en av de mest ugudelige da jeg dro, men her har Gud åpnet mine elendige øyne. Jeg ber alle jeg har forbrutt meg mot i Karasjok, Tana, Polmak og Lakselv om forlatelse, skrev han.
Samuel Balto tilbrakte sine siste år i religiøse miljøer, vekselvis i Seattle og Alaska. Han døde i 1921, året før hans gamle reisekamerat Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris.
I 2012 kom det endelig på plass et minnesmerke over de to samiske polarheltene, Balto og Ravna, i Karasjok sentrum.
Denne saken ble første gang publisert 21/06 2023, og sist oppdatert 13/10 2023.
