Dobbelt så høy som Monolitten
Giganten i Bøverdalen
Det 34 meter høye monumentet «Fra Hafrsfjord til Eidsvold» skulle egentlig tronet foran Stortinget. Det var signert Gustav Vigelands dyktigste elev, Wilhelm Rasmussen. Men så kom et NS-medlemskap i veien.
Wilhelm Rasmussen vant konkurransen om å lage et nasjonalt minnesmerke over Grunnloven, foran blant andre sin egen læremester Gustav Vigeland.
Monumentet skulle reises på Eidsvolls plass foran Stortinget. Så kom andre verdenskrig i veien.
Diplomatiske hensyn
I et opprop i bladet «Statsborgeren En tidende for Norges vel» i mai 1836 etterlyste Henrik Wergeland et minnesmerke over Grunnloven. Noe mer konkret arbeid rundt et mulig monument ble imidlertid ikke iverksatt grunnet diplomatiske hensyn til svenskene.
Men tanken levde videre, og 17. mai 1881 startet en pengeinnsamling for et nasjonalmonument. En ansvarlig komité ble nedsatt og en konkurranse utlyst. Gustav Vigeland var blant kunstnerne som sendte inn forslag, men det ble vraket.
Målet var at monumentet skulle stå ferdig til hundreårsjubileet i 1914, men komiteen lyktes ikke med å bli enige.
LES OGSÅ: (+) Da monolitten gikk gjennom Oslo
Vigelands elev
Etter en reorganisering av komiteen ble en ny konkurranse utlyst i 1924. Mange forslag kom inn, men en begeistret komité falt for forslaget «Fra Hafrsfjord til Eidsvold». Det skulle være en over 30 meter høy søyle med motiver fra Norges historie frem til 1814.
Bak forslaget sto billedhugger Wilhelm Rasmussen, Gustav Vigelands mest begavede elev.
Høsten 1926 ble det reist en modell i full skala på Eidsvolls plass foran Stortinget. Den hadde en løve på toppen, men senere endret Rasmussen mening: Han ville heller ha en rytter på toppen som skulle forestille Harald Hårfagre på hest.
Kritiske røster mente monumentet dermed ble en vikingsøyle i stedet for et Eidsvollmonument, men i 1935 bestemte Stortinget at søylen skulle settes opp på Eidsvoll plass med den form som Rasmussen ønsket.
NS-medlem
Krigen satte et stopper for arbeidet med søylen, og da det kom frem at Rasmussen hadde vært medlem av Nasjonal Samling siden 1933, var både han og søylen ille ute. Rasmussen ble dømt til soning etter landssvikeroppgjøret i 1947. Blant annet ble hans deltagelse på NS-stevnet på Stiklestad trukket frem, samt at han laget utkastet til et Stiklestadmonument og en Quislingbyste.
Søylen var med ett blitt uspiselig for mange og ble liggende gjemt, men ikke helt glemt på et lager på Skøyen i Oslo.
LES OGSÅ: Kjempekanonene på Nøtterøy
Driftig hotelleier
Hotelleier og motstandsmann Åmund Elvesæter ble kjent med Rasmussen etter at kunstneren hadde sonet ferdig straffen. De ble venner til tross for at de hadde stått på hver sin side under krigen. I 1994 ble nå avdøde Elvesæter intervjuet av Vi Menns Egil Ulateig.
Elvesæter fortalte om en ulykkelig Rasmussen som ofte snakket om søylen sin og som gråt når han snakket om søylens skjebne. Da Rasmussen døde i 1965 tok hotelleieren i Bøverdalen et personlig ansvar for å redde den digre søylen.
Det ble en trettende kamp mot byråkrati. Søylen var eid av Staten og måtte således frigis av Stortingets presidentskap før noen ferdigstillelse og plassering var mulig.
Elvesæter ga seg ikke, og da Lillehammer ble tildelt OL så han muligheten til å få søylen reist til lekene. På ny støtte han på motstand og forslaget hans ble avvist.
– Men jeg hadde grunn selv, oppe i Bøverdalen. Jeg hadde penger til å få søylen reparert og reist. Det var en nasjonal skandale, og jeg syntes jeg skyldte Wilhelm Rasmussen å få vist frem storverket hans til folket, sa Elvesæter til Vi Menn.
Krevd for moms
Søylen ble ferdigstilt ved hjelp av betong og ble i 1992 reist på Elveseter hotell som Sagasøylen. Og der står den solid plantet 7,5 meter nede i bakken. Med sine 34 meter er den blant verdens høyeste søyler.
Elvesæter skal ha brukt 2,6 millioner kroner av egen lomme for å redde monumentet, og da Vi Menn snakket med ham i 1994 snakket han engasjert om byråkratiet han hadde støtt på:
– Her løper Staten fra ansvaret sitt, år etter år. Jeg bruker av mine egne penger for å redde dette store kunstverket fra ødeleggelse. Men vet du hva de da gjør? De krever meg for moms!
Kilder: Historiker Unn Hovdhaugen og Vi Menn arkiv
